Jeg har papirene til pappas familie foran meg. Familien Joseff. Kopier av dokumenter som pappas adoptivmor, bestemor Solveig så nennsomt har tatt vare på ligger i en bunke foran meg. Listen over innbo i leiligheten de bodde i, finnes i ulike utgaver. Tidligere har jeg konsentrert meg om det som er skrevet på maskin. Auksjonslisten. 1 lysestake: 3 kroner. 1 blomstervase: 5 kroner.

Nå tar jeg fram det håndskrevne arket med listen over gjenstandene. Jeg zoomer inn, går inn på bokstavnivå, konsentrerer meg om å tyde den snirklete skriften på en dypere måte. Familien hadde bøker i bokhyllene. Jack London, Oscar Bråthen, Andre..?

Andre Bjerke? Det står en setning ved siden av. Jeg tar på meg brillene. Leser; Ørnen mot porten. Jeg skriver ordene inn i søkefeltet på nettet, uten store forventninger. Jeg får treff. Jeg kjenner meg truffet. En liten lyspil. Det er ørnen mot polen, ikke ørnen mot porten. Boka handler om en mislykket polarekspedisjon, en luftballongferd som Salomon August Andree ledet i 1897.Dårlige værforhold gjorde at ballongen sank sammen 65 timer etter at de de tok av fra Svalbard. I 13 dager vandret de på isen mot Kapp Flora på Frans Josef land før de oppdaget at strømmen og isen førte dem i feil retning. De reddet seg i land på Kvitøya. Og de døde på Kvitøya. De tre mennene ble først funnet over 30 år senere.

En av mennene i ekspedisjonen var fotografen Nils Strindberg. Han var den som døde først, den eneste av de tre unge mennene som var gravlagt. Faren var fetter til August Strindberg, og wikipediartikkelen fører meg videre til broren hans Tore Strindberg som var billedhogger: «Mest kjent er «Crokus», en skulptur av en ung pike som symboliserer ungdomstidens forgjengelighet» Krokus. Jeg har hatt krokus på tunga i det siste. Som smaken av safran. Som lys, forvandling, trass.Jeg skriver «krokus skulptur» i søkefeltet og ser en bronseskulptur av en naken jente stående med en krokus i venstre hånd.

Det er satt opp flere eksemplarer i Sverige. Den ene var en gave til Gøteborg fra grosserhandler Wilhelm Henriqes i 1928.

Det står at han er begravd på den jødiske gravlund i samme by.

Det er bilde av gravstøtten hans i artikkelen, den har en jødestjerne øverst. Han døde i 1931.Han opplevde ikke dehumaniseringen som skulle komme bare et tiår seinere. At tingene han eide skulle stå på en liste som etterkommerne seinere skulle dissekere. At asken etter ham skulle bli til gjødsel på andres blomster. Han opplevde å se at noe kom til å bestå etter ham. Noe uforgjengelig: Et helstøpt menneske med en blomst i hånden på et gress i en park.

Da jeg lukker søkefeltet kjennes det som jeg selv har vært ute på en liten ekspedisjon, med motsatt fortegn av Strindberg. En ekspedisjon som begynte med død, og endte med liv Jeg kjenner at det er en tur som jeg har lyst å gi ord til, så jeg begynner å sette sammen bokstaver inni hodet.

Dagen etter kommer det opp et 3 år gammelt minne på facebook. Et foto jeg har tatt av lilla krokus foran et rødt hus ved sjøen. Krokus, pokus filiokus, har jeg skrevet som kommentar. Forvandling.

Det er tatt rett ved bakken der Selmer Samuel en gang i en annen tid syklet opp bakken på en sykkel med ballongdekk. Han var fremdeles ung. Han kjente seg sterk. Kanskje var det vår? Kanskje var han midt i et kapittel av Ørnen mot polen? Hodet fullt av eventyr og luftige tanker? Det vet jeg ingenting om. Og hadde det vært sånn hadde denne teksten vært underlig. For underlig. For utrolig til å være sann.

