Fra utstillingen «There ain`t no cure for love» på Galleri Giga. Ring og anheng med rom for vann til levende orkideer.

Vi trenger mangfold

Orkideen regnes som juvelen blant blomster. I Norge vokser det ville orkideer. Enn så lenge.De er utrydningstruet. Og snart vil de kanskje bare være et minne i noens bevissthet.

Jeg leser i Morgenbladet:» Mange reknar myrflangre som Noregs vakraste plante.På Jæren veks han berre i somme kalkrike myrar og i myrliknande søkk mellom sanddynene.Den kvite leppa stikk langt fram og skil han frå alle andre ville orkidear»

Og jeg kommer til å tenke på Raoni. Indianeren med den store leppa som reiste sammen med Sting for å varsle om en regnskog i fare. Og selv blant de utrydningstruede artene. En gang på -90 tallet satt jeg på bussen mellom dem på vei til en hemmeligholdt konsert  i Oslo. Det er like surrealistisk som det er sant.

I forkant av dette hadde jeg vært på et seminar i regi av Regnskogsfondet, og bak på heftet vi fikk utdelt der har jeg begynt på et dikt som jeg nylig fant igjen på loftet:

«De tørre

flyktende spor

viskes ut av sanden

indianerne synger ikke mere…»

Jeg tviler på det meste. Det eneste jeg er skråsikker på er at vi trenger ydmykhet. Overfor mennesket,og overfor naturen.

Fra utstillingen «There ain`t no cure for love» på Galleri Giga. Mange av historiene tar utgangspunkt i egen sorg etter min fars plutselige død. Smykker med tørkede roseblad i ramme av sølv. På en elv av salt.

Frykt ikke

Vi trenger hverandre

rammet av flamme og skygge
slipper vi alt vi har i hendene
og løfter en rose
rosen har rett

så samle dine blomster i en vid bukett
samle ditt lys for å se gjennom mørket
samle din glede for å bære all gråt
samle ditt håp for å holde på drømmen
samle dine tanker for å tåle all tvil

så samle ditt menneske
samle våre medmennesker
samle oss sammen

(Lars Saabye Christensen, etter 22.juli)

Dagene etter 22.juli opplevde vi at blomster har kraft. Elver av roser, tog av roser. Å møte det svarte med farger. Slå ring rundt hverandre.

Jeg var i Marokko da unge mennesker svømte for livet. Fra en mann som angrep kjærligheten og det menneskelige fellesskapet.

Det hadde alltid vært Marokko som var  rosenes og trøstens land for meg.

I nettopp den kulturen terroristen ville ramme opplevde jeg en omsorg så stor at det har preget hvordan jeg tenker.

Jeg reiste dit etter videregående. Alene, med lite penger i lomma og null frykt i blikket. Jeg hadde allerede mistet. Det gjorde meg uredd. Og jeg var fri fra tanken på at andre var redde for å miste meg. Lenge. Så slo akkurat den tanken inn med full kraft. Jeg stod i en telefonkiosk i en liten landsby i Atlasfjellene, og jeg brøt sammen. Sorgen og den dårlige samvittigheten  kom som en uventet bølge da jeg hørte  stemmen til de hjemme. Jeg hadde fått penger til å ringe hjem av Hamid, eieren av Hotel Adrar der jeg bodde gratis og samtidig fikk en hel haug av omsorg og historier. Hamid forstod. Han løftet meg varsomt ut av det tunge. Han tok meg med lenger inn i fjellene. Jeg tror han skjønte at jeg måtte lenger inn for å komme ut. Vi kjørte forbi daler av roser der kvinner tidlig om morgenen sanket blader til parfyme. Vi kjørte forbi elver som klukket seg gjennom irrgrønt gress. Røde fjell. Kasbah.Vi kom til hotellet som en venn av hans drev. Der fikk jeg seng og mat og ro. Og så kunne jeg gråte. Lenge. Kraftige sorgetterdønninger etter et plutselig tap. Minnet er så sterkt at det sitter i kroppen. Jeg kommer aldri til å glemme dem som kom med varme tepper og te til meg da jeg skalv. Og som strødde roseblader på frokostbordet mitt. De samlet min glede så jeg kunne bære all sorg. Rosen har rett.

