22.07.22

Det er morgen. Jeg heller kaffe i koppen, setter meg i stolen ved globusen.

-Det er 22 juli i dag sier jeg til mannen min, han sitter i stolen ved siden av.

-Ja, det skal være minnemarkeringer forskjellige steder i dag.

Tenk, det er 11 år siden.

Jeg har ikke ord i meg.

Blir sittende og se opp mot det rustrøde bildet på veggen til venstre.

Avtrykket av hennamalingen på to flak av tørkepapir.

⁃ Det er fra da vi var der, ikke sant?

⁃ Ja, sier jeg

Tenk, de var bare 6 og 9 år da.

Jeg nikker bare fremdeles. Ungene våre.

Datteren vår skulle begynne på skole den høsten. Så rart å tenke på at samme blomstermotiv som henger på furuveggen hadde hun på huden den sommeren.

-Husker vi var der på den kafeen, hva het den nå igjen? sier mannen min.

-Jeg husker ikke, sier jeg

Så ofte som jeg har vært der i tankene.

Navnet har jeg likevel glemt.

-Vagabond, sier han idet jeg har reist meg og er på vei ut med kaffekoppen. Han har gått inn på Google Maps.

⁃ Ja! det var det ja, heter den det fremdeles altså?

Det var der vi var da vi fikk høre det, på en strandbar i Essaoira. Marokko.

Vi reiste oss opp i sanden.

Hæ?

Hva var det som stod i den tekstmeldingen? En bombe? I Oslo?

En bitteliten fjær daler ned ved siden av benken idet jeg trer ut på terrassen .

Jeg prøver å fange den, men mister den av syne, den er så liten, vinden må allerede ha tatt den

Det er da jeg har satt meg og har boka i hendene, at jeg oppdager at det har åpnet seg to blå blomster i den ene potten med frøblanding som jeg sådde i vår.

Jeg tenker at det er fint at de åpna seg akkurat i dag.

Det går et stykke tid.

Jeg leser, jeg plukker gule kirsebær og røde bringebær i hagen, jeg gråter da jeg hører Ballongvisa i det korte klippet som ligger ute på nrk.no, fra minnemarkeringen i Oslo.

Hun som synger er datteren til hun som pleier å synge den.

Hun er så rolig. Og så berørt. Stemmen hennes liksom skjelver.

Jeg går ut igjen til de levende blomstene.

De blå. Har med mobil for å ta bilde.

De er der ikke. Jeg kan ikke forstå det.

De åpna seg jo akkurat.

Så oppdager jeg kronbladene. Noen ligger på det grønne bladverket, noen nederst på jorda

Hun som sang «Some die young» etter terroren, jeg så en dokumentar om henne for noen år siden.

Navnet hennes, Laleh, betyr tulipan på et annet språk.

Jeg løfter inn tre kronblad, legger dem på et hvitt ark i lys og dansende skygge fra treet utenfor.

Sier ordene inni meg.

Ender hver gang på Elsker.