Nesten som et følge på tre unge menn på vei over isen til Kapp Flora. Nesten som en hel familie bare plutselig skulle bli borte.

Nesten som blomstervasen familien eide skulle bli kjøpt av en nabo for 5 kroner.

I dag er det 3. mars. Datoen da mange norske jøder; kvinner, barn og eldre menn ble gasset ihjel i en leir i Europa. Auschwitz. 3. mars 1943.
I lys av det som skjer i dagens Europa er det en spesielt spesiell vårdag i dag.
Vi har sett hva dehumanisering kan føre til. Vi har sett det på bilder. Vi har sett det svart på hvitt.
Auksjonslistene.
Tingene de hadde eid, de hadde verdi. Som oldemor Sofies blomstervaser.
De kunne naboer kjøpe for 5 kroner.
Jeg har snøklokketro på blomster.
Jeg har snøklokketro på solidaritet.

Jeg går på turstien ved sjøen. Stopper opp ved stranda.
Det ligger store hvite fjær der i sanden. Svaneparet er borte nå. De holdt til her. I hele vinter var de her. Som store varme snøballer når de rullet hodet inn fjærdrakten. Nå ligger fjærene igjen som snøflak som ikke smelter.
Jeg ser på muren som danner en vegg i den ene enden av stranda. Jeg oppdager den på ny. Eller på gammelt. Jeg ser jeg den som 4-åring. Soldagene der. Tett inntil muren. Jeg tror jeg husker at den var varm. Og høy. Så liten jeg må ha vært. Jeg går bort til brua som forbinder pynten til svaberget i forlengelsen av stranda. Jeg oppdager  at den er murt fast i underlaget.
En dag i vinter, det hadde vært uvær, gikk jeg forbi her. Brua stakkar, den lå der velta, Helt ubehjelpelig. Jeg tok bilde av den, og noterte: Troubled bridge over water.
Jeg har utsikt mot kornsiloene. En måke hviler seg ytterst på et skilt ut mot fjorden. Jeg var her i går også. Sola hadde gått ned. Det hadde vært en vakker dag.  Himmelen hadde fått måne. I måneskinnet var de vakre, siloene. Klynger av lys mot sjøen og månen som hang der og lyste som en skjør rislampe bak skyer florlette som blondegardiner.
Nå er det fabrikker jeg ser. Brutalitet midt i naturen.

Jeg går videre og passerer stedet der jeg så tre fantastiske fugler i vinter. Jeg listet meg mot dem, kom helt nær før de oppdaget meg og forsvant.

De var knallgule på stjerten, liksom for fargerike til å høre til her. Jeg hadde aldri sett dem før. De fikk meg til å tenke på Pantanal, på Brasil, på de utrolige fuglene jeg så der.

Jeg tar til venstre på stien. Noen fugler smetter i buskene. Jeg ser rødt. Det er en rødstrupe der inne. Den sitter på en busk i skråningen der det snart vil bugne av ramsløk. Snart vil hele stien lukte skarpt av grønt og av løk.
Et par kommer mot meg. De er unge. De går hånd i hånd. Idet de passerer sier hun:
-Og rett utenfor byen er det en regnskog..

Det er bare den setningen jeg hører.

Det dukker opp noen ord i hodet. De går på repeat. Jeg stanser opp og skriver dem ned. Idet jeg avslutter notatet ser jeg på høyre side, og oppdager klynger av tidløse snøklokker lyse over brune bøkeblader.