I foreløpig mangel av smykkeillustrasjon

Ingenting blir noen gang som før.

Og før kommer aldri mer igjen.

Mørket rår når endog håpet dør,

sorgen er en dyster følgesvenn.

Livet er så sårbart og så skjørt

før det står i blomst kan det vær over.

Historier om undere har vi hørt,

trassig liv som trosser alle lover.

Men ikke denne gangen – ikke nå.

vi så livet reise seg og gå

Gi dem evig hvile, herre, hold lyset høyt

så de finner veien hjem

Gi dem evig hvile, herre, og må evig lys

skinne på dem

Det gikk sin vei og vi så ikke hvor,

det kjempet som besatt før det forsvant.

Med fordervelse og sorg i sine spor

ga selve livet tapt og døden vant.

Nå sørger det krumbøyd og forlatt

det liker ikke tape noen slag

Det hegner om et frø – en glo – en skatt

og skal igjen stå rakrygget en dag .

Om ikke denne gangen – ikke nå

så skal det atter reise seg og stå

Gi dem evig hvile, herre, hold lyset høyt

så de finner veien hjem

Gi dem evig hvile, herre, og må evig lys

skinne på dem

Gi dem evig hvile, herre…

(Evig hvile, Bjørn Eidsvåg)

Han dukket opp utav det blå. Og han forsvant inn i det blå. Første gang han ringte meg var fra en konsert med Bjørn Eidsvåg. Saudabuer var de begge to. Om jeg kunne tenke meg å treffes for en kaffe til uka? Han var lærer og hadde lest en kronikk jeg hadde hatt på trykk om lydighet og lojalitet i skolen, og han var begeistra. Begeistring smitter.  Og jeg trengte det.  Jeg trengte støtte og begeistring. Vi møttes, og vi nikket og vi rynket pannen og vi lo.Det ble flere gode møter. Møter med gnist.

Han var en stjerne. Så forsvant han. Og bygda lette. Politiet lette. Jeg kjente klumpen i magen komme.

De fant han i bilen i sjøen. Jeg tror han kjempet som besatt før han forsvant.

Noen sjeler er sjeldne. De lyser slik at andre finner veien ut. Selv blir de igjen og kjemper i mørket.

I dag, dagen etter at jeg skrev dette leser jeg at Robin Williams er død. Han hadde lenge hatt tunge depresjoner, og valgte sannsynligvis å avslutte sitt eget liv. På facebook skriver en tidligere elev, nå forfatter: «Rart å bli oppriktig lei seg når en stjerne, som du ikke kjenner, dør.Men når noen som har fått deg til å le forsvinner, kjenner du det»

Under ligger kommentaren:«Spesielt når han som har fått deg til å le, har vært så trist selv»

Jeg trykker «liker», og blikket blir slørete.

«Livets elv» Mansjettknapper laget av sølv, og utsnitt av gamle kart bak plexiglass

Til høsten skal jeg ha utstilling på «Galleri Giga» på Stord sammen med  fotograf og billedkunstner Viggo Johansen. Temaet er tap, minner, identitet, tilfeldigheter, og arbeidstittelen lyder :  «Jeg måtte miste en sum av lykke, men aldri bleknet minnets smykke», – en verselinje av Herman Wildenvey som jeg fikk da min far døde i april – 88.

Smykkene kommer til å være koblet til personlige tekster, og også til fagfeltet «Minnestudier» som utgjør en del av studiet «Historiedidaktikk» som jeg er tilknyttet ved  Universitetet i Stavanger. Sorg utgjør en del av dette studiet. Og sorg opptar meg både  personlig og faglig.

Under er en liten tekst om sorg som jeg skrev i sommer. Jeg poster den  i dag siden 27.april er den dagen hvitveisene revnet for 26 år siden.

There aint no cure for love

Leser at Leonard Cohen har hatt konsert i Kongens have i Odense.
Det får meg til å spole 25 år tilbake , til en annen kongehage, med samme Cohen på tronen.

Vi skriver Kongeparken 1988. Det er 6. Mai , og pappa er død. For ni dager siden. Minnet er ullent. Jeg husker vagt en slags diskusjon – eller er det bare ord-noe om at det ville gjøre godt for oss. Hallelujah.

