«DET HAR SKJEDD NOKO GRUSAMT – KAN VI GÅ HEIM? «

 «DE BLIR HER. DET ER NASJONAL PRØVE»

(Fra teaterstykket «Nasjonal prøve» av Maria Tryti Vennerød)

Blir du med på et tankeeksperiment? La oss tenke Stort om skole.La oss se for oss den  virkeligheten vi ønsker oss i framtiden.Det er jo et nytt år, og statsminister Erna Solberg a.k.a Moder Theresa snakker om selve livet – vår psykiske helse.

Så- la oss droppe fokus på kommafeil og pisapoeng en stakket stund.Det kan ofte være greit å starte i en annen ende når selve handlingen er umusikalsk.

Våren 2011 var klassen min med på en konkurranse i regi av Rogaland Teater i forbindelse med teaterforestillingen «Nasjonal prøve» av Maria Tryti Vennerød. Elevene skulle på ulikt vis illustrere begrepet  «uro» som teaterstykket kretset om i form av en trussel i klasserommet. Det var utfordrende å bringe elevene inn i denne verdenen av frykt,så fjernt fra deres egen hverdag.De hadde ingen referanser til ordet skolemassakre; ingen nerve å henge symbolikken på.Og takk og pris for det,tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg ble mer og mer urolig for selve  resultatet av  konkurransen.

Vår ble til sommer, og vi ble alle til øyer av uro en dag i juli.Referanserammen ble på kort tid  brutalt  utvidet , og hele nasjonen ble satt på prøve. Jeg fryser på ryggen når jeg ser bilder av elevenes arbeider nå. Symbolikken er så relevant at de  nærmest virker som et slags frampeik.

Frampeik inn i en nåtid som så altfor fort ble fortid. Det er omtrent  2 og et halvt år siden 22.juli 2011.Det er enkel matematikk.En såkalt grunnleggende ferdighet.

Men i lys av denne datoen som fremdeles er et åpent sår i vår nasjonale hukommelse, kan kanskje også dette karakteriseres som grunnleggende ferdigheter:

-drøfte og praktisere metoder for konflikthåndtering         

-diskutere begrepene toleranse og kompromiss

-drøfte innholdet i begrepene samarbeid, medvirkning og demokrati

Legg også merke til følgende formulering fra Utdanningsdirektoratet : …» Slik kan faget fremme utviklingen av et inkluderende læringsmiljø som er fritt for mobbing og preget av trygghet og sosial tilhørighet»

Setningene overfor er kompetansemål  hentet fra faget elevrådsarbeid som ikke lenger eksisterer. Sånn midt uti det tredje verset av «Til Ungdommen» ble dette faget stille lagt ned i skyggen av den lenge etterspurte gjeninnføringen av valgfag. Det var fellesskapets forkjempere,de rødgrønne, som valgte å slukke lysene i dette rommet der en mulig motgift mot Utenforskap kunne utvikles.

22.juli er en stor historie om utenforskap.Og om kraften i et fellesskap.Den bør for alltid være et bilde på hvilken virkelighet vi må tilstrebe.

Men utvikligen går i feil retning, og det kan være  grunn til å spørre om politikerne er bærekraftige..Evner de  å løfte lærerene? Har de det i seg?

I sin kritikk av statsministerens nyttårstale etterspør Helga Pedersen hvilke konkrete  tiltak regjeringen vil sette i kraft for å forebygge og avstigmatisere psykiske lidelser.Jeg er enig med henne av hele mitt hjerte, men min drømmepolitiker blir hun ikke, for det er altså et skjørt glasshus hun sitter i:

Det har i lang tid foregått en snikreduksjonisme i norsk skole.En tendens der kvalitet utelukkende  måles ut fra poeng på det store stygge Pisabarometeret, eller score på Nasjonale prøver.En tendens der det som ikke kan måles og settes poeng på nedprioriteres fordi vi så gjerne vil være gode, ikke i kjærlighetsbetydningen av ordet, men i betydningen Flinke.

Det er klart rektorene vil ha hyggelige komplimenter – det er som Solberg sier godt for vår psykiske helse.I dag får de det i form av prestasjonsresultater fra de såkalt grunnleggende ferdighetene, og lojalitet overfor skoleeier hvis høyeste prioritet er gode resultater.Vi har en skolevirkelighet der empatien er under press, og de psykiske plagene blant ungdom øker.

