Kjernen i blomstene i smykket er fra en nedhugget gammel bøk i Vålandsskogen, nær «Blomsterbakken» der jeg gikk mye da pappa døde. Trærne er nylig hugget ned for å gi plass til det store traffikale Ryfastprosjektet, og en del av skogen har mistet sin magi. Jeg ber – og jeg bærer meg.

(Fra sommerens utstilling på Galleri Giga)

Vi trenger naturen

Vårmorgon på jorda

Kom, ta mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint
Kjenn, enno angar skogane,
sjå, koss det gror bak plogane,
sjå, vatnet er så reint.
Høyr fuglane på taket,
kjenn dagen kjem tilbake.
Kom, tak mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint

Stiltra deg fram, eg trur vi må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi.
Sjå, skodda stig så stille frå
eng som ligg og grønkast nå,
høyr, gauken gjel i li.
Kjenn morgondogg i graset,
sjå sola skin i glaset!
Stiltra deg fram, eg trur vi må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi ….

(Ingvar Moe)

Pappa døde en vårdag i april. Hvitveisen snodde seg som hvite løpere av blonder mellom trærne.Stillheten, og følelsen av å være i en boble har aldri vært så sterk.Jeg kan noen ganger gjenkalle den. Det er litt av den samme opplevelsen  jeg kan få ved å gå inn i en kirke.Naturen som katedral. Ensomhet og fellesskap. Kontinuitet.

«Vårmorgon på jorda» av Ingvar Moe leste jeg høyt i Stavanger Domkirke julen før pappa døde.

Jeg fikk brev fra presten etterpå der han takket for den fine opplesningen, og la en hånd på skulderen min ved å fortelle at livet noen ganger kunne være veldig meningsløst.Han trøstet ved å bekrefte det voldsomme sinnet mitt. Men det var også håp i brevet hans. Som i diktet til Ingvar Moe.