Jeg har grått 9 dager i strekk, og håret er fremdeles flatt. Ikke tuppert som før den Dagen i april .
Det ultimate bildet på kollaps på 80 -tallet; lavt hår. Håret er lavt, jeg er lav, og jeg har ingen tro på at jeg noensinne vil bli glad igjen.Noensinne vil smile igjen. Men Leonard gjør det lettere. Han skjønner koden. Han er like mørk som meg, like lite tuppert, like lite høy.
25 år seinere er han fremdeles konge – i en hvilken som helst hage, i en hvilken som helst park.
Jeg for min del gav opp tuppering for alltid etter den tid.Men nå tillater jeg meg å bli høy av den lave stemmen til den underfundige mannen. Og sorgen – den sitter like ved. For tapt kjærlighet kan ikke kureres. Men den kan omformes – til en annen sang.

Bestemor Solveig Nitter til venstre på bildet.

Hver gang jeg hører eller ser stedsnavnet Ganddal tenker jeg på onkel Adolf. Adolf Nitter. Adolf var bestemors bror,han var treskjærer og han bodde på Ganddal. Han er en av disse mytiske skikkelsene i livet mitt, og som vi vel alle har i livene våre – et vagt minne fra barndommen som sola skinner på.

Det er ingen som kaller barna sine Adolf lenger. Og sammen med etternavnet Nitter gir det langt mørkere assosiasjoner enn glitter.Spesielt absurd er det med tanke på at søsteren Solveig var en sterk motkraft i Stavanger da landskapet her var grått og invadert, og veldig mange gikk i takt, med bøyd hode.

Bestemor Solveig og farfar Steffen hadde mange jødiske venner. De var politisk aktive,og medlemmer av fredsbevegelsen, og det var nok i disse kretsene de traff mennesker som ekteparet Julius og Røsi Fein. Julius Fein drev leketøysforretning i Østervåg, og han var kjent for å være belest og ha en sterk sosial samvittighet. Kjersti Dybvig skriver i boka «Jøder og politi i Stavanger.Glemselens bekvemmelige letthet»: Det var ekteparet Fein som etter hvert kom til å gjøre seg mest bemerket i Stavanger.Julius og hans kone Røsi hadde et stort kontaktnett og drev den samme butikken i sentrum fra 1911 til 1941, i nøyaktig 30 år»

Det er sterkt å se bildet av bestemor sammen med Feins over farfars sirlige skrift i det gamle albumet jeg nylig gjenoppdagde.Sannsynligvis er bildet fra 1941, og det har sneket seg inn noen skygger i det ellers solfylte feriebildet.

Julius Fein hadde allerede vært arrestert, trolig som en følge av at han hadde skrevet mange antinazisistiske innlegg i avisene, – men han slapp fri et par måneder etter pga påtrykk fra mange framstående personer fra lokalmiljøet i Stavanger,skriver Kjersti Dybvig. Deriblant  var tidligere ordfører Johan Marnburg, og rektor Ole Olden ved St.Svithun skole i Stavanger.

Lettelsen varte ikke lenge. For det var ikke kjærligheten som vant. Som de aller fleste jøder i Stavanger, ble ekteparet Fein deportert og drept i konsentrasjonsleir ikke lenge etter at bildet er tatt.

Men en ny kjærlighet skulle komme  inn i Solveig og Steffens liv. Han het Per, og var min far.

Pappa ble født i august 1942.Moren var jøde og het Selma. Selv om pappa ble registrert i jøderegisteret, klarte Selma å plassere bort sønnen sin til Solveig og Steffen for beskyttelse før hun ble arrestert i november 1942, og sendt til Grini. Farmor Selma unnslapp deportasjon fordi hun tidligere hadde vært gift med en nordmann. Men hele familien hennes; søster Hildur Sara,bror Selmer, mor Sofie og far David  ble deportert og drept i Auschwitz.

Selma valgte å adoptere bort pappa Per til ekteparet Nitter/Størseth, avviste sitt tidligere liv i Stavanger, og etablerte seg med ny familie i Oslo.

Og bak hver av de navnene jeg har nevnt til nå ligger ti andre historier, men de hører til andre tekster.

Nøkkelordet i  denne historien er nemlig Ganddal, og jeg beveger meg  over i nåtid.