«Politikk inntreffer når et område prioriteres,i budsjetter,i prosjekter og i timeplanene fra dag til dag»skriver Eva Grinde i dagens Næringsliv 3/1.Dersom Erna Solberg ikke skjønner det,  og fortsetter med det unyanserte mattemaset, blir talen hennes like tom for innhold som et nedlagt kompetansemål i elevrådsfaget.

 Vi må bli flinkere til å ta vare på det hele mennesket i skolen, og som professor Svein Sjøberg så klokt sier:..» slutte å se på pisamålingene som det endelige stempel for kvalitet i norsk skole.»

Det må gis tid til å jobbe konkret med psykisk helse, og det fins gode og skreddersydde  opplegg for det.Men først og fremst bør det gjøres noe med den underliggende stresskulturen og ensidige verdifokuset  i skolen for at de psykiske helseplagene ikke skal bre om seg.

Det fins flere typer morgendagens helter, og noen av dem vil en dag skinne på helt andre arenaer enn de som er flombelyst av Pisa: de heter muligens Mandela,eller Malala eller Munch, og vi finner dem kanskje blant våre evnerike elever som er spesielt avhengige av den relasjonelle faktoren, og som er  sårbare for testkulturen.La oss gi dem mestringsopplevelser underveis som gir dem kraften de trenger videre.

La oss også ta vare på den potensielle Moder Theresa.Samtidig krysser vi fingre  for at kunnskapsminister Røe Isaksen ikke er en sovende Fader Jacob, men er årvåken nok til å se sammenhenger og til å prioritere. Vi har et tall på hva det kan koste dersom en bare har tid til  regnestykker;  77 menneskeliv, og en hel nasjon sin uskyld gikk vi i minus den dagen vi  ble satt på Nasjonal prøve fordi en mann plasserte seg utenfor fellesskapet.

«WorthLess»

På lørdag var det et intervju i Stavanger Aftenblad med professor i økonomi, Ola Kvaløy på Universitetet i Stavanger. Det handlet om prestasjonsbasert lønn,- i NHOs og Kristin Skogen Lunds ånd. Jeg er så uenig med han.Og det har jeg vært før. Innlegget under skrev jeg som et tilsvar til et innlegg han hadde i samme avis for to års tid siden. Det har i grunnen fått ny aktualitet. Og selv om jeg nok hadde skrevet det annerledes i dag, poster jeg det her siden det aldri kom på trykk: 

Professor i økonomi Ola Kvaløy har et innlegg i Stavanger Aftenblad 16/3 der han spør om hva som gjør lærerne så spesielle ettersom leder for Utdanningsforbundet Mimi Bjerkestrand avviser prestasjonsbasert lønn som incentiv for økt kvalitet i skolen?

”En fremragende mattelærer i sjetteklasse bør tjene så godt at han eller hun ikke bruker talentet sitt på å selge kompliserte sparerodukter”

Kvalitet er et relativt begrep. For noen vil det være i hvor stor grad denne fremragende mattelæreren i 6.klasse klarer å formidle mattekunnskap og fag i ren form, mens det for andre ville være hvordan denne læreren evner å se det enkelte barn og bidra til mestringsfølelse på et område der mange elever mangler selvtillit. Jeg vet hvilken mattelærer jeg ville valgt til mitt barn. Jeg sier ikke at faglig kunnskap står i kontrast til empati. Men faren ved å innføre slike incentiver er at en måler det som lettest lar seg måle: faglige Resultater.

For det er vanskelig å tallfeste sammenheng mellom innsats mot mobbing og faktisk mobbing. Det er vanskelig å måle en god fellesskapsfølelse. Og hvordan kan en måle i hvilken grad en lærer får en elev til å blomstre- og kanskje være Den Ene som Ser?

Det er nettopp denne type lærer som Kunnskapsdepartementets Gnistkampanje velger å løfte fram. Dere har kanskje sett filmen med den carpediemaktige læreren som overrasker elevene med dramatisering av Per Gynt i klasserommet en tidlig morgentime?

Det er trange tider for ”carpediemlæreren ” i dag. Han sliter pga den dominerende mål (e)styringsfilosofien og den stadig mer instrumentelle tenkemåten som preger skolehverdagen.Han sliter på den enkelte skole fordi han kjemper mot stramme budsjetter som rammer elevene.Og da snakker jeg ikke om slitte pulter og hullete gardiner -men om elever som ikke får den praktiske musikk eller svømmeundervisningen de har krav på, elever med individuell opplæringsplan som ikke får det faglige tilbudet de har krav på- mobbeplaner som blir liggende og støve ned i en skuff.

