Kjernen i blomstene i smykket er fra en nedhugget gammel bøk i Vålandsskogen, nær «Blomsterbakken» der jeg gikk mye da pappa døde. Trærne er nylig hugget ned for å gi plass til det store traffikale Ryfastprosjektet, og en del av skogen har mistet sin magi. Jeg ber – og jeg bærer meg.

(Fra sommerens utstilling på Galleri Giga)

Vi trenger naturen

Vårmorgon på jorda

Kom, ta mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint
Kjenn, enno angar skogane,
sjå, koss det gror bak plogane,
sjå, vatnet er så reint.
Høyr fuglane på taket,
kjenn dagen kjem tilbake.
Kom, tak mi hand og gå med meg,
eg har ei jord å visa deg,
kom, før det blir for seint

Stiltra deg fram, eg trur vi må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi.
Sjå, skodda stig så stille frå
eng som ligg og grønkast nå,
høyr, gauken gjel i li.
Kjenn morgondogg i graset,
sjå sola skin i glaset!
Stiltra deg fram, eg trur vi må
taka litt betre vare på
alt jorda har å gi ….

(Ingvar Moe)

Pappa døde en vårdag i april. Hvitveisen snodde seg som hvite løpere av blonder mellom trærne.Stillheten, og følelsen av å være i en boble har aldri vært så sterk.Jeg kan noen ganger gjenkalle den. Det er litt av den samme opplevelsen  jeg kan få ved å gå inn i en kirke.Naturen som katedral. Ensomhet og fellesskap. Kontinuitet.

«Vårmorgon på jorda» av Ingvar Moe leste jeg høyt i Stavanger Domkirke julen før pappa døde.

Jeg fikk brev fra presten etterpå der han takket for den fine opplesningen, og la en hånd på skulderen min ved å fortelle at livet noen ganger kunne være veldig meningsløst.Han trøstet ved å bekrefte det voldsomme sinnet mitt. Men det var også håp i brevet hans. Som i diktet til Ingvar Moe.

Det oksyderte mønsteret i smykket er laget fra hennasjablonger jeg kjøpte i Marokko da vi var der i juli 2011

(smykke og tekst fra utstilling på Galleri Giga i sommer)

Vi trenger hverandre

Vi skulle til Marokko med familien. Jeg hadde vært der før.Flere måneder alene på loffen i ungdommen.Og jeg kom hjem med hennamaling på armer og bein, fylt opp til randen av magiske historier og fantastiske møter og mentale bilder av bibelske landskap og tablåer. Marokko var en erfaringsskatt.Et referansepunkt. En drøm.

Det var annerledes denne gangen. Jeg var redd. Jeg var i en redd periode i livet mitt. Jeg var redd for å dø. Jeg var redd for ungene mine. Og nå skulle vi til Marokko. Og jeg hadde valgt det selv.

De første dagene jeg var i Essaouira tenkte jeg bare på hvordan det var mulig å komme seg hjem igjen. Jeg gikk i de trange folketunge gatene og tenkte på overskriften fra tidligere på året om bombeeksplosjon og drepte i Marrakesh. Jeg gikk og ventet på smellet, og klandret meg selv for at jeg hadde utsatt familien for dette.Jeg var urolig.

Før var alle opplevelser verdt det. Ikke nå lenger. Barn forandrer alt.

Så er vi på stranda. Mannen i familien vi reiser sammen med våkner brått fra døsen: Han leser opp en tekstmelding: «Bombeeksplosjon i regjeringen»

Jeg kobler det umiddelbart til Marokko, og tenker at nå har det skjedd, det jeg fryktet. Ikke akkurat her. Men nær oss. Nær nok. Så ubeskyttet vi er.

Men det er 22.juli, og det er Norge som er i sjokk. Det er uvirkelig og absurd  å ha gått og ventet på et skjelv som skjer i det fredfulle landet en har reist ifra. De neste dagene var spesielle. Vi ble trøstet av muslimske teppehandlere, som etter hvert priste seg lykkelige over at det ikke var en av dem som stod bak det grusomme.

22.juli er tatovert inn i det nasjonale minnet. For meg har det et mønster av de tradisjonelle hennategningene som er ornamenter laget ut fra blomster.

Lenge leve mangfoldet.Lenge leve blomstene på kjærlighetsstien. Vi glemmer aldri de som ble revet bort derfra. Og vi må aldri gi grobunn for de tankene som gjorde det mulig.