For det var på Ganddal at Borgervernet Rogaland og nazi-nettstedet Nordfront delte ut flygeblad med  opprop som maner til kamp mot innvandring,og mot etablering av asylmottak.

Adolf Nitter hadde snudd seg i graven om han hadde lest teksten som 2000 husstander fant i postkassen sin, for her er det en «Motstandsbevegelse» med diametralt motsatt fortegn som snakker:»Den norske motstandsbevegelsen behøver din hjelp for å forsvare det nordiske folk,dets samfunn og kultur.Til og med du må til slutt ta en avgjørelse:å enten støtte eller forsøke å vende den destruktive samfunnsutviklingen»

På onsdag, 26/3 arrangeres det en debatt om rasisme på Sølvberget i Stavanger.Borgervernet er invitert. Det har vært et kontroversielt valg.Et valg jeg ikke tar stilling til her. Til det mangler jeg rett og slett nok innsikt. Kontroversielt er det derimot ikke å oppfordre til å stå sammen om å møte hat med kjærlighet, slik det skjedde i Stavanger 25.juli 2011.Jeg slutter meg til Sven Egil Omdals kloke kommentar i Stavanger Aftenblad i dag  22/3:

«Hvis mange nok av dere som var der den stille julikvelden møter fram på onsdag, vil det være et langt tyngre argument enn noe Vaules tre opponenter kan formulere…et massivt fremmøte av rogalendinger som vil ha seg frabedt Vaules borgervern,hans støtte til en fascistisk revolusjon og hans hat mot de svakeste,vil vise demokratiets motstandskraft mot dem som vil undergrave det innenfra»

Det er ikke lenge siden 22.juli 2011.Det er heller ikke lenge siden oktober 1942 da Stavanger mistet nær alle de 22 jødene som bodde her,deriblant mine oldeforeldre og to av deres barn.Historiene er nær oss, og vi må aldri glemme. Spesielt i en tid da empatien ser ut til å være under press.Verdier som menneskeverd,fellesskap og frihet må ikke tas for gitt.

Møt opp utenfor Arneageren på onsdag kl. 18.00.

Ps. Ta med godt humør.Og kjærlighet.Mye kjærlighet.

Anheng med sølv og flisekryss

 
For et par dager siden var jeg hos frisøren. Der forleste jeg meg på glaserte dameblader. Jeg hadde bladd og fråtset meg gjennom ca  4 stk da jeg kom til et bilde av en like tynn som kjent blogger.  Bildet er tatt ovenfra, blikket er flørtende, og hun har et sølveple (!) i munnen.Underteksten er :»Det er viktig å alltid være seg selv »
Det er fantastisk. Og det er tragisk.
Og jeg kjente at jeg hadde fått dosen.
Det er mye som skal være striglet og rettvinklet  og reint  her vi sitter på 2000-tallet og pusser på sølvepler til de skinner. Jeg ønsker andre idealer for datteren min enn de som framprovoserer konkurranse, flokkmentalitet og nedpsykende krav om det perfekte. Mindre «dizain»- mer mening, takk.
I dag har jeg tenkt å gå i flokk.
For når det ikke går an å reservere seg mot verken ukloke politikere med gammeldagse ideer, eller et forbrukssamfunn som presser jenter inn i for trange klær, da kjenner jeg at hele meg vil ut å gå. Og være med på å bevege noe.
Der møter jeg nok ikke Tønes.Det sa han på radio i dag. Men han synger ut om mye viktig.

DET SKITNA 

Me e på sporet av det einaste retta

Uten sukker, uten flesk og salt

Det sga vær skikkelig

Det sga vær reint, nå til dags

Smil med beine, kvite tenna

Stå i ring og holda henda

Me e langt, langt på vei

Mot fryd og gammen

Tusen takk, amen

Og eg strekke armane ut

Mot det skitna

Så ser eg rett inn i auene

Uten tjokke lakk me sminke

Og ingen kan fortella meg kå eg syns e godt

Og ingen kan fortella deg kå du liga best av

Dag og nott

Dag og nott

Avisane e folle av tips om koss du får et langt og godt liv

Samtidig som di fortelle at du kan døy

På alle mulige måda

Di nøla ikkje me å gå i detalja

Det blir bare meir og meir

me ikkje bør eda

Og det auga bare på

me fad du ikkje må røra

Og ting du ikkje sga nyda

Og eg kjenne at heile meg

vil ut å gå

Og at det e temmelig mye her

Eg vil lausriva meg i frå

Og ingen kan fortella meg kå eg syns e godt

Og ingen kan fortella deg kå du liga best av

Dag og nott

 Dag og nott

 Eg e så leie av uskrevne regla

Og tonggrodde systema

Eg e så leie av at hjelpo ikkje kjeme fram

Eg e så leie av alt, alt som ikkje går an

Alt som ikkje går an

Anheng laget av brukt brilleglass med inngravert tekst.