Når Gnistkampanjen provoserer meg mer enn den begeistrer er det fordi :

1.Det er ikke slik at det er denne type lærer som blir gullforgylt i skolehverdagen. Utviklingen har dessverre gått i retning av at det er den som gjør tingene riktig framfor den som gjør de riktige tingene som blir premiert. Den lærer som gjør tingene riktig er den som ikke utfordrer budsjettet-eller setter spørsmålstegn ved prioriteringer som ofte går på tvers av kvalitetsbegrepet.. Det er et stort sprik mellom det som blir framholdt på nasjonalt hold som den gode lærer- og hva som premieres lokalt.

2. Å være den type lærer man etterspør fra nasjonalt hold krever påfyll fra et sted. Og dessverre er det slik at denne type påfyll og inspirasjon i stor grad er fraværende i skolesystemet i dag. Det er etter hvert grundig dokumentert at rektorene i regel har gått fra å være ledere til å bli rene administratorer uten kongstanker for annet enn kroner.Det medfører bla. at skolens ledere ,i motsetning til hva Kvaløy framholder, faktisk ofte vil ha problemer med å vite hvem som er de beste lærerne både ut fra deres fagkunnskap og deres evne til å bidra til elevenes selvtillit.

Dertil kommer det at de lærere som kjemper for sine elevers kvalitetsmessige tilbud ofte ender med å stå i et motsetningsforhold til ledelsen på skolen ettersom disse utfordrer både på et budsjettmessig og faglig plan.Det er god grunn til å spørre seg om disse lærerne da vil bli lønnsmessig premiert?

Det er ikke prestasjonsbasert lønn som vil gi den engasjerte læreren motivasjon til å fortsette i skolen. Det er umulig å snakke om skole uten å snakke om Meningsaspektet.De beste lærerne er i skolen fordi de i tillegg til sin faglige kompetanse mener at de har et viktig samfunsmandat i form av å inspirere, løfte, se og formidle og diskutere verdier.

En bør absolutt gjøre noe med belønningsstrukturen i skolen i dag.Mitt forslag er at en begynner med å belønne ledere som skaper en kultur for nytenkning og entusiasme slik at de lærerne som har den mye omtalte og nasjonalt framelskede Gnisten forblir.

Og til selgeren av de kompliserte spareproduktene vil jeg si:Bli ved din lest!

Leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 9/1-13.

Erna Solberg har snakket det nye året inn, og det er selve Livet – psyken vår hun velger å vie første del av talen til.»Troen på livet vårt, menneskets verd» altså. Det er bare å nynne med,  anerkjenne og komplimentere. For jeg er så enig, og så  vil jeg jo gjerne være hyggelig.Politikere trenger tross alt  å bli løftet litt de og. Og så er det gratis, sier hun. Det er jo alltid en fin ting.

Men begeistringen min avtar fort.For klokskapen uteblir. Arbeid med psykisk helse krever  mer enn hyggelige komplimenter. Det krever dybde og  en evne til å se sammenhenger . Jeg føyer meg til Eva Grindes refleksjoner  i  Dagens Næringsliv, 3/1 : «Politikk inntreffer når et område prioriteres, i budsjetter, i prosjekter og i timeplanene fra dag til dag»

Med andre ord; arbeid med den psykiske helse koster i form av tid.Solberg  snakker om psykisk helse og verdien av en god barndom uten å nevne psykisk helsearbeid i barnehage eller skole med et ord. Det er ikke tilfeldig. For når det kommer til skole er det de harde fakta og frykt som dominerer bildet. Og de trer inn i andre del av talen.Det er en mangel på sammenheng mellom første og andre del av Solbergs tale. Retorikkekspertene burde vært  noe mer tilbakeholdne med å gi Solberg et nytt kallenavn, for i andre del  er det ikke Moder Teresa som snakker:  «Nesten hver fjerde 15-åring ligger på et kritisk lavt nivå i matematikk»,sier hun, og imperativet er ikke lenger av det etiske slaget.

