Kjernen i blomstene i smykket er fra en nedhugget gammel bøk i Vålandsskogen, nær «Blomsterbakken» der jeg gikk mye da pappa døde. Trærne er nylig hugget ned for å gi plass til det store traffikale Ryfastprosjektet, og en del av skogen har mistet sin magi. Jeg ber – og jeg bærer meg.

(Fra sommerens utstilling på Galleri Giga)

Vi trenger naturen

Vårmorgon på jorda

Kom, ta mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint
Kjenn, enno angar skogane,
sjå, koss det gror bak plogane,
sjå, vatnet er så reint.
Høyr fuglane på taket,
kjenn dagen kjem tilbake.
Kom, tak mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint

Stiltra deg fram, eg trur vi må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi.
Sjå, skodda stig så stille frå
eng som ligg og grønkast nå,
høyr, gauken gjel i li.
Kjenn morgondogg i graset,
sjå sola skin i glaset!
Stiltra deg fram, eg trur vi må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi ….

(Ingvar Moe)

Pappa døde en vårdag i april. Hvitveisen snodde seg som hvite løpere av blonder mellom trærne.Stillheten, og følelsen av å være i en boble har aldri vært så sterk.Jeg kan noen ganger gjenkalle den. Det er litt av den samme opplevelsen  jeg kan få ved å gå inn i en kirke.Naturen som katedral. Ensomhet og fellesskap. Kontinuitet.

«Vårmorgon på jorda» av Ingvar Moe leste jeg høyt i Stavanger Domkirke julen før pappa døde.

Jeg fikk brev fra presten etterpå der han takket for den fine opplesningen, og la en hånd på skulderen min ved å fortelle at livet noen ganger kunne være veldig meningsløst.Han trøstet ved å bekrefte det voldsomme sinnet mitt. Men det var også håp i brevet hans. Som i diktet til Ingvar Moe.

Det oksyderte mønsteret i smykket er laget fra hennasjablonger jeg kjøpte i Marokko da vi var der i juli 2011

(smykke og tekst fra utstilling på Galleri Giga i sommer)

Vi trenger hverandre

Vi skulle til Marokko med familien. Jeg hadde vært der før.Flere måneder alene på loffen i ungdommen.Og jeg kom hjem med hennamaling på armer og bein, fylt opp til randen av magiske historier og fantastiske møter og mentale bilder av bibelske landskap og tablåer. Marokko var en erfaringsskatt.Et referansepunkt. En drøm.

Det var annerledes denne gangen. Jeg var redd. Jeg var i en redd periode i livet mitt. Jeg var redd for å dø. Jeg var redd for ungene mine. Og nå skulle vi til Marokko. Og jeg hadde valgt det selv.

De første dagene jeg var i Essaouira tenkte jeg bare på hvordan det var mulig å komme seg hjem igjen. Jeg gikk i de trange folketunge gatene og tenkte på overskriften fra tidligere på året om bombeeksplosjon og drepte i Marrakesh. Jeg gikk og ventet på smellet, og klandret meg selv for at jeg hadde utsatt familien for dette.Jeg var urolig.

Før var alle opplevelser verdt det. Ikke nå lenger. Barn forandrer alt.

Så er vi på stranda. Mannen i familien vi reiser sammen med våkner brått fra døsen: Han leser opp en tekstmelding: «Bombeeksplosjon i regjeringen»

Jeg kobler det umiddelbart til Marokko, og tenker at nå har det skjedd, det jeg fryktet. Ikke akkurat her. Men nær oss. Nær nok. Så ubeskyttet vi er.

Men det er 22.juli, og det er Norge som er i sjokk. Det er uvirkelig og absurd  å ha gått og ventet på et skjelv som skjer i det fredfulle landet en har reist ifra. De neste dagene var spesielle. Vi ble trøstet av muslimske teppehandlere, som etter hvert priste seg lykkelige over at det ikke var en av dem som stod bak det grusomme.

22.juli er tatovert inn i det nasjonale minnet. For meg har det et mønster av de tradisjonelle hennategningene som er ornamenter laget ut fra blomster.

Lenge leve mangfoldet.Lenge leve blomstene på kjærlighetsstien. Vi glemmer aldri de som ble revet bort derfra. Og vi må aldri gi grobunn for de tankene som gjorde det mulig.

