16.08.22

Et minne på Facebook, fra 2017.

En artikkel jeg hadde lagt ut.

Om amerikanske nasjonalister og nynazister som hadde protestert i Charlottesville. Om motdemonstrantene.

Og den forrige amerikanske presidenten som hadde uttalt: «.. some very fine people on both sides..»

Jeg lager kaffe. Tar fram et avisbilag fra noen dager tilbake.

Det er et intervju med en amerikansk forfatter. Den seneste boka hennes er kommet på norsk. «Til Paradis»

Jeg har ikke hørt om henne.

Hun har bare gitt ut en bok før. Hun sier at hun ikke skrev mellom den forrige som kom ut i 2013, og denne som kom ut i 2018.

Det var ingenting som føltes presserende, ingenting hun ville si.

Så kom presidentens innreiseforbud mot muslimer tidlig i 2018.

Det fikk henne til å stille spørsmål ved mytologien om Amerika som paradis.

«Problemet er at paradis opprinnelig var en inngjerdet hage som som skulle holde folk utenfor og ikke slippe noen inn»

Jeg gikk tur i går ettermiddag, langs fjorden. Fjellene på andre siden.

Plukket bringebær og fikk røde hender.

Stoppet ved ordene på muren.

Jeg har hele tiden oppdaget nye langs veien i sommer.

Navnene til de to som har skrevet dem står på messingskilt under hverandre på muren.

Det ene er navnet på han som vokste opp i leiligheten der familen Joseff bodde.

I bydelen Paradis.

Han stiller ut kunst i Lyshallen i hovedstaden nå.

Det andre navnet kjenner jeg ikke.

I går skrev jeg det i søkefeltet.

Hun er kunstner, født i Libanon.

Ordene på muren «Every Time», skrev hun som svar til den palestinske poeten

Mahmoud Darwish’s « My country is not a suitcase»

Hun skriver: «Iwanted to express the fears we have when we are misplaced»

Every time I pack my bag I

pack my fear that one

day I will have to take the

plane back to wash my

mother’s corpse and kiss

her for the last time

Bak muren ligger jernbanelinjene. De går langs hele turveien. Det var på de skinnene at de ble fraktet. Denne høsten er det 80 år siden. Bare den ene datteren kom tilbake.

The fears. The tears.

-Both sides, sa han, den tidligere presidenten som snakker usant.

Ordene er sanne i en sang.

En av de mykeste jeg vet om.

22.juli denne sommeren startet en tradisjonsrik musikkfestival i USA.

Hun som skrev sangen fremførte den på scenen der to dager etter.

Jeg så opptaket av henne. Hun som har skrevet så mye om å være på reise, om utenforskap og hjemløshet.

Kroppen og stemmen var blitt gammel.

Gjorde teksten sterkere.

Det var 20 år siden sist hun hadde stått foran publikum.

Jeg leser om sangen. Den er inspirert av en bok av en jødisk forfatter står det.

Saul Bellows.

I går: Frø fra lilla tistel føyk i den varme vinden. Myke som skyer, snø, sang.

En setning.

Hadde den i hodet da jeg oppdaget et nytt maleri på en vegg rett over skinnene.

En hånd med en brennende fyrstikk har satt en blomst i brann.

-Syng tistel, ti aldri still

22.07.22

Det er morgen. Jeg heller kaffe i koppen, setter meg i stolen ved globusen.

-Det er 22 juli i dag sier jeg til mannen min, han sitter i stolen ved siden av.

-Ja, det skal være minnemarkeringer forskjellige steder i dag.

Tenk, det er 11 år siden.

Jeg har ikke ord i meg.

Blir sittende og se opp mot det rustrøde bildet på veggen til venstre.

Avtrykket av hennamalingen på to flak av tørkepapir.

⁃ Det er fra da vi var der, ikke sant?

⁃ Ja, sier jeg

Tenk, de var bare 6 og 9 år da.

Jeg nikker bare fremdeles. Ungene våre.

Datteren vår skulle begynne på skole den høsten. Så rart å tenke på at samme blomstermotiv som henger på furuveggen hadde hun på huden den sommeren.

-Husker vi var der på den kafeen, hva het den nå igjen? sier mannen min.

-Jeg husker ikke, sier jeg

Så ofte som jeg har vært der i tankene.

Navnet har jeg likevel glemt.

-Vagabond, sier han idet jeg har reist meg og er på vei ut med kaffekoppen. Han har gått inn på Google Maps.

⁃ Ja! det var det ja, heter den det fremdeles altså?

Det var der vi var da vi fikk høre det, på en strandbar i Essaoira. Marokko.

Vi reiste oss opp i sanden.

Hæ?

Hva var det som stod i den tekstmeldingen? En bombe? I Oslo?

En bitteliten fjær daler ned ved siden av benken idet jeg trer ut på terrassen .

