En gang satt jeg i en hage, det var Norges nasjonaldag, det var kirsebærtre i blomst, det var Ja, vi elsker, og jeg hadde liv i magen.

Jeg var ikke alene. Mannen min var der også, og et annet vennepar. Dette husker jeg: Det irrgrønne gresset, sola mot ansiktet, og at vi på et tidspunkt snakket om det som skulle hende. Det fine som skulle hende. Vi snakket om navn, hva barnet vårt kanskje skulle hete. Og det andre paret fortalte hvilket navn de hadde tenkt på hvis de en gang skulle få en datter. Mannen fra det andre paret reiste seg fra stolen, gikk inn i huset og kom ut med  en bok i hendene. Han hadde skrevet den selv for han var forfatter. Så tok han fram en rød penn og skrev: Til deg vi ikke kjenner ennå, og la den i våre hender. Det var en kjærlighetsfortelling for barn.

Neste vår var jeg blitt mor. Vi var blitt tre. Sønnen vår kunne fremdeles ikke gå og sola hadde ikke stått opp da vi satt morgentrøtte, men lykkelige på en strand med flate hvite steiner på en gresk øy. Lesbos. Vi hadde kjøpt en uspesifisert reise til øya og rommet vi hadde fått tildelt var innestengt og lite, balkongen hadde knapt plass til en stol. Men det var sjansen vi tok. Vi visste vi tok en sjanse.

Vi dro på turer med bil. Til klosteret, til andre vakre strender, til bratte landsbyer , vi stoppet langs veien fordi sønnen vår våknet og  hylskreik i baksetet, vi stoppet  ved gamle svartkledde damer som  satt krokrygget inntil husveggen og gestikulerte og fikk sønnen vår til å le.

Vi kom til en landsby som hadde samme navn som venneparet i Stavanger hadde snakket om våren før. Samme navn som de ville kalle en datter som fremdeles ikke var født. Vi stoppet ved en av de små turistbutikkene  og valgte ut et kort med bilde av den lille byen, plasserte et  frimerke i høyre hjørne, og sendte det til vennene våre i Stavanger. Jeg husker ikke hva jeg skrev selv om det bare var noen få  linjer, men jeg husker at da vi var på vei tilbake til parkeringsplassen kom det en eldre dame bort til oss, så oss rett inn i øynene, sa noe som var gresk for oss, så på sønnen vår i barnevogna, og så holdt hun fram hånden sin og la noe i min, og lukket den.  Det var et lite blått glassøye. Beskyttelsesøyet.

Barnet i vogna var fremdeles som en liten dukke. Som noe jeg kunne kontrollere, vise fram. Behovene var enkle, livet var ukomplisert. Forandringen hadde ikke begynt for alvor. Erkjennelsen av at det å få barn skulle forandre så mye.  At bekymringen og beskyttelsesbehovet  ikke kan forklares i skrift, fordi det går bortenfor. Og at det likevel alltid er dette en vil komme tilbake til, berøre med ord, fordi det er den dypeste følelsen, den største frykten. At  egne barn skal ha det vondt. At  det kan skje dem noe.

Snart er sønnen min som en gang lå i en barnevogn på en gresk øy myndig. Snart har det gått 18 år. Sapfo og skimrende hav er ikke lenger hva man forbinder med Lesbos. Navnet på øya gir bilder av tynne teltduker, leirefarget jord, mennesker stuet sammen, søppel, mennesker som ikke lenger har håp i blikkket. Moria.

Der inne  finnes en mor. Der inne finnes en far. En gang snakket de lavt om hva barnet deres skulle hete. Og da barnet ble eldre fortalte de eventyr. Og det endte godt, og de slukket lampen på soverommet og kysset barnet på kinnet og sa sov godt og drøm søtt.

Jeg vil bare skrike. Jeg vil stille meg opp på den høyeste toppen og rope; du må ikke sove. Jeg vil rope ut navnene til alle dem vi har glemt. Vi som sa at vi aldri skulle glemme.

Og jeg vil synge. Kjærlighetssanger som handler om å elske noe utover seg  selv, sine egne, nabolaget, utover fedrelandet. Fordi  jeg vet at den kjærligheten jeg  føler overfor mine  barn, den samme kjærligheten kjenner  den moren i Moria som har et barn som fryser, som har et barn som har sluttet å snakke, som stanger hodet til blods i veggen og bare vil slippe å leve.

Fordi jeg vet at å leva det er å elska.