16.08.22
Et minne på Facebook, fra 2017.
En artikkel jeg hadde lagt ut.
Om amerikanske nasjonalister og nynazister som hadde protestert i Charlottesville. Om motdemonstrantene.
Og den forrige amerikanske presidenten som hadde uttalt: «.. some very fine people on both sides..»
Jeg lager kaffe. Tar fram et avisbilag fra noen dager tilbake.
Det er et intervju med en amerikansk forfatter. Den seneste boka hennes er kommet på norsk. «Til Paradis»
Jeg har ikke hørt om henne.
Hun har bare gitt ut en bok før. Hun sier at hun ikke skrev mellom den forrige som kom ut i 2013, og denne som kom ut i 2018.
Det var ingenting som føltes presserende, ingenting hun ville si.
Så kom presidentens innreiseforbud mot muslimer tidlig i 2018.
Det fikk henne til å stille spørsmål ved mytologien om Amerika som paradis.
«Problemet er at paradis opprinnelig var en inngjerdet hage som som skulle holde folk utenfor og ikke slippe noen inn»
Jeg gikk tur i går ettermiddag, langs fjorden. Fjellene på andre siden.
Plukket bringebær og fikk røde hender.
Stoppet ved ordene på muren.
Jeg har hele tiden oppdaget nye langs veien i sommer.
Navnene til de to som har skrevet dem står på messingskilt under hverandre på muren.
Det ene er navnet på han som vokste opp i leiligheten der familen Joseff bodde.
I bydelen Paradis.
Han stiller ut kunst i Lyshallen i hovedstaden nå.
Det andre navnet kjenner jeg ikke.
I går skrev jeg det i søkefeltet.
Hun er kunstner, født i Libanon.
Ordene på muren «Every Time», skrev hun som svar til den palestinske poeten
Mahmoud Darwish’s « My country is not a suitcase»
Hun skriver: «Iwanted to express the fears we have when we are misplaced»
Every time I pack my bag I
pack my fear that one
day I will have to take the
plane back to wash my
mother’s corpse and kiss
her for the last time
Bak muren ligger jernbanelinjene. De går langs hele turveien. Det var på de skinnene at de ble fraktet. Denne høsten er det 80 år siden. Bare den ene datteren kom tilbake.
The fears. The tears.
-Both sides, sa han, den tidligere presidenten som snakker usant.
Ordene er sanne i en sang.
En av de mykeste jeg vet om.
22.juli denne sommeren startet en tradisjonsrik musikkfestival i USA.
Hun som skrev sangen fremførte den på scenen der to dager etter.
Jeg så opptaket av henne. Hun som har skrevet så mye om å være på reise, om utenforskap og hjemløshet.
Kroppen og stemmen var blitt gammel.
Gjorde teksten sterkere.
Det var 20 år siden sist hun hadde stått foran publikum.
Jeg leser om sangen. Den er inspirert av en bok av en jødisk forfatter står det.
Saul Bellows.
I går: Frø fra lilla tistel føyk i den varme vinden. Myke som skyer, snø, sang.
En setning.
Hadde den i hodet da jeg oppdaget et nytt maleri på en vegg rett over skinnene.
En hånd med en brennende fyrstikk har satt en blomst i brann.
-Syng tistel, ti aldri still