Jeg prøver å fange den, men mister den av syne, den er så liten, vinden må allerede ha tatt den

Det er da jeg har satt meg og har boka i hendene, at jeg oppdager at det har åpnet seg to blå blomster i den ene potten med frøblanding som jeg sådde i vår.

Jeg tenker at det er fint at de åpna seg akkurat i dag.

Det går et stykke tid.

Jeg leser, jeg plukker gule kirsebær og røde bringebær i hagen, jeg gråter da jeg hører Ballongvisa i det korte klippet som ligger ute på nrk.no, fra minnemarkeringen i Oslo.

Hun som synger er datteren til hun som pleier å synge den.

Hun er så rolig. Og så berørt. Stemmen hennes liksom skjelver.

Jeg går ut igjen til de levende blomstene.

De blå. Har med mobil for å ta bilde.

De er der ikke. Jeg kan ikke forstå det.

De åpna seg jo akkurat.

Så oppdager jeg kronbladene. Noen ligger på det grønne bladverket, noen nederst på jorda

Hun som sang «Some die young» etter terroren, jeg så en dokumentar om henne for noen år siden.

Navnet hennes, Laleh, betyr tulipan på et annet språk.

Jeg løfter inn tre kronblad, legger dem på et hvitt ark i lys og dansende skygge fra treet utenfor.

Sier ordene inni meg.

Ender hver gang på Elsker.

J

Jeg hører radio mens jeg kjører bil på vei hjemover.

Regnet har gitt seg.

Sigrid Bonde Tusvik snakker om drivkraft.

Om sjel og om sommerkropp.

Hun har en egen trener, sier hun.

Fra Afganistan. Forteller at hun liker ham fordi han er så ærlig.

Og så har han en så fin holdning til livet. Han er hennes livscoach, fortsetter hun.

-Paradis, det er jo her, pleier han å si

Det er jo jorda det.

Fra verdensrommet ser vi hvor vakker denne blå og grønne kloden er.

Sånn snakker han, livscoachen hennes.

Jeg passerer minnesmerket over de falne i 2. verdenskrig i samme øyeblikk.

Det ståri utkanten av den lille bøkeskogen som har blitt vårgrønn.

Gule villtulipaner langs kanten av veien, røde tamme tulipaner i bedet foran den lille kjernefamilen som utgjør Frihetsmonumentet.

Tusvik snakker om styrketreing, beskriver markløft, sammenligner det med noe millitært, noe med jagerfly, og hun ler og unnskylder seg, for det henger ikke helt sammen.

Sier at hun kommer fra en familie av millitærnektere

Jeg parkerer bilen utenfor huset, går ut – ned trappa med kirsebærtreet som lager en rosa portal mot bukta.

Tar til venstre langs Paradisveien med lydbok på øret.

Magnoliatreet i den store hagen er avblomstra. Så fort det har gått.

Et lite gresk flagg høyt oppe i et vindu.

Handlingen i boka er derfra, fra Athen.

Jeg ser rosen først.

Den ligger foran meg på harde asfalten som et slakt, som en kontrast til valmuene som står i knopp langs gjerdene.

Det var måneden etter denne, vår var blitt til sommer, at jeg besøkte leiren der det lå så mange enslige røde roser på gresset, ved brakkene, ved toget, det uten vinduer, det som fraktet dem som kyr.

Jeg angra på at jeg ikke hadde tatt med en selv.

Jeg bøyer meg for å ta bilde av blomsten foran meg, og ordene som kommer samtidig på øret kunne gått som en rulletekst på filmen jeg har inni meg.

«Når fred blir til krig

når kjærlighet vendes til hat»

Jeg stopper og lytter, spoler tilbake og noterer ordene som følger:

«fødes noe til verden

en rent dødelig kraft

Hvis kjærlighet er det som skal gløre oss

udødelige er hat det motsatte.

Og det er forbløffende hvor mange detaljer hatet tilraner seg slik at ingen forblir urørt av det»

Jeg går videre. Det vokser mat langs fortauskanten. Ramsløk som muligens har forvilla seg ut fra en av de gamle hagene.

Jeg går opp bakken rett etter broen, krysser til andre siden idet jeg er ute på hovedgaten og beveger meg i retning hjemover.

Jeg stopper ved snublesteinene tett ved det lave hvite gjerdet.

Legger merke til blomstene der. Løvetann på hell, valmuer i knopp, også der.

Det stod om minnesmerket ved bøkeskogen i avisa i dag. I rubrikken:

75 år siden.

I 1947 bevilget formannsskapet penger til at det skulle reises et minne over de 196 fra byen som døde under krigen.

Navnene på bakken foran meg var ikke blant dem.

Det skulle ta tid før de ble synlige igjen, før vi sa høyt at vi ikke skulle glemme.

Det vokser markjordbær på berget ikke langt fra huset. De hvite blamstene skal snart forvandles til rødt søtt fruktkjøtt.

Jeg dikter opp et ord, mens jeg tenker på et av navnene på snublesteinen. Samuel.

Han var så ung. Han var så sterk.