Ring med løvetannfrø bak glassramme

Vi trenger å gi omsorg

Det er villblomstens dag – 15.juni, og jeg sitter på toget og leser Dagbladet mens sommerlandskap blir til striper av grønt utenfor vinduet:
«Noen sier god natt til meg hver kveld. Da blir jeg varm inni meg og sover godt» , leser jeg.
Teksten er en annonse for fosterhjemsplasser.

Og jeg kjenner stikket. Og jeg ser for meg gårdsplassen. Jeg ser for meg nakne små kropper på morgenkaldt garderobegulv. Og porten. Porten der fortvilte mødre stod med ungen sin. Den som hun ikke klarte å gi verken en god natt eller en god dag.
Løsningen ble å overlate barnet til andres omsorg, til dette barnehjemmet i Bolivia, La Paz der jeg jobbet en periode av livet.
Å gi fra seg et barn. Det fins setninger der det etterpå bare finnes stumhet. Uro. Ingen fred.

Men inne på gårdsplassen bak porten etter at sola har jaget bort morgenkulda, finnes det ord, latter, lek og kjærlighet.
Og det fins fester. Med kaker, ballonger og dans.
Og når mørket siger innover, kommer freden til gårdsrommet og lyden forflytter seg innendørs til rommet med de knirkete køysengene.Jeg ligger på samme rom som guttene.
Og hver kveld når jeg har krøpet opp i køysenga etter at jeg bredt dyna over dem, er ritualet det samme: De sniker seg opp til meg en etter en og brer dyna godt over meg.
Og så blåser de de vakreste ord på meg, og døyver hjemlengselen min » Que duermas con los angelitos » Drøm om de små englene.

Jeg sier det samme.Og vi blir varme inni oss og sover godt.

Blomst med nellikfrø i kjernen. Nelliken er et sterkt symbol i Portugal, og står for ikkevold og kjærlighet, og motstand mot det fascistiske regimet de var under fram til Salazars fall i 1975. Nelliken er tilegnet vannmannen. Og den kalles også lysende blomst, – en blomst for Ze’ Pires, som døde mens han lyste.

Vi trenger varme

Noen ganger er det sånn at mennesker som ikke lenger er, stiger ut av det tåkelagte minnelandskapet og krever en egen og tydelig plass igjen. Sånn er det med Zè.

Han var ikke del av livet mitt lenge – men det var en viktig del, og han fylte den med noe godt.
Høsten 1995 dro jeg til Portugal, Lisboa for å studere sosialantropologi. Jeg var alene, og uten sted å bo.
Zè hjalp meg inn i varmen. Bokstavelig talt. Han var brannmann, og han hadde en leilighet i sentrum der jeg en periode fikk husly sammen med andre forvirra tilreisende studentsjeler uten jording.
Zè var av disse menneskene med et slags lys i seg og rundt seg. Han både så, og ble sett.

 Et par år senere i Oslo fikk jeg en telefon. Zè var død. Slått ihjel utenfor et diskotek idet han skulle hjelpe en venn ut av en feide.

Vi sendte blomster til foreldrene. Noen dør så altfor unge. Foreldre skal ikke overleve barna sine. Det skal ikke være sånn.

Til ZE`Pires –som døde mens han lyste
Også en brannmann skal dø

men ikke ved et vannhull som dette

en natt som denne

Du hadde gnist til å tenne en samtale

varme til å be oss inn

din kjærlighet var ikke blind

Bankende tørste menneskehjerter

bølger som slo og slo og slo og slo

til bare aske lå igjen

vi var din venn

Ring med nerver fra bladverk bak glassramme.

Vi trenger å anerkjenne vår sårbarhet

Bar

Ute i naturen står vi

menneskene

stamme på stamme

arr ring på arr ring

Merket

i dag kongebjørk

i morgen sørgepil

og på ny og på ny

skal månen spenne sin bue

av himmelsølv

over en skjelvende blodbøk

Vi lever i spennet mellom det vi kan ta ansvar for å gjøre noe med, og det vi ikke har mulighet til å styre.

I 2011 opplevde Norge et skjelv. Det vondeste skjedde. 22.juli førte til en oppvåkning. Den fortalte oss hvor sårbare vi er, hvor lite kontroll vi har .Og den gav oss bud om at det er noen verdier vi ikke skal ta for gitt.Det finnes noen som velger hat og frykt som sin motivasjon i livet.

Samme år skjedde det også noe for meg personlig som bidrog til en sterk personlig rystelse, og det handlet om historien til pappa som jeg tidligere bare hadde hatt små tittehull inn til.