I går var jeg på Sandnes kulturhus og så «Les Miserables», og tårene mine rant  fra  første tone satte inn til dørene ble åpnet og vi måtte ut i virkeligheten igjen.

Det er veldig mange grunner til at stykket berører meg  sånn, men en av dem handler om at temaet i forestillingen  ligger denne virkeligheten nær. For vinteren er snart over, og synlig fattigdom er i ferd med å komme til  gatene våre igjen.

En fattigdom som en del politikere ønsker å fjerne ved forbud. I Stavanger diskuterer man mulighetene for å innføre tiggerfrie soner.En av disse sonene er Domkirkeplassen. Og det er nesten så jeg ikke tror hva jeg hører. Jeg er sikker på at også biskopen  St. Svithun som domkirken er viet til, hadde demonstrert høylytt dersom forslaget hadde kommet ham for øre.

Biskopen som var kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet og som hjalp  de fattige og trengende er Stavangers helgen.Stavanger er  den godeste St.Svithuns by.Men kanskje er det på tide å  kalle en spade for en spade – (evt. en kaffekopp for en kaffekopp ) og vie Stavanger til den edle Nespressoen? For jammen ser det ut til at det er visse typer pappkrus vi har lettere for å tåle så inderlig vel  enn andre.

«Jeg synes det er fantastisk å ha mulighet til å sørge for at folk føler seg godt  ivaretatt og sett», sier Nespressos butikksjef i det to sider (!) lange oppslaget om kaffekjeden  i Stavanger Aftenblad 12.februar.

La oss passe på at vi også ser «de andre», og at vi kan heve blikket og se hverandre i øynene  uten frykt for å skli på de oljebelagte fortauene våre.

I sommer da  tiggerdebatten pågikk for fullt var jeg sint.Veldig sint.Og hadde jeg bodd i Oslo ville jeg  lagt meg til for å overnatte  i parken sammen med biskoper og andre demonstranter i protest mot den lite humane behandlingen av romfolk. Og hadde biskopen av Digne fra Victor Hugos «Les Miserables» kunnet foreta en tidsreise fra sitt 1800- univers , er jeg sikker på at han hadde sluttet seg til demonstrasjonen han med.

Jeg er klar over at problematikken ikke er enkel, og at den handler om så mye mer enn å gi/ikke gi. Men kall meg ikke romantiker, – da skriver jeg!

For eksempel den korte teksten under som jeg tasta ned i en blanda tilstand av harnisk og tristhet  på verkstedet i sommer mens jeg hørte på nettopp  « De Elendige» på lydbok. Den er altså skrevet i et provosert øyeblikk , så eventuelle tilløp til  kvalmende moralisme bes sees i sammenheng med dette.

Om å gi
 
«Og mens han gråt ble det langsomt dag i hans sjel» ( «De elendige», av Victor Hugo)
 
Det er ikke romantisering som er motsatsen til hardhet. Det er menneskelighet. Å gi omhandler to parter: Giver og mottager. I overføringsøyeblikket finnes en ubalanse som kan føles ubehagelig både for den som gir og den som mottar. For er det ikke sånn at vi på et klamt vis bekrefter og konstaterer vår rikdom og makt ved å bøye oss ned til pappkoppen på et gatehjørne?
Kanskje er det sånn at en selv må ha vært i en svak og sårbar situasjon og avhengig av andres medmenneskelighet for å kunne tilføre situasjonen en slags grad av likeverdighet og balanse?
Å gi føles ikke så ubehagelig når en selv har fått.
Noen ganger tar livet selv vendinger der den eneste veien er å åpne seg for andres hjelp.
Andre ganger kan en selv begi seg ut på den kronglete sti og plutselig være så forferdelig alene.
Medmenneskelig støtte kan være livsnødvendig – i ro og på reise.
 
