06.05

I vinter hørte jeg på Isslottet av Tarjei Vesaas på ny. Forfatterens navn hadde dukket opp i andre bøker jeg hadde lest den siste tiden.

Stemningen i boka satt i meg fra ungdomsskolen. En farge, en tone.

Handlingen var glemt.

Det var en opplevelse å høre den igjen mens jeg beveget meg i naturen. Ofte langs sjøen i nærheten av der jeg bor

En dag, Valentindagen, oppdaget jeg en rest av høst rett før stranda ved Emmaus.

Små skrukkete epler på bakken ved stien.

Jeg hadde kommet til det stedet i boka der Unn går seg vill i den fastfrosne fossen. Det var grått og stille, ikke et menneske å se.

Jeg tok et av de gule eplene, plasserte det på den gule laven på svaberget som et stilleben.

Etterpå la jeg eplet i lommen,

tok ut kjernene da jeg kom hjem, tenkte de skulle bli en del av et smykke.

Kjerneverdi.

Det dypt menneskelige ved romanen.

Naturskildringene.

For noen dager siden var jeg der igjen, epletreet hadde fått blomster. Ingen frukt på bakken.

Jeg gikk tett på, fotograferte fra ulike kanter, hørte skritt fra grusen bak svingen, og skyndte meg ut på stien igjen for å ikke skremme den som kom.

Det var en dame. Hun var alvorlig, så ikke på meg. Gikk raskt og målrettet i stramme treningsklær ned den slake bakken

Hun hadde noe i hendene. Vann.

En liten kanne med vann i hver hånd.

En smeltet foss. Jeg snudde meg og ble stående og se henne gå mot sjøen med det skvulpende vannet som manualer.

Det er fødselsdagen til regissøren av Isslottet i dag.

Det stod under «Det hendte «i avisa. Blom, het han. Per Blom.

Født et år etter den forrige krigen.

Filmen kom i 1987. Jeg var noen år eldre enn Siss og Unn i 1987.

Våren etter kom min sorg. Tapet av en far.

Han het det samme som regissøren.

Født under krigen, død rett før den kalde krigen tok slutt.

Det er en tegning jeg har laget som jeg har tatt vare på, som jeg en gang må ha vært fornøyd med. Navnet mitt og årstallet står bak.1987.

En jente står i et grått og livløst landskap med en blank plakat i slappe hender.

Plakaten er ikke hevet. En tankeboble ut fra hodet hennes: fargerike blomster, fugler, vann

I dag er jeg 49. Og kan fremdeles ikke fatte ødeleggelsen av alt det vakre som Vesaas beskriver. Det som gir liv, mat.

Hvordan en ny krig ikke bare fører til top av menneskeliv, men miljøødeleggelser på kort og på lang sikt.

Jeg skriver en tekst i skjønnskrift på plakaten mens jeg tenker at hver dag burde være Valentindag.

Jeg hever den:

«Smelt hjerter, ikke is»