Vi trenger å protestere
Kringsatt av fiender
Gå inn i din tid
Under en blodig storm
Vi deg til strid
Kanskje du spør i angst
Udekket åpen
Hva skal jeg kjempe med?
Hva er mitt våpen?
“Til Ungdommen” av Nordahl Grieg har alltid vært en spesiell sang for meg. Da jeg var liten gikk vi flere mil i fredsmarsjer fra Stavanger til Sandnes og sang disse versene. De er en arv jeg vil gi videre.
Nå har teksten fått en ny sterk referanseramme, og er blitt nasjonalt felleseie av en helt annen dimensjon. Innholdet er likevel det samme.
Jeg glemmer aldri Sigrid, en venninne av min bestemor og aktiv i fredsbevegelsen. Hun stod helt på toppen av høyblokka der hun bodde og veivet med et stort hvitt laken som hilsen til oss som gikk forbi. For gammel til selv å gå, men fremdeles med vilje til å bidra.
Sigrid har for lenge siden gått ut av sin tid. Men måtte hvite laken brukes oftere som fredfulle faner. Og måtte ilden være der til vi slokner.