Markjordbærløft

Jeg er nesten hjemme igjen da jeg ser inn i en hage. En dame er i ferd med å samle

løvkvister ved en høy grønn hekk.

Hun har et stort hvitt hjerte festet på venstre side av jakka.

En refleks.

Å se. Å bli sett.

En ryggmargsrefleks.

Å velge.

Å velge med hjertet.

Smykke:

Rett før det på ny brøt ut krig i Europa, fikk jeg tilbake smykker jeg hadde sendt fra meg. De hadde vært med på en juleutstilling.

De fleste smykkene hadde noe med roseblader å gjøre.

Tittelen: «Det er den draumen»

06.05

I vinter hørte jeg på Isslottet av Tarjei Vesaas på ny. Forfatterens navn hadde dukket opp i andre bøker jeg hadde lest den siste tiden.

Stemningen i boka satt i meg fra ungdomsskolen. En farge, en tone.

Handlingen var glemt.

Det var en opplevelse å høre den igjen mens jeg beveget meg i naturen. Ofte langs sjøen i nærheten av der jeg bor

En dag, Valentindagen, oppdaget jeg en rest av høst rett før stranda ved Emmaus.

Små skrukkete epler på bakken ved stien.

Jeg hadde kommet til det stedet i boka der Unn går seg vill i den fastfrosne fossen. Det var grått og stille, ikke et menneske å se.

Jeg tok et av de gule eplene, plasserte det på den gule laven på svaberget som et stilleben.

Etterpå la jeg eplet i lommen,

tok ut kjernene da jeg kom hjem, tenkte de skulle bli en del av et smykke.

Kjerneverdi.

Det dypt menneskelige ved romanen.

Naturskildringene.

For noen dager siden var jeg der igjen, epletreet hadde fått blomster. Ingen frukt på bakken.

Jeg gikk tett på, fotograferte fra ulike kanter, hørte skritt fra grusen bak svingen, og skyndte meg ut på stien igjen for å ikke skremme den som kom.

Det var en dame. Hun var alvorlig, så ikke på meg. Gikk raskt og målrettet i stramme treningsklær ned den slake bakken

Hun hadde noe i hendene. Vann.

En liten kanne med vann i hver hånd.

En smeltet foss. Jeg snudde meg og ble stående og se henne gå mot sjøen med det skvulpende vannet som manualer.

Det er fødselsdagen til regissøren av Isslottet i dag.

Det stod under «Det hendte «i avisa. Blom, het han. Per Blom.

Født et år etter den forrige krigen.

Filmen kom i 1987. Jeg var noen år eldre enn Siss og Unn i 1987.

Våren etter kom min sorg. Tapet av en far.

Han het det samme som regissøren.

Født under krigen, død rett før den kalde krigen tok slutt.

Det er en tegning jeg har laget som jeg har tatt vare på, som jeg en gang må ha vært fornøyd med. Navnet mitt og årstallet står bak.1987.

En jente står i et grått og livløst landskap med en blank plakat i slappe hender.

Plakaten er ikke hevet. En tankeboble ut fra hodet hennes: fargerike blomster, fugler, vann

I dag er jeg 49. Og kan fremdeles ikke fatte ødeleggelsen av alt det vakre som Vesaas beskriver. Det som gir liv, mat.

Hvordan en ny krig ikke bare fører til top av menneskeliv, men miljøødeleggelser på kort og på lang sikt.

Jeg skriver en tekst i skjønnskrift på plakaten mens jeg tenker at hver dag burde være Valentindag.

Jeg hever den:

«Smelt hjerter, ikke is»

Hadde lagt merke til bøkene der en annen dag, de kasserte som stod i hylla ut mot kinoen. Jeg var i ferd med å trekke ut en bok da jeg hørte en stemme nær meg.

⁃ Hei, husker du meg? En dame stod ved siden av en jente med en enhjørning som glitra på genseren. Jeg husket henne. Ble så glad. Datteren hennes var en gang elev i mitt klasserom.

Tidligere den dagen hadde jeg tenkt på henne, datteren.Stått ved inngangen til skogen, ved en enorm rododendronbusker, og husket hvordan vi lo da vi sa det rare navnet sammen. Hun hadde, som så mange ganger før pekt mot blomster når vi var ute på tur:

-Hva heter blomsten?

-Rododendron sa jeg, og vi gjentok sammen

-Ro do den dron

-Blomsten heter rododendron.

Og nå stod moren her ved siden av meg så mange år etter.Hun hadde flere ord nå. Strålte den samme styrken jeg hadde lagt merke til første gang jeg møtte henne.

Jeg gikk ut i mørket med tyngre sekk og smil om munnen. Alle historiene jeg skulle inn i. Alle historiene som finnes.

Jeg kom jeg til å huske duken datteren hennes hadde gitt meg før den aller første julen hennes her.