Men her  er en annen type statistikk fra skolen: Annen hver jente og hver fjerde gutt i alderen 15-18 år sier de har et eller flere symptomer på depresjon ( NRK Rogaland 16/12-13) De psykiske helseplagene blant ungdom øker. En stor del av det er relatert til press og stress i forhold til skoleprestasjoner, og kanskje  nettopp det ensidige fokuset på det som de Nasjonale prøver og Pisa måler: de såkalte grunnleggende ferdighetene,som matematikk.

Når vi ønsker å bli best på pisapoeng er det lett å miste det store bildet av syne og se sammenhenger.

Psykisk helse handler mye om mestring, og min påstand er at det  blir mindre og mindre plass  til et mangfold av mestringsarenaer i skolen. Jeg har to konkrete eksempler på det her fra Stavanger: For et par år siden og med kort tids mellomrom forsvant  to slike arenaer for byens skoleungdom i form av entrepenørmessen Wam («What a mess») og Skolenes Kunstfest.Begge var  i regi av Stavanger kommune, i samarbeid med relevante nærmiljøinstitusjoner. Jeg er redd  dette et konkret symptom på en virkelighet der en nedprioriterer det som ikke kan måles fordi en ikke ser den fulle verdien av prosjektene.

I Kvalitetsmeldingen for Stavangerskolen er man opptatt av mestring og motivasjon. Begge deler henger nøye sammen med vår psykiske helse, og ikke minst læring.Som deltager på begge disse arrangementene kan jeg melde om elever som var så motiverte at de kom på skolen for å jobbe med prosjektet utenfor skoletid.Det felles målet løftet og motiverte elevene.Og hør bare:  Det løftet også meg- læreren.Jeg ble Lærerløftet. Jeg kjente begeistring og arbeidsglede, og min psykiske helse hadde godt av det. Prosjektene hadde med andre ord positive ringvirkninger.For motivasjon smitter.

Jeg leser i Kvalitetsmeldingen for Stavangerskolen at motivasjonen blant 10.klassingene har gått ned.Lampene lyser ikke rødt, men det utgjør likevel en utfordring. Min bekymring er at tallene kan være et signal om en snikende tendens med bakgrunn i  at vi ikke tar oss råd til å prioritere det som motiverer.For vi frykter;At vi ikke skal bli best i nasjonale(les;Nasjonale prøver) eller internasjonale kunnskapsmesterskap. (Les;Pisa). Frykt er en farlig drivkraft.Den er humørløs, og den gjør oss fremmedgjorte og psyke. Ikke minst er mange av våre evnerike elever , de som sprenger grenser og setter utfordrende spørsmålstegn, skadelidende for denne utviklingen.

En viktig form for forebygging av psykiske helseplager er med andre ord å gi rom for det hele mennesket.Også i skolen.

Men  det kan også være avgjørende å jobbe konkret med temaet  og bidra til avstigmatisering. Det fins skoler som finner tid til dette arbeidet. Jeg er glad for at jeg jobber på en av dem. Rett før jul satte vi av tre hele dager der  temaet var psykisk helse.Vi hadde eksterne foredragsholdere som snakket om å være venn med livet, og som delte av egne sterke opplevelser med mobbing. Vi så elever som ble berørt, som lyttet og forstod.Vi så elever blomstre,  og vi så noen krype litt lenger ut av skallet sitt.Forståelse og innlevelse er essensielt for menneskeverdet.

Bror Just Andersen ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt   bekrefter det vi aner.Han har forsket på  skoler som fulgte prgram om psykisk helse, og funnene han gjorde i doktorgradsavhandlingen var imponerende:   Fra et år til det neste var tallet på elever som sleit med angst blitt halvert, og mobbing var redusert med en tredjedel.(2011)Ungdommer blir rett og slett friskere, og de søker lettere hjelp av  å ha kunnskap om psykisk helse som det i utgangspunktet er mye uvitenhet rundt.

Det er altså god samfunnsøkonomi i dette.Både inspirert og provosert av  statsministerens tale, er min nyttårshilsen til Stavangers skolepolitikere  som følger: Kjære dere! Håper dere kan gi  hyggelige komplimenter og Respons til de skolene som allerede jobber med psykisk helsearbeid i skolen i det nye året.Og gi gjerne insentiv og oppmuntring  til de skoler som ikke har det  på timeplanen. Kan hende vil det også gi seg positive utslag i tallene i  Kvalitetsmeldingen? Gjør arbeid med psykisk helse i skolen til et stempel for kvalitet! Ellers blir Solbergs tale like tom for innhold som et nedlagt kompetansemål  i elevrådsfaget.