Vi trenger å protestere
Kringsatt av fiender
Gå inn i din tid
Under en blodig storm
Vi deg til strid
Kanskje du spør i angst
Udekket åpen
Hva skal jeg kjempe med?
Hva er mitt våpen?
“Til Ungdommen” av Nordahl Grieg har alltid vært en spesiell sang for meg. Da jeg var liten gikk vi flere mil i fredsmarsjer fra Stavanger til Sandnes og sang disse versene. De er en arv jeg vil gi videre.
Nå har teksten fått en ny sterk referanseramme, og er blitt nasjonalt felleseie av en helt annen dimensjon. Innholdet er likevel det samme.
Jeg glemmer aldri Sigrid, en venninne av min bestemor og aktiv i fredsbevegelsen. Hun stod helt på toppen av høyblokka der hun bodde og veivet med et stort hvitt laken som hilsen til oss som gikk forbi. For gammel til selv å gå, men fremdeles med vilje til å bidra.
Sigrid har for lenge siden gått ut av sin tid. Men måtte hvite laken brukes oftere som fredfulle faner. Og måtte ilden være der til vi slokner.

Ring med rom for safran, planterikets gull, som er arrene fra en spesiell type krokus. Safran (Zafaram) betyr Gud på arabisk, og sies å ha helbredende kraft.

(Insh a Allah: Fra Koranen, brukes for å uttrykke håp eller ønske om at en fremtidig hendelse skal inntreffe)

Vi trenger håp

Jeg har jobbet en del i blomsterbutikk. Blomster og tap er nært knyttet sammen. For blomstene har sitt eget språk der ordene ikke strekker til.

Men noen ganger er døden så brutal og omfattende at den fortrenger selv blomsterspråket og står igjen helt naken. Krig er død i brutal form.

I desperate Gaza har de måttet bruke kjølerom i blomsterbutikker for å lagre sine døde. Det bildet av livløse kropper der det skulle vært levende blomster. Jeg blir kald. Alle disse arrene. Alle de som har sett det umulige. De som har løftet sine øyne opp mot himmelen, og spurt hvor skal min hjelp komme fra?

Hvordan leve videre etter å ha mistet et barn? Etter å ha mistet to barn? Etter å ha mistet en familie?

Gudene vet.

Dagen etter at jeg har skrevet dette: Jeg søker på ordet foranderlig og jeg kommer over en artikkel:

«Et sterkt minne fra 20 år tilbake er en jente som jeg, sammen med et britisk TV-team, møtte på et syke-hus på grensen til Bosnia. Hun var svært plaget av et sterkt minne der hun så sin fetter bli drept under et bombeangrep som rammet et tilfluktsrom. Mens hun satt i sykehussengen, benyttet vi en visualiser-ingsmetode der hun hentet frem minnet før hun flyttet det sterke minnet utover i rommet, slik at det ble mindre og samtidig mer uklart. Spontant dukket det opp en blomst som tok fetterens plass i minnet. Hun ble bedt om å fremkalle det plagsomme minnet igjen – og så kun blomsten. Minnet var dramatisk foran-dret; det hadde mistet all sin kraft»

Fra utstillingen «There ain`t no cure for love» på Galleri Giga. Ring og anheng med rom for vann til levende orkideer.

Vi trenger mangfold

Orkideen regnes som juvelen blant blomster. I Norge vokser det ville orkideer. Enn så lenge.De er utrydningstruet. Og snart vil de kanskje bare være et minne i noens bevissthet.

Jeg leser i Morgenbladet:» Mange reknar myrflangre som Noregs vakraste plante.På Jæren veks han berre i somme kalkrike myrar og i myrliknande søkk mellom sanddynene.Den kvite leppa stikk langt fram og skil han frå alle andre ville orkidear»

Og jeg kommer til å tenke på Raoni. Indianeren med den store leppa som reiste sammen med Sting for å varsle om en regnskog i fare. Og selv blant de utrydningstruede artene. En gang på -90 tallet satt jeg på bussen mellom dem på vei til en hemmeligholdt konsert  i Oslo. Det er like surrealistisk som det er sant.

I forkant av dette hadde jeg vært på et seminar i regi av Regnskogsfondet, og bak på heftet vi fikk utdelt der har jeg begynt på et dikt som jeg nylig fant igjen på loftet:

«De tørre

flyktende spor

viskes ut av sanden

indianerne synger ikke mere…»

Jeg tviler på det meste. Det eneste jeg er skråsikker på er at vi trenger ydmykhet. Overfor mennesket,og overfor naturen.

Fra utstillingen «There ain`t no cure for love» på Galleri Giga. Mange av historiene tar utgangspunkt i egen sorg etter min fars plutselige død. Smykker med tørkede roseblad i ramme av sølv. På en elv av salt.

Frykt ikke

Vi trenger hverandre

rammet av flamme og skygge
slipper vi alt vi har i hendene
og løfter en rose
rosen har rett

så samle dine blomster i en vid bukett
samle ditt lys for å se gjennom mørket
samle din glede for å bære all gråt
samle ditt håp for å holde på drømmen
samle dine tanker for å tåle all tvil

så samle ditt menneske
samle våre medmennesker
samle oss sammen

(Lars Saabye Christensen, etter 22.juli)

Dagene etter 22.juli opplevde vi at blomster har kraft. Elver av roser, tog av roser. Å møte det svarte med farger. Slå ring rundt hverandre.

Jeg var i Marokko da unge mennesker svømte for livet. Fra en mann som angrep kjærligheten og det menneskelige fellesskapet.

Det hadde alltid vært Marokko som var  rosenes og trøstens land for meg.

I nettopp den kulturen terroristen ville ramme opplevde jeg en omsorg så stor at det har preget hvordan jeg tenker.

Jeg reiste dit etter videregående. Alene, med lite penger i lomma og null frykt i blikket. Jeg hadde allerede mistet. Det gjorde meg uredd. Og jeg var fri fra tanken på at andre var redde for å miste meg. Lenge. Så slo akkurat den tanken inn med full kraft. Jeg stod i en telefonkiosk i en liten landsby i Atlasfjellene, og jeg brøt sammen. Sorgen og den dårlige samvittigheten  kom som en uventet bølge da jeg hørte  stemmen til de hjemme. Jeg hadde fått penger til å ringe hjem av Hamid, eieren av Hotel Adrar der jeg bodde gratis og samtidig fikk en hel haug av omsorg og historier. Hamid forstod. Han løftet meg varsomt ut av det tunge. Han tok meg med lenger inn i fjellene. Jeg tror han skjønte at jeg måtte lenger inn for å komme ut. Vi kjørte forbi daler av roser der kvinner tidlig om morgenen sanket blader til parfyme. Vi kjørte forbi elver som klukket seg gjennom irrgrønt gress. Røde fjell. Kasbah.Vi kom til hotellet som en venn av hans drev. Der fikk jeg seng og mat og ro. Og så kunne jeg gråte. Lenge. Kraftige sorgetterdønninger etter et plutselig tap. Minnet er så sterkt at det sitter i kroppen. Jeg kommer aldri til å glemme dem som kom med varme tepper og te til meg da jeg skalv. Og som strødde roseblader på frokostbordet mitt. De samlet min glede så jeg kunne bære all sorg. Rosen har rett.