For meg er det sånn at det å gi også handler om mitt eget selv. Jeg fratas litt av min egen menneskelighet ved å måtte gå forbi et menneske i nød uten å erkjenne og møte blikk, og gi – helt konkret.
Jeg gir verken av moralsk strenghet til meg selv, av snillhet, dumhet eller skam. Jeg gir rett og slett fordi jeg har fått, og fordi jeg vet at jeg vil trenge det igjen.
Og jeg gir fordi jeg har større tro på nettopp tro enn på mistro.Dersom du mistenker meg for noe annet så får du tro om igjen.

 Hver og en får ta sitt valg – men gjør aldri narr av mitt.

Gil og Moti med hver sin hjerteblomstbrosje i sølv .Før de tok av seg jakka.

Pyton er ikke et ord jeg bruker ofte. Men gift er pyton.Og det var det jeg ville si noe om i tekstmeldingen til en god venn som er i gang  med en hard cellegiftbehandling for tiden. Stavekontrollen godtok ikke ordet pyton, men ville stadig gjøre det om til Putin.Tilfeldig? Neppe.

Menneskerettighetene er forgiftet i Putins rike. Det er for eksempel en menneskerett å kunne elske hvem man vil, og å kunne vise det.Kjærlighet skaper ringvirkninger i farger, men  for meg er fargene borte fra Ol ringene.De er like svarte som sørgebånd.

 Når jeg ser bilde av en halvnaken Putin flekse muskler på sin høye  hest i fjellheimen, skulle jeg ønske jeg bare kunne LOL,men jug og fanteri forsvinner ikke med latter.

En kan ikke le bort at den russiske kukturministeren sier at situasjonen for kunsten er fantastisk, når kuratoren Marat Guelman mistet jobben på grunn av en OL-kritisk kunstutstilling, og kunstneren Vaslij Slonov ble forsøkt straffeforfulgt på grunn av misbruk av Sotsji-OLs offisielle logo.

Et kunstnerpar som hadde falt Putin tungt for brystet, er israelske Gil og Moti som for øvrig bruker mye humor i formidlingen sin.

 I 2010 var de her i Stavanger med utstillingen «Totally devoted to you»  på Rogaland Kunstmuseum. Gil og Moti er gift, de kler seg likt, og de lever som de prediker gjennom kunsten sin.Personlig og uhøytidelig er kunsten deres som i det store og hele handler om kjærlighetens kraft.De reflekterer over muligheter for møter mellom mennesker på tvers av kulturell tilhørighet, sosiale relasjoner, eller legning.

Gil og Moti har bla. hatt et forsoningsprosjekt «Available for you»der de tilbød tjenester til mennesker med arabisk bakgrunn ulike steder der disse menneskene  er marginaliserte.

De har også hatt eksplisitte kunstprosjekt som handler om homofil kjærlighet.Som i «The Wedding Project» der de to giftet seg i full offentlighet og i «Letters to Laylah» der de  gjennom brev til en fiktiv elsker tar opp opp forskjellige politiske problemstillinger.

Gil og Moti er kunstnere etter mitt hjerte, og siden jeg leste i avisa at de ville komme i kontakt med folk her  i byen ringte jeg  en venninne som jobber på kunstmuseet. Jeg hadde laget hjerteblomstlogoen deres i sølv til dem som et lite minne fra oppholdet deres her, og en takknemlighet for den rause  holdningen deres. «Hiv deg i bilen, de er her akkurat nå- du vil like dem!» , var svaret jeg fikk i andre enden. Og jeg heiv meg i bilen, og jeg likte dem. Vi likte hverandre. Så godt at jeg et par måneder etter, til jul fikk et lite kunstverk i posten, med teksten «it is good to be different», og jeg får stadig vekk  invitasjoner på mail om ulike utstillinger de har rundt omkring i verden.