Det kan skje noe,

det kan skje noe

som forandrer deg

for alltid

før glad

nå trist

og likevel

likevel

skal du leve

gjennom

disse dagene

Da jeg går videre oppdager jeg at benken som jeg er så glad i, er borte. Det er mitt favorittstrekk av stien, så mange ganger jeg har stoppet opp her og tatt bilder. Nesten hver gang jeg går forbi har jeg stoppet og tatt bilde.
Bilder som jeg ikke vet hva jeg skal med. Noe av magien er borte med tapet av den benken der i bøkeskogen.
Jeg kommer hjem. Mannen min har vært og vasket bilen og fått med gratis VG.

Det er en artiikkel der om en forfatter som mistet sitt eneste barn. Så oppdaget hun Marokko. Marokko ble trøst for henne.

Jeg snakket i går om Marokko. Om frykten for å miste barn der. Om frykten for at en bombe skulle sprenges da vi var der den sommeren. Det var noen dager før 22 juli.

Dagen etter har en venn tagget meg inn i en kommentar på facebook under en artikkel om jødiske Marie Sachnowitz. Hun som sang på dekk under overfarten med Donau den novemberdagen.

«Månestråle» sang hun, og sangstemmen var vakker. Et par år før var hun blitt kåret til årets bøkeprinsesse i hjembyen Larvik.

-Har du sett denne artikkelen? spør han meg.
Det er 25 februar, og dagen før satt jeg og skrev om min tippoldefar som ble deportert med samme båt. 

-Takk, skriver jeg. En veldig sterk historie.
Så går jeg opp på loftet der romaskinen står.
Selv om jeg har sett skapdøra før er det som jeg plutselig oppdager den. Jeg kan ikke huske å ha åpna den døra før.
Jeg blir overraska av alle avisene- de gamle gulnede avisene som ligger der inne.

Jeg trekker ut en tifeldig avis.
Den er fra 28. april 1936. Jeg blar. Bakerst er en annonse jeg stopper ved. Det er jødiske urmaker Becker som har opphørssalg.

Jeg har nettopp lest om familien Becker. Boka om familien ligger åpen på verkstedet.
De skal avvikle butikken står det.

Jeg legger avisa fra meg, går ut døra til hagen.

Jeg bøyer meg mot jorda og plukker med meg klokker hvite som snø, og tenker at jeg skulle ønske jeg kunne stoppe tiden.

( skrevet 25 februar 2018)

Jeg har tenkt på et bilde i dag: En rød tråd foran et rødt murbygg. Det var to dager før julaften. Jeg oppdaget tråden på fortauet, stoppet opp, og i samme øyeblikk begynte kirkeklokkene å slå. Det betød noe, så jeg fant fram mobilen, bøyde meg ned og holdt kamera stille over tråden mens jeg fanget lyden.
Det store murbygget var en gang et sykehus. Jeg ble født der, som alle døtre og sønner ble det i 1972.
Pappa ble født der, som alle døtre og sønner i 1942. Og hans mormor Sofie tilbragte julen der i 1942. Hun var innlagt for en mageoperasjon.
Mann og sønn jobbet i kulden ved Bunawerke i Auschwitz og hadde en måned igjen å leve. De to døtrene hennes var hentet i hjemmet i Paradis, og satt i fengsel på Bredtvedt.
Overlege Brekke klarte å holde Sofie igjen. En stund. Men kanskje var hun likevel lettet da hun fikk møte igjen den ene datteren sin, Hildur Sara på Bredtvedt.
Kanskje hadde hun et håp om at de alle snart skulle møtes igjen. For uten håpet, hva er vi da?
Jeg kom til å tenke på den røde tråden i dag av en grunn.
En høstdag i 2017 hadde jeg et foredrag for en pensjonistgruppe i en kirke.
Jeg snakket om pappas jødisle familehistorie. Om døtrene til Sofie; Selma og Hildur Sara som ventet på det mest dyrebare i en tid der sånne som dem var gjort verdiløse.Begge hadde voksende mager høsten 1942. Hildur Sara skjulte sin graviditet. Men det fantes en engel: Fru Maier. Hun eide Plisseen der Hildur Sara jobbet som syerske og ekspeditrise. Hun solgte tråd og stoffer.
Fru Maier var tysk katolikk. Da fødselen nærmet seg fulgte hun Hildur Sara til det katolske sykehuset i Haugesund der hun fødte en datter i skjul.
Da hun bare uker etterpå måtte avgi rapport til politiet skrev hun: «Ingen å forsørge»
Barnet ble igjen hos nonnene på andre siden av fjorden.