Det var en adventsduk. Moren hadde brodert den. Fire tente lys. Det hadde vært så mye mørke i livet deres. Krigen som gjorde at de måtte flykte. Faren tilbake i hjemlandet i fengsel. Ufriheten, uvissheten. Rottene i den lille leiligheten de kom til i det andre landet, før de kom til huset med epletreet i hagen. Etterpå slo det meg at det var farsdag den novemberdagen. Og at hun en gang hadde skrevet at hun ville bli advokat for å kunne hjelpe sånne som faren.

Bøkene ble liggende i en stabel på gulvet hjemme.

For et par uker siden leste jeg ferdig boka jeg hadde holdt på med, og løftet fram stabelen.

Tok den boka som lå nederst.

«Hundeparken» av Sofi Oksana. Jeg hadde hørt så mye om forfattaren, aldri lest noe av henne før.

Og da damen bak skranken på Sølvberget sa at om jeg bare betalte litt mer, kunne jeg fylle en hel pose, ble boka den siste som fikk plass.

Det var først nå i vår at jeg leste bakpå. En del av fortellingen var lagt til Ukraina.

Og da jeg satte meg i sofaen for å lese gav stedsnavnene og handlingen mening på en helt annen måte enn for bare noen uker siden. Jeg gjenkjente dem. Dnipro,Donbass, Mykolavij.

Det var merker etter eselører i boka. Jeg lagde raskt mine egne.

«… Syttifem prosent av Russlands borgere støttet krigen mot Ukraina. De høye tallene og mengden av soldatstøvler slo ned i bevisstheten så kraftig at det sang i ørene. Det var ikke mulig å overse dette med et skuldertrekk eller skjelle ut motstanderne og kalle dem vatniker, dumskaller som slavisk fulgte Putin. De ville i fullt alvor drepe oss»

Da jeg bladde i avisa i dag stoppet jeg ved et fargerikt bilde i grønt, blått og rosa.

«Det er tid for å finne fram blomsterenga» stod det over. En kronikk om blomsterengens betydning.

Jeg begynte å lese, og nikket til ordene: «…slutte å se på snauklipt plen som skapelsens midtpunkt»

Jeg hadde akkurat oppdaget at hele hagen var full av engkarseskudd, og tanken på det lyserosa sløret som snart skulle bre seg fylte meg med takknemlighet. Jeg bladde videre. Stoppet ved en notis i høyre marg. Overskriften: «Likstanken av døde soldater i Ukraina brer seg med vårvarmen»

Vårsolen skaper problemer i Mykolavij- regionen ettersom hundrevis av døde russiske soldater er årsaken til en sterk lukt, ifølge ordfører Vitaly Kim. (…)

Jeg hentet boka, fant fram til en av sidene med brett, leste dem igjen:

«Jeg var i live. Våren ville snart slå ut i blomst. Kanskje ikke kastanjer, akasier og popler som i Kiev, men blomster i alle fall. I en raptus av løssluppenhet bestemte jeg meg: Den sjette sommeren i det nye livet mitt skulle bli en god sommer. Slutt på frykten! Minnene skulle blekne, blåmerkene bli bra. Det var kanskje til og med mulig å være lykkelig»

-Jeg vil be dere tenne et lys for de drepte ukrainerne i dag, sa den ukrainske presidenten til det danske folketinget i dag.

Lys kan tennes med fyrstikker, det kan tennes i øyne, det kan oppstå med engkarsen i en hage, i latteren over et rart blomsternavn på et fremmed språk.

Det kan også broderes med rød tråd, med forsiktige sting for å dempe arr.

Jeg leter etter det. Jeg leter etter det overalt.

Ring av gjenbrukt sølv, med frø fra den lysende gule blomsten Erantis, (Vinterblom) en av de første blomstene som dukker opp i hagen om våren

28.05.21

I dag har Willy navnedag.

og jeg tenker på en bestemt Willy.

Pappa kalte ham for bror.

Jeg og broren min kalte ham for kongen.

Hele familien hans ble utslettet under krigen. Han tilhørte «de andre»

Rik skog, betød etternavnet hans.

Etter krigen forandret han det.

Han ble forandret etter krigen. Selv om han fortsatte å synge sanger fra hjemlandet, Østerrike.

I dag stod jeg øverst i en gammel eplealle’ og tenkte på en dag for mange år siden.

Det var høst, dagen var fin og klar. En dame var i ferd med å plukke de modne eplene på andre siden av steingjerdet der jeg stod.

Vi hilste på hverandre.

Hun fortalte historier. Fortalte hvor mange forskjellige eplesorter det var i alleen, at det var bestefaren som drev planteskole og rosegartneri som hadde anlagt den.

-Litt av en mann det der, sa jeg.

Var han ikke kveker og?

-Jo, sa hun.

Rosegartneriet lå rett ved marka der jeg hadde vokst opp. Marka der det siden kom til å gå gestapister fram og tilbake.

Det var farfar, pappas adoptivfar som hadde bygd huset. Det lille røde i svingen som folk pleide å si.