Denne Valentindagen tilegner jeg  den kjærligheten som mange steder i verden og i manges hoder fremdeles betraktes som annerledes.  Jeg ønsker meg et inkluderende, og ikke et ekskluderende hjerte. Jeg synes Gil og Motis nytolking av hjerteformen er et genialt og enkelt uttrykk for det ønsket.  Da jeg gav dem» logoen» deres i sølv (som de har på seg på bildet) forklarte jeg dem hvor mye jeg beundret denne hjerteformen, og hvor mye symbolikk jeg så i den. Da jeg la de to formene  sammen som vinger, smilte de lurt og  tok  av seg jakka begge to.På  hver  t-skjorte var det tegnet en vinge på ryggen. Tilfeldig? Neppe.

To bevingede Amor og Psyche av samme kjønn.

Putin ville ha psycha helt ut  – fra et Russia without love.

«Ærlighetsbutton» med borrelås som festeprinsip.Spiller på søndagsskolens flanellograf. Tenkt bært av møtedeltagere i en slags «no bullshit» pakt.

«Du eig ikkje lykka einsleg.

Lykka er ikkje for to.

Ropet frå verda skal alltid vera

eit vårbrus gjennom ditt blod.

Orkar ditt hjarte femne

lykka, så elsk deg slø!

Menneskeånda rømer ifrå deg,

og framtida i deg er død.

Er du eit menneske, eig du

aldri den store ro.

Du eig ikkje lykka einsleg.

Lykka er ikkje for to.»

Å ha et stort loft er en lykke og en forbannelse. Forbannelsen ligger i at tingene “kommer og tar meg” – de gjør meg ufri. Det fins tider da jeg tenker at jeg skulle ha lyttet mer til Lars Lillo Stenbergs oppfordring om å kaste alle papirene. Samtidig er det en lykke og befrielse  å kunne være på reiser i tid. Og det har jeg mulighet til hver gang jeg er på loftet. Jeg foretar Loftsreiser.Sist jeg skulle opp for å “legge bort” noe,fant jeg igjen “min poesiebok” fra Våland skole, anno 1982 med dette vondvakre diktet av Tor Ulven i en noe anstrengt skjønnskriftdrakt.

Vi hadde en lærer på barneskolen som hadde vært misjonær i Japan. Hun var en aktiv tilhenger av skjønnskrift og av dikt, og hun fortalte oss mye om verden.

Det er lite i det urkraftige diktet til Ulven som tilsier at tankene mine skulle gå til Sydens land Mallorca, nærmere bestemt det helt skjermede landet Aqualand, men så er altså tilfelle.

Aqualand- en helt vanlig feriedag på Mallorca,sommeren 2013:

”I choose my own way”

Ordene  var prikket inn i huden til den høylytte piggsveisguttemannen  som dultet borti meg idet han sneik seg forbi meg og sønnen min  i den endeløse stillestående køen opp mot vannsklia.

Jo takk skal du søren meg ha for å velge din egen vei. Kontekst er konge. Hadde det ikke vært for at jeg bokstavelig talt kjente på den lite komfortable bikinikroppen hva guttemannen la i ordene, hadde jeg vært den første til å bejuble tatoveringen. Men ”I choose my own way” kan fort gå fra å være sterke visdomsord til å bli et slags ”jeg går rett på – samme hva jeg støter på” – mantra.

Friheten til kan fort komme i konflikt med friheten fra.

Holdningen til ”rett fram-gutten” bringer fram det verste i meg. Og jeg liker ikke det verste i meg. Jeg ville si noe.Men jeg fikk munnkurv av sønnen min. Og jeg valgte å lytte til hans behov. Jeg valgte ikke min egen vei. For sånn er det faktisk. Vi har et ansvar for hverandre.

Palma – noen timer seinere:

Mindre kontroll hadde jeg på mitt indre følelsesliv seinere på kvelden. Det begynte bra. Det varme Sydenmørket tusler seg innover Palma by, og familien sitter til bords på en åpen plass utenfor en kirke beskyttet av en engel med nedslått blikk.

Så begynner selve plassen å leve. Av afrikanske selgere med neonkubber i hendene, og sigaretter og krims og krams. Snart synes ikke ansiktene lenger i mørket, og neonkubbene ser ut til å vandre rundt på plassen på egenhånd. Som et stille og rastløst Luciatog.