Jeg var i ferd med å ta opp en gjenstand fra nettet jeg hadde med meg under foredraget da det slo meg at det er sydd av datteren til Hildur Sara.
Hun overlevde. Hun kan sy med tråder i alle farger. Takket være fru Maier.
En mann kommer bort til bordet der jeg sitter og drikker kaffe etter foredraget.
-Du snakket om fru Maier, begynner han. Jeg kjenner godt til henne.
Hun var venninne av grandtanten til kona mi. På 50- tallet kjøpte hun en tomt. Den stod lenge uten bygg.
Men nå har vi bygget på den tomta.
Jeg setter kaffekoppen ned.
-Og vår nærmeste nabo er barnebarnet til fru Maier. Jeg tror faktisk sønnen hennes lever fremdeles.

I dag gikk jeg tur i området der denne tomta er, og jeg tenkte på den røde tråden i livet, at engler fins og at jeg må ta kontakt med etterkommerne.
Så blir det kveld og det blir ikke mørkere for det har vært mørkt hele dagen. Men det gjør ikke noe for en kan tenne lys og tenne i peis, og stjernene i alle vinduene blir så klare.
Jeg setter meg foran TV.
Det er et innslag fra New York.
Jeg ser teksten nederst, og inni meg hører jeg den dype stemmen til Cohen.
Nei, tenker jeg. Det er mørkt nok. Jeg vil ikke ha det mørkere.
Jøder er angrepet med machete under en privat Hannukah- feiring.
Rabbineren forteller hvordan han sprang for livet, peker på steder på kroppen der de andre ble skadet.
Den norske reporteren forteller at det de siste ukene har vært flere angrep på jøder i New York. At dette bare er det siste i rekken.

Igjen er den røde tråden der. For også tekster har en. Selv om den for min del har en tendens til å dele seg opp i for mange tynnere deltråder. Og noen ganger virker det umulig å bestemme seg for hvilken av dem jeg skal følge. For jeg er en tviler.
En av deltrådene innebærer ialfall at samme år som jeg holdt foredrag i kirken, fikk jeg en melding her på facebook. Det var begynnelsen på året, det var Holocaustdagen.
Hun fortalte at hun hadde lest noe jeg hadde skrevet om familiehistorien på nettet samme dag. At hun for tiden var i New York på studiepermisjon, at hun hadde bodd der før og at hun hver fredag gikk sammen med jødiske venner i en synagoge på Upper Westside.
«Det er nydelig. Selv om jeg hverken har jødiske røtter eller er spesielt religiøs. Hele seansen er preget av sang, budskap om anerkjennelse og respekt uavhengig kjønn, seksualitet eller religion. På folkemunne kalles de hippi-jødene fra upper west, noe som sikkert knyttes til det musikalske engasjementet og graden av klemming, dansing og vakre smil. Aldri har jeg vel sunget så høyt Halleluja av Cohen som i denne synagogen ( det er faktisk en kirke som de leier hver fredag). Gleden, omsorgen og fellesskapet er enormt. Etterpå er det mat og vin, latter og vennskap. Hver fredag ber Rabbieren oss om å bruke et minutt til å tenke på noen helt spesielle. I kveld skal jeg tenke på din farmor, og hennes skjebne»

