Fra utstillingen «There ain`t no cure for love» på Galleri Giga. Ring og anheng med rom for vann til levende orkideer.

Vi trenger mangfold

Orkideen regnes som juvelen blant blomster. I Norge vokser det ville orkideer. Enn så lenge.De er utrydningstruet. Og snart vil de kanskje bare være et minne i noens bevissthet.

Jeg leser i Morgenbladet:» Mange reknar myrflangre som Noregs vakraste plante.På Jæren veks han berre i somme kalkrike myrar og i myrliknande søkk mellom sanddynene.Den kvite leppa stikk langt fram og skil han frå alle andre ville orkidear»

Og jeg kommer til å tenke på Raoni. Indianeren med den store leppa som reiste sammen med Sting for å varsle om en regnskog i fare. Og selv blant de utrydningstruede artene. En gang på -90 tallet satt jeg på bussen mellom dem på vei til en hemmeligholdt konsert  i Oslo. Det er like surrealistisk som det er sant.

I forkant av dette hadde jeg vært på et seminar i regi av Regnskogsfondet, og bak på heftet vi fikk utdelt der har jeg begynt på et dikt som jeg nylig fant igjen på loftet:

«De tørre

flyktende spor

viskes ut av sanden

indianerne synger ikke mere…»

Jeg tviler på det meste. Det eneste jeg er skråsikker på er at vi trenger ydmykhet. Overfor mennesket,og overfor naturen.