De kjente hverandre, bestefaren hennes og min. Jeg visste det. Jeg higet etter å vite mer.

⁃ Greta…, sa damen og så på meg.. lever hun fremdeles?

-Ja, sa jeg

Hun er snart 100 år nå. Like gammel som epletrærne tenkte jeg.

Og hun sa at jeg måtte hilse så mye. For hun husket at Greta hadde vært på besøk hos moren.

Greta; farfars datter fra første ekteskap.

Mitt barndomshjem hadde også vært Gretas barndomshjem.

Det var på døra til dette røde huset i svingen politiet banket på da de skulle hente Willy den høstdagen i 1942.

Men han var ikke der. Han var i Oslo. Og det var Greta som hjalp ham. Inn i skogen. Over grensa.

Han overlevde. Og hele livet var han henne takknemlig.

En annen overlevende har gitt ut en bok i dag.

Jeg leste om henne i avisa i morges. Hun fortalte hvordan hun hadde måttet velge hvem hun selv skulle redde den sommerdagen på øya.

Å være redd. Å redde.

Jeg tenkte på det da jeg gikk forbl en boks der det stod ABB, høyspenning livsfare senere.

Jeg tenkte på det da jeg så en dame med roser i cellofan i hendene i dag.

Og da jeg stod og så nedover eplealleen og hvite sommerfugler flagra over det grønne, og det snødde lyserosa kronblader tenkte jeg på den sterke forbindelsen som fins mellom det som er livgivende. Mellom alt det og alle dem som står for noe som ønsker liv.

Mellom Greta og Willy.

Mellom Tonje Brenna og et lyttende menneske.

Melllom epleblomsten og sommerfuglen.

Jeg har brukt epletre fra brukne greiner i alleen i smykker jeg har laget.

De handler ikke bare om denne fortellingen. De handler om å ha hjertet på rette sted. Det er en kjerneverdi.

• 

• 

Alle dager har sin historie.

I dag var den sånn:

Sitter hjemme og forbereder meg til undervisning. Verandadøren åpen, boken oppslått på sidene om kroppen, sansene våre.

Øyet, med sin regnbuehinne, sin iris.

Tenkter på blomsten med de utrolige kronbladene. Sammenhengen mellom vårt øye og en blomst, og regnbuen.

Tenkte på poeten Louise Gluck. På diktsamlingen hennes som nylig er oversatt til norsk. Vill Iris. Jeg leste et sted at den tittelen er mettet med symbolikk, og at den eneste ville irisen i Norge er sverdliljen.

Den gule vakre liljen som vokser på grunt vann eller under trekronene til svartor.

Så går jeg ut døra, oppover gata, og det går opp for meg at det er den tiden. De rosa kronbladenes tid. Noen steder ligger de som en smal bekk langs fortauskanten, og på plassen med statuen snør det lette flak fra trærne som omkranser den. Jeg går sakte.

Skjønnhet. Det var ordet som falt fra en elev i klasserommet i går.

Jeg viste dem noe, og spurte dem hva de tenkte på.

Jeg kom med flere forslag.

Nei, var det en elev som sa.

Så sa han et ord på språket sitt, og jeg forstod det. Ja, sa jeg. Du har helt rett. Det er ordet.

-Hva er det på norsk? spurte han.

Og jeg sa skjønnhet. Skrev ordet på tavla, og laget en barnslig bølgete bord under.

Jeg går ned de konfettistrødde trappene på den lille plassen, inn Bolette Wiesesgate. Forbi huset der det alltid står orkideer i vinduet.

Og tenker på brevet jeg fant fra Bolette i en av eskene etter bestemor. Gleden da jeg oppdaget sammenhengen mellom navnet på gata, og skjønnskriften i brevet.

Gleden da jeg fant ut hvem hun var. En skattet skolebestyrer som kjøpte eiendom i Laugmannsgata 7 i sentrum, og drev skole der i 30 år.

Det fulgte en stor og vakker hage med eiendommen leste jeg.

Så ser jeg ned. Det ligger noe rosa på bakken. Ikke kronblad, men en sammenbrettet post it lapp.

Jeg bøyer meg ned og tar et bilde. Går forbi, og går tilbake.

Løfter den opp og bretter den ut.

Det er en vakker blyanttegning av en blomst. Daffodil. En lilje.

Jeg bretter den sammen igjen, og legger den i lommen, går videre i undring, inn porten til skolegården,

inn i klasserommet, inn i timen.

Og da timen er slutt og vi skal lukke bøkene igjen, er det en elev som henter mobilen og tar et bilde av den ene siden vi har jobbet med.

Jeg ser på ham, litt undrende.

Så sier han med stjerner i øynene at han synes det var så fint at det het regnbuehinne på norsk. For det gav så mening når han oversatte det til sitt morsmål.

Så godt det er tenker jeg.

Så godt det er når noe gir gjenklang.

Så godt det er når en glimtvis får øye på det skjønne.