Nå er det snart to år etter, og det har blitt seint.
Jeg tar av TVen, slukker lyset, beveger meg ut av rommet og inn på badet.Tar på vannet og rekker ut hendene da jeg legger merke til en liten hvit fjær på oversiden av pekefingeren. Jeg ser meg i speilet og ser forvirring.
Så går det opp for meg at den må ha festet seg til huden da jeg et tankeløst øyeblikk bevegde hånda ned i den ene bukselommen. En gang satt den på en fugl, før den lå på et fortau, til jeg så den og plukket den opp. Jeg skulle bruke den til noe, et smykke. For tenk at det fins. At det fins fugler, at det fins engler, at det fins frie tanker, at det fins håp. At håpet fins.
Og alt som fins har et navn. Alt som lever har et navn. Alt som har levd har et navn.
David levde. Han var mannen til Sofie og far til Selma og Hildur Sara. Han var et menneske og han har navnedag i dag. Navnet er hebraisk og betyr «han som er elsket».
På et tidspunkt mistet han navnet sitt. Han måtte tre nålen og sy sitt eget fangenummer på drakten. Han ble et tall.
2 Januar var han ikke mer.
Ved inngangen til et nytt år har jeg lyst å sy bannere med store røde sting: Du er elsket. Og gå i kjærlighetsmarsj sammen med gjengen på Upper West, og synge sanger av Leonard Cohen mens bønnerop fra moskeer og klokkeklang fra all verdens gudshus lager et vakkert lydteppe.
For uten håp, hva er vi da?

-Hva sa han, lærer?
Vi er i enden av brua. Snart framme på museet. Vi skal se utstillingen om frøhvelvet på Svalbard. Vi har snakket om det i klasserommet. Hvor viktig dette beskyttelseslageret er. Hvordan livsviktig post har gått mellom Aleppo og Norge.
Det er høst og det glitrer. På himmelen, og i øynene til elevene som lenge har venta på at skolen skulle begynne igjen. Ferie kan være hardt når en ikke har noe å fylle de blanke dagene med. Da blir det ventetid. Ventetida var over nå.
Hva han sa? Jeg venter litt. Usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Noe jobber inni meg. Noe språkløst. Jeg kjenner det i magen.
Han hadde snakket på engelsk.
– Move your ass – hadde han sagt, mens han fortsatte rett fram på sykkel. Ordene treffer oss skarpt og iskaldt mens eleven ved siden av meg må hoppe til side. «Jeg går rett på samma hva jeg støter på» Smale øyne under hjelmen. Det er ikke meg ordene er mynta på. Det er han ved siden av meg. Han er ikke norsk. Ser ikke norsk ut.
Jeg klarer fremdeles ikke snakke. Jeg drar på det. Sier noe om at noen mennesker ikke er så vennlige.
-Hvorfor snakket han engelsk, lærer? Han rynker pannen.
-Jeg synes det er uhøflig å snakke engelsk. Vi er jo i Norge, lærer. Da må vi snakke norsk.
– Ja, sier jeg. Ja, du har rett.
Rekker av lysende grønt møter oss idet vi kommer inn i det hvite, åpne rommet på museet.
Frø som spirer. Bønner som spirer.
Fri oss. Fri oss fra det vonde, tenker jeg, mens jeg løfter kannen og vanner molden.

Kanskje stod du ved Vålandstårnet og så ned mot Våland skole en dag tidlig på åttitallet. Kanskje var det vinter. Kanskje var det vår. Men om du stod der en dag, og om du hadde kunnet zoome inn et av klasserommene i den gamle murbygningen der i øverste etasje , hadde du kanskje sett dette: En gutt på en pult foran til høyre i klasserommet. Mørkt hår har han. Mørkt med bølger i. fregnedryss over nesen, kort skinnjakke og brune cordfløyelsbukser. Han har en linjal i hånda. Han bruker den ikke til å sette to streker under svaret. Han vet ikke svaret. Han spør. Han snur seg mot klassen. Det er det han gjør. Med alvor i ansiktet snur han seg mot klassen og han spør om noe. Det ligger en fiskepudding på pulten hans. Hvit fiskepudding skåret opp i tykke, skeive og skjelvende skiver. Med en skitten linjal. Og hadde du lagt øret inn til vinduet og lyttet ville du hørt hva han spør klassen om. For han har ikke innestemme. – Noen som vil ha?, roper han. Han har båret en hel fiskepudding i ranselen fra huset i skogen ved tårnet og nå vil han dele. Noen ler. Noen holder hendene framfor seg som om de skulle ta imot en ball. De tar hys – og gutten i skinnjakken kaster. Fiskepuddingen skjelver gjennom rommet. Noen jenter i kroken av rommet ser ned i pulten – lager grimaser.