Pappas familie på morssiden var jødisk, og alle ble drept i Auschwitz bortsett fra hans mor Selma. Hun ble skånet fordi hun hadde vært gift med en nordmann. Selma satt lenge på Grini, og hun valgte senere å adoptere bort barnet sitt – pappa, til de som hadde beskyttet ham mens hun var borte.

Å miste et barn.

På et tidspunkt da jeg var klar for det kom biter av et stort puslespill plutselig glidende til meg fra mange ulike kanter. Det var, og er fremdeles en mystisk erfaring. Alle bitene er fremdeles ikke lagt. Dette bildet som framkalles sakte har bidratt til en ny forståelse for meg, men samtidig ført til et nytt sinne som kommer fra mitt innerste jeg.

Jeg prøver å kanalisere det rett. Og jeg er glad for Stephanie Hessls oppfordring:»Bli sint!»

For jeg tenker at verden trenger raseri. På vegne av ydmykheten overfor vår sårbarhet.

Evighetsfrø bak glassramme.

Vi trenger å snakke                                                                                                                

«For det er vesle Selma hun er ærlig verdt en sang, det er Selma som jeg elsker, det er Selma denne gang» (Herman Wildenvey)

Selma var min jødiske farmor, og jeg fikk aldri møtt henne. Hun gav fra seg et barn, min far for å beskytte ham under krigen.

«Mamma døde av hjertesorg», sa Sidsel, Selmas datter da jeg møtte henne første gang.

Sidsel hadde vokst opp i Kongsvinger med sine foreldre Selma og Leon, intetanende om at hun hadde en halvbror i Stavanger. Det ble først oppdaget da familien gikk igjennom gamle brev etter at faren døde.Telefonsamtalen som fulgte mellom datteren hennes Heidi som hadde tatt mot til seg å ringe Stavanger: «Jeg skulle gjerne snakket med Per Størseth…?» Stillheten og tårene etterpå. Over at det var så altfor mange år for seint.

Selma bar på en stor hemmelighet. Mannen Leon som var en av de få overlevende jødene fra Auschwitz ,visste om den, men han godtok ikke at Selma hadde berøring med sitt tidligere liv i Stavanger. Selma måtte avvise pappa, sønnen sin da han prøvde å få kontakt.

Sidsel erindrer høylytte diskusjoner i lukkede rom. Noe hun aldri fikk tak på. Hemmeligheten.

«Hun ville gitt bort sin siste femøring», er svaret Sidsel gir nå jeg spør hvordan farmoren min var. Hjertegod.

Å bære på en sorg er vondt. Å bære på en innkapslet sorg er vondere.

Prestekrage med blomsterengfrø i kjernen

Vi trenger røtter og vi trenger vinger
Det er godt å ha et stykke jord der en hører til. Sånn er det med hytta på Fløysvik. Bygget av pappa og
faren hans på det vakreste stedet.
For tre år siden brant hytta ned til grunnen. Mens jeg var i Zambia på skolebesøk og hadde møtt menne-
sker med Ingenting, men likevel med en energi på høyde med Victoriafallene. Det matte sløret som jeg
hadde for øynene før jeg dro var borte. Jeg hadde fått gnisten tilbake, og jeg hadde ryggsekken full av
begeistra historier. Men på flypassen på Sola ble jeg møtt av en familie som ikke skinte.
Det var en merkelig opplevelse å miste et så viktig sted, – men tross alt et hus nr. to, og samtidig komme
rett fra en verden av et materielt Ingenting. Det var som de to sterke opplevelsene utlignet hverandre og
ble nøytralisert.
Nå er hytta bygget opp igjen, og engen av prestekragene som alltid har vært der står fremdeles i skrånin-
gen ned mot vannet. Broren min er brannmann, og mange av hans kolleger var med på å slukke brannen.
Han har en prestekrage tatovert på overarmen. Minnene forblir. Elsker.

Sølvblomst med sommerfuglvennlige frø som ligger løst bak glass . Sommerfuglen er rik på symbolikk. Psyke, sjel, framstilles ofte som en sommerfugl, og er mye brukt for å illustrere psykisk helse.