• 

• 

• 

• 

• 

I dag åpnet Roseslottet i Oslo.

Et kunstprosjekt av Vebjørn Sand.Dette står på hjemmesiden:

«Roseslottet 2020 er en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft. Vi ønsker å fortelle historien om krigen uten å demonisere eller glorifisere, sentralt i fortellingen står individet og dets valg. Vi berører både kjente og mindre kjente sider ved okkupasjonen: krigsfangenes lidelser, de ukjente enkelt-individene, hverdagslivet, krigsseilernes drama, motstandskampene i sør og nord. Forfølgelsen av de norske jødene får stor oppmerksomhet i billedserien og antisemittismen, før og under krigen, skildres.»

Prosjektet har blitt beskyldt for å være pompøst,klisjefullt. Kanskje det.

Jeg vet ikke nok om det til verken å omfavne eller avvise det, men som Vebjørn Sand sa på rodio nettopp; de verdiene som prosjektet er bygget på er jo pompøse. De aller største.

Så fortsatte han med å fortelle om et tidsvitne som hadde vært med underveis i prosessen. Han fortalte hvordan den gamle mannen hadde holdt seg på beina med mål om å få være med på åpningen, og få se det ferdige portrettet av seg selv.

Det er lett å sette folk i bås.

Som brødrene Sand.

En gang møtte jeg og en vennninne kunstneren og en venn på en kafe i byen.

Vi var unge, gikk på videregående. De var eldre. Jeg kan ikke huske samtalen, men jeg husker vennligheten. Og jeg husker hvordan opphavsmannen til roseslottet tok imot oss på trykkeriet i sentrum neste dag, at han forklarte oss prosessen, at han viste oss et portrett av en ung mann som han hadde laget. Og at vi sa noe sånn som wow.

Det står igjen som et fint minne, et fint møte mellom mennesker. For å si det pompøst.

I dag, 13.juni er også dagen da jeg og mannen min for to år siden reiste til Krakow for å besøke Auscwitz.

På facebook skrev jeg: Nydelige Krakow i dag, i morgen Auschwitz. Fuerza.

Dagen etter stod vi i utryddelsesleiren. Det lå friske roser på gjerder, på togvognene, inne i de mørke, støvete rommene.

Vi gikk som et stille tog gjennom leiren, med stemmen til guiden i øretelefonene.Foran meg gikk en dame med en rose tatovert på skulderen. Genseren hennes hadde glidd ned. Vi var gruppe nr 40. Vi var et tall.

På et tidspunkt stoppet guiden ved et krematorium og pekte på et hus utenfor gjerdene, lenger borte.Der bodde Rudolf Høss med familie, sa hun og pekte.Der bodde de i huset sitt, med barnepiker og gartnere, med hagen og blomstene.

Fra andre etasje var det utsikt til døden. Krematoriet.

Jeg tok av meg øretelefonene og hørte den vakre fuglesangen mens jeg så mot det irrgrønne bruset i retning av der hun hadde pekt. Så kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest.

.

At SS -førerne gjerne gjødslet rosene i hagene sine med aske fra mennesker, aske fra krematoriene like ved. Ikke fordi de var monstre. De trøstet barna sine og beundret rosene.

Men fordi de definerte «de andre» som noe annet enn mennesker.

Lukten fra rosene var mer verdt.

For noen dager siden kjøpte vi en klatrerose til hagen vår. New Dawn het den. Jeg merket meg ikke innholdet i navnet da, men så slo det meg i dag at det er en linje i en sang fra Nina Simone.

Sleep in peace when day is done, that’s what I mean

And this old world is a new world

And a bold world

For me

For me

Stars when you shine

You know how I feel

Scent of the pine

You know how I feel

Oh, freedom is mine

And I know how I feel

It’s a new dawn

It’s a new day

It’s a new life

Måtte vi ikke sove i 100 år.

Mandag morgen går jeg forbi en bussholdeplass i gata jeg bor i.
Skyggen fra skiltet på det hvite tregjerdet. De ville valmuene under, de som dukker opp på disse tider hvert et sted de har muligheter for å puste. Jeg merker meg det.
Jeg tenker at det er som et dikt da jeg fortsetter bortover gata.
Eller som livet sjøl.
Holde. Holde av. Lys. Skygge. Blomster.
Jeg fortsetter ned mot Waisenhusgata. På et tidspunkt løfter jeg blikket og får øye på FN-flagget høyt oppe i et vindu i et gammelt murbygg.
Dagen etter skal jeg lære at waisen betyr foreldreløs på tysk. Og jeg blir minnet på overgrepene og uretten som ble begått i de hvitmalte trehusene på Storhaug, der det en gang bodde foreldreløse barn.

Sometimes I feel like a motherless child.

Rett foran domkirken stopper jeg ved Sigbjørn obstfelderplass.
Tar et bilde av de røde rosene som har kommet på plass der i den store grønne krukka. Like fint som hvert år.
Jammen er denne kloden et merkelig vakkert sted.
Jammen kan jeg noen ganger kjenne at jeg må ha gått av på feil holdeplass.