Med ett er jeg ute av konversasjonen på bordet.Blir fjern.Griner du mamma? Hvorfor griner du? Kjære engel, gi meg styrke. Dette skal være lett.Dette skal være Syden og parasolldrinker.Men jeg tenker på båter av annet  kaliber enn i Aqualand. Jeg tenker på hvin som kommer fra et annet dyp. Jeg tenker på det svarte. Men her sitter jeg foran blafrende stearinlys med dagens meny og vi er i det lette, det lyse. Jeg er Midt i Kontrasten. Og jeg kjenner et ubehag så sterkt at jeg ikke klarer å snakke.

Det angår meg. Det angår oss. Jeg kjenner mennesker som har sett barn og voksne rundt dem gå ned med fartøy som skulle ta dem over til den andre siden.Den lyse siden.

Det går linjer fra ulykken utenfor Lampedusa til Norge og Stavanger. Mange av dem var på vei hit. Jeg har møtt fortvilelsen. Og det er ikke enkelt. Det er komplisert. Det kompliserer å ta innover seg andres smerte. Et enklere liv for folk flest kan fort føre til et vanskeligere liv for ”de andre”

Jeg tok meg inn igjen. Jeg fikk ordene tilbake. For det er jo også slik at den veldige takknemligheten for å være født på rett side må brukes riktig, og det er andre behov å ivareta ved dette bordet på en uterestuarant i Palma enn dette handlingslammende dype sukket som kommer innenfra.

”If you don´t like it,- act or forget”, leste jeg nylig i en bok av designer Stefan Sagmeister.

Vi handlet. På vårt  lille vis,- slik vi kunne det der og da.

Vi handlet noen steindyre neonlys idet vi forlot restaurantbordet (vi prutet oppover) og tilfredsstilte flere behov samtidig.

Jeg har en venn som har ”skiftet side” som han selv formulerte det en gang. Han kjente tilværelsens letthet så ubehagelig at han valgte å jobbe som frittstående lege der det trengs som mest. Det eneste han eier av materiell verdi her  i livet som vandrer, er et par briller med ramme av gull, og nestekjærlighet.Da han var hjemom før sin ferd videre gav jeg ham dette korset med den inngraverte teksten «cross my heart»

For, kors på halsen- jeg digger mennesker som velger sin egen vei. Når de ikke overkjører andre,når de ikke er opptatt av om den har huller, og den ikke er merket med ”minst motstand”.

Det var en av disse morgenene. Som så mange morgener før. Vinter ute – vinter inne. Humøret har frøset fast på ca 4 minus. Jeg har en datter som nekter å kle på seg, og en klokke det er umulig å stoppe.  Et kvarter unna venter en klasse på læreren sin. Nå har denne læreren hjertet i halsen. Tiden renner ut- og det renner over.

Vi kom oss ut døra. Datteren min har på seg bunad. Min avlagte barndomsbunad som er for lang, for ustrøket, for i uorden. Men først og fremst; det er ikke 17. Mai.  Og sjøl er jeg også ganske frynsete i kantene idet jeg ankommer barnehagen, og skal møte en klasse med et smilende «buenos dias» om ca fem minutt. Jeg orker ikke møte de voksnes blikk når jeg legger klessskift i kurven i barnehagen. Jeg er en mor på kanten, og jeg vil være usynlig der. Da er det at en annen mor ser på meg og sier med varme i stemmen:  «Så fin Elsa er i dag! Har hun pynta seg siden det er samenes nasjonaldag? »

Og jeg må løfte blikket, og humøret stiger til 4 plussgrader.  For det var som en liten velsignelse. Som en redning der ute i det fastfrosne.Og sånn er det, har jeg tenkt mange ganger i disse årene etterpå ;at noen ord i rette øyeblikk kan bety så mye mer enn hva de er ment som. Noen ganger kan de for eksempel utgjøre forskjellen mellom skam og verdighet.

Jeg heiser flagget i dag på samenes nasjonaldag, og tenker at også det handler om verdighet. Jeg heier på dem, og jeg heier på Elsa; Som ikke bare er navnet på  datteren min, men også navnet på kvinnen som er selve opphavet til feiringen 6. Februar. Det var den samiske aktivisten Elsa Laula Renberg som stod i bresjen for det første samiske landsmøtet i Trondheim 6. – 9. Februar 1917.  Det er utrolig hva man kan lære en dag med radio på verkstedet en dag i februar.