Det skjer fort. Og det er ikke sånn det skal være. Det skulle vært ro. Det skulle vært matro. Vi har nettopp velsignet maten og takket han som metter liten fugl. Amen. Andektig skulle rommet vært. Men frøken står rådvill ved kateteret og det er kaos. Kroppsspråket forteller om en blanding av desperasjon og oppgitthet. Kanskje ville hun misjonert på andre marker en dag som denne? Kanskje det er det hun tenker der hun står? : Jeg skulle vært i Japan og sett kirsebærtre og mennesker i blomst. Eller tenker hun på fuglene og mangfoldet i skogen? At det fins så mangt. At vi må beskytte den som ikke blir beskyttet. At det er styrke i å ta med seg en fiskepudding fra skogen til skolen når en er 11 år og ikke har en mor som står opp og pakker inn mat for seg. Jeg håper det. Jeg håper hun tenkte sånn. Det var uansett ikke nok. Men det visste vi ikke da. Ikke noen av oss.

Det er et annet lydbilde jeg husker. Et bilde jeg håper også han tok med seg videre. Et spor jeg håper han valgte å spille av fra barndommens hukommelse.

Vi hadde fått en lekse i musikk. Vi skulle lære deler av «En villand svømmer stille» på blokkfløyte.

Det er en scene i en film av Almodovar, «Snakk til henne». Caetano Veloso har akkurat spilt en sang om kjærlighet og om en trist due, og hovedpersonen i filmen, en stor mann med svart hår gråter lydløst etterpå og sier: – Denne sangen gir meg gåsehud.

Sånn er det når jeg framkaller denne situasjonen med anden som svømmer så stille også. Jeg får gåsehud. Av den triste sangen. Men mest av det som skjedde i det rommet den dagen.

For nå er det hans tur. Vi andre har klart oss greit nok. Men nå er det hans tur, og noen av oss holder pusten. Lekser, dette evinnelige synlige beviset på rot. På at det ikke er orden i noenting. På å ha gitt opp. At ingenting betyr noe. For hvem bryr seg egentlig? På den rette måten.

Men se – han fisker opp blokkfløyta fra ranselen. Han har den altså med. Det er helt stille i klasserommet nå. Han fører fløyta til munnen. Og så spiller han. Til musikklæreren, og til oss. Han snakker til henne. Og det er en helt annerledes inderlighet i tonen. For han har øvd. Han får det til.

Dette gjør vi da han er ferdig: Vi klapper. Hele klassen jubler. Han har imponert. Tatt noe på alvor og mestret det. Han ble en annen.

Musikklæreren bor rett over gata fra meg i dag. Jeg må fortelle det til henne neste gang vi møtes slår det meg. Om at jeg har tenkt så ofte på det som skjedde i det rommet den dagen. At hun fikk en gutt som gav blaffen til å ville prestere. Til å imponere.

Han lever ikke lenger, gutten med blokkfløyta og det bølgende håret. Jeg tror han knakk. Mange år seinere. Som et ubeskyttet tre i skogen. Som det hvitmalte, knekte treet klassen vår laget et par år seinere som forslag til minnesmerke over de som døde i Alexander- Kielland ulykken.

Dette skulle han visst: At jeg fremdeles tenker på han. At han har lagd en årring i minnet mitt.