Onsdag morgen spør datteren min om vi noen gang har angret på at vi flyttet tilbake til Stavanger.
Vi snakket om da hun var liten, om tid og minner.
Og jeg sier at nei, jeg kjenner ingen anger for Stavanger, og jeg ramser opp alt det fine ved byen.
Men; det er godt å føle at en hører litt til i andre byer også, sier jeg.
Oslo, Bergen, Lisboa.. Alle steder har jo noe som er fint, noe som en ikke finner andre steder.
Og hun nikker. Så spør hun meg om jeg kunne tenke meg å bo i en by i et annet land. Lisboa for eksempel. Byen som jeg har fortalt om, som hun vet jeg er så glad i.
Og jeg sier nei. Og hun forstår ikke hvorfor. Og jeg sier at jeg alltid ville kjent meg annerledes der, og jeg tenkte på tegningen og notatene jeg hadde funnet igjen.
Jeg, på tur med ryggsekk, med et skilt foran: Ja, jeg er norsk. Jeg husker at jeg noen ganger følte meg som et tårn. Ville bare gjemme meg bort. Være en kjeller. Noen ganger. Ikke alltid.
Men den følelssen av å være på siden, ikke høre helt til, kjenne seg fremmed, jeg har kjent på den. Hvem har ikke det?
Men jeg kunne dra hjem til der jeg hørte til. Jeg kunne dra hjem og bli der, gli inn.
Andre må kjenne andres blikk på seg hele tiden, følelsen av å være utenfor, ikke så mye kanskje, men litt. Litt på siden.

Onsdag kveld ser jeg at flere har delt et bilde av en mann på Facebook. Han har et navn. George Floyd.
Og under, setninger som gjør meg urolig. Say my name.
Please I can’tbreathe.
Noe har skjedd. Hva har skjedd? Jeg skriver navnet i søkefeltet og det kommer opp artikler, videoer, bilder.
Et ansikt i smerte under en bil, et kne på halsen. Ansiktet til han som eier kneet; så tilforlatelig, så uaffisert.
En holdeplass full av blomster.
Black lives matter.
Og det treffer meg i magen.

Torsdag morgen får jeg en melding fra en familievenn.
«Rydder i Bjørgs papirer» står det. Sammen med et bilde av pappa fra hytta ved et festdekket bord. Blomster på hvit duk, ballonger festet oppunder festteltet.
Jeg ser på håret hans.
Jeg har tenkt så mye på det svarte håret hans i det siste.
Hvor tilfeldig det er at jeg alltid har hørt at jeg ser typisk norsk ut når jeg har vært ute i verden.
Pappa så ikke typisk norsk ut.
Han nevnte det aldri med et ord mens han levde. Det var først seinere jeg fikk vite at han var utsatt. Da han var barn, da han var ungdom.
Sjelsord. Skjellsord.
Jøde. Døde.
Jeg kjenner presset bak øynene da jeg går ut ytterdøra, beskytter meg bak solbriller og sykler bort til bussholdeplassen som jeg passerte på mandag, stopper opp og tar et bilde av skyggen fra skiltet og blomstene som stod der like åpne og lysende som dagen før.
Da jeg snur meg legger jeg merke til regnbuetegningen i vinduet på andre siden av gaten.
Alt skal bli bra. Og under; et navn. Et jentenavn.

Jeg sykler til verkstedet med sola i ansiktet. Over broen, ned mot sjøen, inn i bygget.
Der begynner jeg på disse ordene.
For jeg får ikke ro. Jeg får ikke puste.
Jeg finner teksten til Sometimes I feel like a motherless child, og finner ut at hun som er kjent for den heter Odetta Holmes. At hun var aktiv i borgerrettighetsbevegelsen, at moren hennes het Flora.
Radioen står på og de snakker om Trump, om at Twitter for første gang har merket posten hans som villedende. Foran meg ligger en gul lapp: post- sannhet er pre-nazisme. Det var fjor i sommer jeg skrev ned ordene med myk blyant. De ble uttalt på radio..
Å skrive dem ned hjalp meg å puste.
Jeg kjenner at jeg trenger sola.
SÅ jeg tar en pause, går tur langs fjorden. Samler på lyset, samler på hvite seil og epletre i blomst og svane i skyggen av syrintre med vingen over ungene sine som en beskyttende myk paraply. Samler på markblomster.
Jeg bestemmer meg for å gå hjem for dagen da jeg er tilbake på verkstedet.
Tar ikke av meg solbrillene inne.
Men rett før jeg går ut ytterdøra må jeg stoppe. Må jeg ta av meg brillene for å se tydeligere.
For der er hun, Odetta. Foran, blant alle de andre lp-ene.
Jeg løfter den opp. Leser titlene på sangene.
Leser: Yes I see.
Leser; Anthem of the rainbow.