Vi trenger å lytte

Jeg var på skolebesøk i en liten landsby i Zambia. Elevene kom på skolen i skitne morgenkåper, gjerne to
forskjellige slitte plastsandaler. Om de i det hele tatt hadde sko. Om de i det hele tatt kom, og ikke måtte
ta seg av små søsken. Klasserommene var mørke uten vinduer. Halvparten av elevene hadde mistet en
eller begge foreldrene i AIDS.
Hele landsbyen var traumeinfisert. Store sår påført av død og maktesløshet.
Det er noe mer som har brent seg fast i meg: De hadde satt lytting i system. Etter at skoledagen var slutt
ble klasserommene brukt til en annen type landsbyfellesskap. Voksne satt sammen i ring. En og en for-
talte de om vanskelige tanker i forhold til situasjonen de var i, om minner om nære de hadde mistet. De
andre lyttet i stilhet. Etter at personen hadde fullført sin historie sa de fremdeles ingenting, men gjorde
umiddelbart en rytmeøvelse i takt som en aksept for at historien var mottatt. Den ble etterfulgt av at
tilhørerne tok seg til hjertet og sa i kor, mens de så på den som nettopp hadde delt fra sitt innnerste: «I’m
touched»
Hvor mye helbredelse ligger vel ikke i lyttting og det å fullt ut akseptere et annet menneskets historie?
Kanskje ligner den din egen. Kanskje ikke. Det er i forståelse og innlevelse kimen til fred ligger. Betingels-
en for liv. Det begynner i det små. Lytt. La deg bevege.

Vi trenger å protestere
Kringsatt av fiender
Gå inn i din tid
Under en blodig storm
Vi deg til strid
Kanskje du spør i angst
Udekket åpen
Hva skal jeg kjempe med?
Hva er mitt våpen?
“Til Ungdommen” av Nordahl Grieg har alltid vært en spesiell sang for meg. Da jeg var liten gikk vi flere mil i fredsmarsjer fra Stavanger til Sandnes og sang disse versene. De er en arv jeg vil gi videre.
Nå har teksten fått en ny sterk referanseramme, og er blitt nasjonalt felleseie av en helt annen dimensjon. Innholdet er likevel det samme.
Jeg glemmer aldri Sigrid, en venninne av min bestemor og aktiv i fredsbevegelsen. Hun stod helt på toppen av høyblokka der hun bodde og veivet med et stort hvitt laken som hilsen til oss som gikk forbi. For gammel til selv å gå, men fremdeles med vilje til å bidra.
Sigrid har for lenge siden gått ut av sin tid. Men måtte hvite laken brukes oftere som fredfulle faner. Og måtte ilden være der til vi slokner.

Ring med rom for safran, planterikets gull, som er arrene fra en spesiell type krokus. Safran (Zafaram) betyr Gud på arabisk, og sies å ha helbredende kraft.

(Insh a Allah: Fra Koranen, brukes for å uttrykke håp eller ønske om at en fremtidig hendelse skal inntreffe)

Vi trenger håp

Jeg har jobbet en del i blomsterbutikk. Blomster og tap er nært knyttet sammen. For blomstene har sitt eget språk der ordene ikke strekker til.

Men noen ganger er døden så brutal og omfattende at den fortrenger selv blomsterspråket og står igjen helt naken. Krig er død i brutal form.

I desperate Gaza har de måttet bruke kjølerom i blomsterbutikker for å lagre sine døde. Det bildet av livløse kropper der det skulle vært levende blomster. Jeg blir kald. Alle disse arrene. Alle de som har sett det umulige. De som har løftet sine øyne opp mot himmelen, og spurt hvor skal min hjelp komme fra?

Hvordan leve videre etter å ha mistet et barn? Etter å ha mistet to barn? Etter å ha mistet en familie?

Gudene vet.

Dagen etter at jeg har skrevet dette: Jeg søker på ordet foranderlig og jeg kommer over en artikkel:

«Et sterkt minne fra 20 år tilbake er en jente som jeg, sammen med et britisk TV-team, møtte på et syke-hus på grensen til Bosnia. Hun var svært plaget av et sterkt minne der hun så sin fetter bli drept under et bombeangrep som rammet et tilfluktsrom. Mens hun satt i sykehussengen, benyttet vi en visualiser-ingsmetode der hun hentet frem minnet før hun flyttet det sterke minnet utover i rommet, slik at det ble mindre og samtidig mer uklart. Spontant dukket det opp en blomst som tok fetterens plass i minnet. Hun ble bedt om å fremkalle det plagsomme minnet igjen – og så kun blomsten. Minnet var dramatisk foran-dret; det hadde mistet all sin kraft»