At hver gang jeg går forbi der huset hans stod, blir jeg ti år, og samtidig hundre.

Jeg tenker jeg på ansvaret vi har. For hverandre. For trærne i skogen, og spesielt for de fuglene som «ei kan drage til redets lune skjød»

Tejo, 2015

Sitter ved elva Tejo og myser. Sol foran, musikk bak. Og varme overalt. ”Times they are a changing” Stemmen blander seg med måkeskrik. Jeg elsker måker. Ialfall i dag. Det er en god dag her ved tidens elv som jeg ei heller forbanner en dag som denne.

Men jeg gjorde det da. Jeg husker at jeg satt her og skrev brev. Papir i vinden. Og noe med de Lillos. En setning fra en sang jeg skrev ned. Og total Uro midt i Pessoas eget rike. Så fryktelig alene. I noe så fryktelig vakkert. Erkjennelsen av at det midt i denne ensomheten likevel kom til å bli en sorg å dra herfra.Og det var ikke lenge siden jeg hadde  kommet med nattoget.

Lisboa var en film, og jeg kjente allerede at det var en film jeg ikke ville gå ut fra. Hvert hjørne var en scene. Hvert vindu en annen verden. Snurr verden. Snurr film.

Det er mørkt i gangen jeg ser inn i gjennom dørvinduet 20 år seinere. Det ser ut til at hele bygget er stengt av. De mønstrede flisene som dekker bygget er ikke lenger like mange. Muren har noen steder kommet til syne. Er dette huset? Jeg tar en ny titt på ringeklokka.Jo, det er nr 93. Rua da Prata 93. Sølvgata,som strekker seg fra hjertet av byen ned til elva som ligger og glitrer. Støvete, skyggefulle sølvgata der vi klatret ut av vinduet og opp på taket og omfavnet verden på soldager, og der vi måtte sette bøtter i hvert hjørne den vinteren Lisboa regnet bort.

En dame vasker vinduet i butikken ved siden av.

«O senhor Formiga?» sier damen og ser mildt spørrende ut. Nei, han døde for mange år siden. Han var gammel. Huset har stått tomt lenge. Snurr film. Og jeg hører den gjentakende dumpe lyden som kommer nedenfra. Stokken. Og blandingen av en dempet  beskjemthet og erting i  vår festglade leilighet etterpå. Denne mystiske Senhor Formiga som aldri helt viste hvem han var. For oss var han bare forlengelse av sin egen stokk. Han var et signal, og en bekreftelse på at vi var på rett ungdommelig kjøl. Helt til den dagen.

Jeg var alene i leiligheten. Og han var så veldig alene der han stod, utenfor døra  i den dunkle oppgangen. Lut, som bilder av Pessoa på hans eldre  dager.Men det er kan hende noe jeg har lagt til i ettertid. Han gestikulerte, han ville ha meg med ned i sin egen leilighet. Jeg lukket døra bak meg og ble med han ned inn i hans verden. Stokken hadde fått et ansikt.

Det var mørkt i den forholdsvis store leiligheten. Bare et par enkle lamper lyste opp punktvis. Det var en ensom manns leilighet. Gamle aviser i enorme mengder lå lagret i stabler på bord og på gulv.

Tunge afrikanske skatter hang på veggen og lå på hyller. Og denne lyden av tromming. Den kom ikke fra det fjerne, og den var ikke rytmisk. Formiga gestikulerte igjen, og da jeg var ferdig med å ta det mentale bildet av rommet som jeg visste var utrolig, oppfattet jeg hva han hadde hentet meg for. Han pekte mot bøttene. Dusenvis av halvfulle bøtter stod i rommet ved siden av avishaugene. Det var et desperat syn.  Avisene, møblene, han selv, var i ferd med å bli gjennomtrukket av vann. Og det var ikke sommer.