Og jeg tenker at noen ganger føler jeg meg jordet.
Noen ganger føler jeg at det er akkurat her jeg skal være.
Jeg sier navnet hans inni meg: George Floyd.
Jeg sier navnet hennes inni meg:
Johanne Ihle – Hansen.
Så sykler jeg hjem. Forbi skriften på muren på andre siden av gata. Skamangst.
Forbi nabobygget, der ordet PUST, står skrevet med store blå bokstaver.
Og jeg puster. Jeg puster.

 

En gang satt jeg i en hage, det var Norges nasjonaldag, det var kirsebærtre i blomst, det var Ja, vi elsker, og jeg hadde liv i magen.

Jeg var ikke alene. Mannen min var der også, og et annet vennepar. Dette husker jeg: Det irrgrønne gresset, sola mot ansiktet, og at vi på et tidspunkt snakket om det som skulle hende. Det fine som skulle hende. Vi snakket om navn, hva barnet vårt kanskje skulle hete. Og det andre paret fortalte hvilket navn de hadde tenkt på hvis de en gang skulle få en datter. Mannen fra det andre paret reiste seg fra stolen, gikk inn i huset og kom ut med  en bok i hendene. Han hadde skrevet den selv for han var forfatter. Så tok han fram en rød penn og skrev: Til deg vi ikke kjenner ennå, og la den i våre hender. Det var en kjærlighetsfortelling for barn.

Neste vår var jeg blitt mor. Vi var blitt tre. Sønnen vår kunne fremdeles ikke gå og sola hadde ikke stått opp da vi satt morgentrøtte, men lykkelige på en strand med flate hvite steiner på en gresk øy. Lesbos. Vi hadde kjøpt en uspesifisert reise til øya og rommet vi hadde fått tildelt var innestengt og lite, balkongen hadde knapt plass til en stol. Men det var sjansen vi tok. Vi visste vi tok en sjanse.

Vi dro på turer med bil. Til klosteret, til andre vakre strender, til bratte landsbyer , vi stoppet langs veien fordi sønnen vår våknet og  hylskreik i baksetet, vi stoppet  ved gamle svartkledde damer som  satt krokrygget inntil husveggen og gestikulerte og fikk sønnen vår til å le.

Vi kom til en landsby som hadde samme navn som venneparet i Stavanger hadde snakket om våren før. Samme navn som de ville kalle en datter som fremdeles ikke var født. Vi stoppet ved en av de små turistbutikkene  og valgte ut et kort med bilde av den lille byen, plasserte et  frimerke i høyre hjørne, og sendte det til vennene våre i Stavanger. Jeg husker ikke hva jeg skrev selv om det bare var noen få  linjer, men jeg husker at da vi var på vei tilbake til parkeringsplassen kom det en eldre dame bort til oss, så oss rett inn i øynene, sa noe som var gresk for oss, så på sønnen vår i barnevogna, og så holdt hun fram hånden sin og la noe i min, og lukket den.  Det var et lite blått glassøye. Beskyttelsesøyet.

Barnet i vogna var fremdeles som en liten dukke. Som noe jeg kunne kontrollere, vise fram. Behovene var enkle, livet var ukomplisert. Forandringen hadde ikke begynt for alvor. Erkjennelsen av at det å få barn skulle forandre så mye.  At bekymringen og beskyttelsesbehovet  ikke kan forklares i skrift, fordi det går bortenfor. Og at det likevel alltid er dette en vil komme tilbake til, berøre med ord, fordi det er den dypeste følelsen, den største frykten. At  egne barn skal ha det vondt. At  det kan skje dem noe.

Snart er sønnen min som en gang lå i en barnevogn på en gresk øy myndig. Snart har det gått 18 år. Sapfo og skimrende hav er ikke lenger hva man forbinder med Lesbos. Navnet på øya gir bilder av tynne teltduker, leirefarget jord, mennesker stuet sammen, søppel, mennesker som ikke lenger har håp i blikkket. Moria.

Der inne  finnes en mor. Der inne finnes en far. En gang snakket de lavt om hva barnet deres skulle hete. Og da barnet ble eldre fortalte de eventyr. Og det endte godt, og de slukket lampen på soverommet og kysset barnet på kinnet og sa sov godt og drøm søtt.

Jeg vil bare skrike. Jeg vil stille meg opp på den høyeste toppen og rope; du må ikke sove. Jeg vil rope ut navnene til alle dem vi har glemt. Vi som sa at vi aldri skulle glemme.

Og jeg vil synge. Kjærlighetssanger som handler om å elske noe utover seg  selv, sine egne, nabolaget, utover fedrelandet. Fordi  jeg vet at den kjærligheten jeg  føler overfor mine  barn, den samme kjærligheten kjenner  den moren i Moria som har et barn som fryser, som har et barn som har sluttet å snakke, som stanger hodet til blods i veggen og bare vil slippe å leve.

Fordi jeg vet at å leva det er å elska.