“Og kva er så skilnaden på ein heimelaga ting, og den frå fabrikken? Den eine har sjel og den andre ikkje , for den som skapar ein ting med eigne hender, let etter seg noko av seg sjølv i det han lagar»

 (Fra romanen “Svar på brev frå Helga”)

Hvor mange ganger har jeg ikke stått i accessoriesavdelingen på Hennes og Mauritz eller Lindex, eller utenfor en eller annen gullsmedbutikk som Stavanger flyter over av, og følt dette: Demotivasjon. Meningsløshet. For det finnes jo så mange ting der ute.Fine ting.Ting som til og med er laget ut fra den samme geniale ideen jeg hadde.Den som jeg altså trodde  var genial. Den som jeg trodde var min.

Mer og mer tenker jeg at rettferdiggjørelsen av det jeg driver med for meg ligger i det håndlagde.

Romanen ”Svar på brev frå Helga” av Bergsveinn Birgisson er også håndlagd. Ikke siden jeg skrev fanbrev til Maria Gripe som tenåring, har jeg hatt samme behov for å fortelle en forfatter hvor utrolig bra jeg syntes boka var (Jeg fikk for øvrig rødmende muligheten på Sølvberget nå i vår)

“Kvart oppslag av boka er eit par opne handflater. Papiret hud som sitrar etter kontakt med naturen sjølv”, sier Mette Karslsvik I Morgenbladet.Enig.

”Svar på brev frå Helga” handler om verdier. Om konflikten mellom pengesamfunnet og bondesamfunnet på Island. Og den handler om kjærlighet og valg. Den dype kjærlighet til naturen – og til Helga.

Jeg leste boka på samme tid som jeg var i ferd med å flytte inn i nytt  verksted, og jeg oppdaget snart det absurde Reservert Helga – gullskiltet på veggen i fellesarealet. Se det-tenkte jeg.Da er det vel en mening med det hele da.

Det er Helga sin navnedag i dag, og jeg er snart på vei til verkstedet i strålende høstvær for å prøve å lage noe fint. Og helst genialt. Om ikke annet; noe håndlagd.

 «Sønnen deres, Selmer, den høye mørke arbeidskaren, som gav sommerfugler i magen og perlesmykke og mynter i hånden» Smykke til Evelyn

Det slår meg hele tiden. Ofte er utfallet av en sak like avhengig av hvordan ting gjøres som av hva som gjøres.

Det er lett å snuble der mennesker møtes.

Stavanger kommune har lagt snublesteiner utenfor huset i Solheimsveien der mine jødiske oldeforeldre bodde og ble deportert fra i 1942. Det er jeg og de øvrige etterkommerne takknemlige for. Det er en viktig synliggjøring av et vondt kapittel i Stavangers nære historie. Et stille, men insisterende merke mot urett.

Så- rent faglig følger jeg Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Marie Smith Solbakkens innlegg i Stavanger Aftenblad der de setter spørsmålstegn ved beboernes motstand mot snublesteinene.

Men for å få et helt og mest mulig sant virkelighetsbilde er kontekst essensielt, og i denne sammenhengen fordrer denne kontekstforståelsen at jeg går inn i det kommunen har gått forbi; det personlige og emosjonelle.

Min farmor Selma er den eneste i familien Joseff som ikke har fått sin egen minnestein i Solheimsveien. Fordi hun overlevde. Hun hadde vært gift med en nordmann, og ble spart, i regelrytteriets navn, Hun hadde i 1942 en nyfødt baby, min far, som hun siden valgte å adoptere bort til ekteparet som passet ham mens hun gikk i dekning.

Min far døde plutselig i 1988. Sorgen var tung, og den ble ble tyngre ved at jeg akkurat hadde formet noen spørsmål som handlet nettopp om hans jødiske bakgrunn, som han aldri klarte å snakke om, – og jeg var for ung til å utfordre. Ordene hang fast, – det ble en historie om stillhet. Så ble det altså helt stille. Og det har vært stille lenge, helt til historien kom til meg igjen via gode hjelpere.Og i dette bildet har Evelyn Schjelderup i Solheimsveien vært en veldig viktig person.

Å komme til henne var som å komme hjem. Det har vært tårer, det har vært historier, det har vært varme, og det har vært gjensidig takknemlighet. Jeg er så glad for at minnene om familien Joseff hviler akkurat hos henne.

For det var sol som ble til mørke den dagen i 1942 da en småforelsket 13 åring brått mistet en hel familie som hun var så glad i. Og det har satt seg som et arr i bevisstheten hennes.

Hun forteller om Sofie og David Joseff som fort ble som  besteforeldre å regne; Kjærlige klapp på kinnet. Sønnen deres, Selmer, den høye mørke arbeidskaren, som gav sommerfugler i magen og perlesmykke og mynter i hånden.

Om døtrene Selma og Hildur Sara med sine voksende mager, og den nysgjerrigheten som vekkes i en 13-åring av det.

Det fins sterke historier bak navnene på minnesteinene og personene som kan fortelle dem rett fra hjertet finnes i denne verden. Å personliggjøre det kollektive minnet utgjør noe av essensen for prosjektet; Knytte den store historien om ondskap til den lille og nære.

I forkant av nedleggelsen av minnesteinene har en totalt utelatt dette aspektet. En har ikke banket på en eneste av de berørtes dør,verken huseiernes eller etterkommernes; datter,barnebarn og oldebarn .

Når de ansvarlige I Stavanger kommune ikke på noe vis kommuniserer med huseierne selve dagen for nedleggelsen, men graver steinene ned kloss innntil huset uten på noe vis ha lyttet til eller anerkjent de personlige historiene, ja da overskrides en privat grense og det kjennes krenkende.

Grunnen til at det etter sigende ikke har vært protester andre steder I Norge handler muligens om at man i de andre norske kommunene har opptrådt mer respektfullt i forhold til de berørte, og hatt en prossess I forkant.

Det er dessuten sjelden en finner de samme menneskene i huset etter så mange år. Det gjør minnene og huset i Solheimsveien unikt, og det fordrer ydmykhet.

Jeg håper at Evelyn i Solheimsveien etterhvert får rom til å formidle sterke, personlige minner. For der slipper alle inn.Om en banker på først. Og går varsomt inn- for det skal en alltid gjøre i rom der sterke minner bor.