Dråpene som bøttene trommet ned i kom fra leiligheten ovenfor.Det regnet gjennom taket fra oss i øverste. Ned til hans underverden.

Det var den mest regnfulle vinter Lisboa hadde sett på 70 år, og det stod i avisene at byen holdt på å gå i oppløsning. Nå viste det seg at også avisene selv holdt på å gå i oppløsning i en gammel manns leilighet i Sølvgata som ikke glitret.

På mitt haltende portugisisk forklarte jeg at vi prøvde så godt vi kunne å samle opp  regndråpene i vår leilighet. At det var fortvilende for oss også. Det holdt ikke. Han var sint. Han hørte ikke etter.Jeg rakk ikke fram med min inviterende tone. Musikken mellom oss var fraværende.

Jeg gikk. Formiga ble til en stokk igjen. Våren kom, musikken ble høyere, dråpene forsvant og Sølvgata lå der og glitra som utallige vårer før.

Hvor mange ganger senere har jeg ikke vært i det rommet? Sittet ved siden av denne mannen og blitt fortalt om hans rike opplevelser i Afrika? Om familien han aldri fikk. Eller hadde. Om  hvorfor han  ble han som han ble? Eller var han kanskje født sånn? Gammel og bitter.

Han skulle åpne seg for meg. Som en bok. Rommet skulle bli lyst, og ingen av oss hadde noen gang hørt slike forløsende ord. Kanskje er han allerede skrevet. Eller kanskje venter han fremdeles på det, som Pessoa formulerer det i Uroens bok:

«Jeg er en figur i en roman som venter på å bli skrevet, allerede i oppløsning før jeg er blitt til, og jeg svever omkring, blant drømmene til en som ennå ikke har maktet å formulere meg.»

Ro, det ønsker jeg deg uansett senhor Formiga. Måtte du hvile i fred. Nå som du ikke lenger trenger stokken din.

Og hvem vet? Kanskje henger den forsølvet som en skatt på veggen i en annen tekst. En annen verden.

Vi trenger å huske at vi skal dø (memento mori)

Eføy: «Den vokser ganske sakte, men kan til gjengjeld bli veldig gammel. I Frankrike finnes det planter som er over 450 år gamle og i Italia snakkes det om planter som er tusen år gamle» (wikipedia)
«Lev så du lykkelig kan dø,Solveig».stod det med sirlig konsentrert håndskrift i min bestemors minnebok fra 1910.

I de ordene ligger så mye usentimental visdom at den enkle setningen knapt kan bære den.

I sommer oppdaget jeg en gammel kolerakirkegård ved sjøen på Utbjoa.Ved sjøen, men samtidig langt inni skogen den grønne.

Jeg kom dit en sen kveldstime en av disse varme soldagene, og strimer av lys gled  gjennom trekronene og danset over gravsteinene. Jeg fikk en slags følelse av å være under vann.Denne totale stillheten.Og trekronedekket som vannskorpe.

På en av gravsteinene var det risset inn et bilde av eføy.

Da jeg seinere i ferien var på kirkegården i Etne kom jeg også over en gammel gravstein med innrisset eføy øverst oppe på granittkanten.

Vel hjemme igjen finner jeg igjen et gammelt bilde av meg og farmor Solveig og farfar Steffen. Vi er utenfor bardomshjemmet en høstdag på tidlig 70-tall.

Verden er gul og oransje og det er hjemmesydde klær i cordfløyel.Jeg er knappe året. Mine besteforeldre er stolte og skrukkete og de skal snart dø.Jeg holder et eføyblad fra hekken utenfor huset i hånda. Slekt skal følge slekters gang. Og eføyen – den ser det skje, for den overlever oss.Med mange hundre år faktisk.

Anheng med bladgull bak plexiglass. Ramme av sølv. Jeg tenker på de menneskene i Paris som var innhyllet i varmekapper som lignet bladgull fredag 13. november. Som for alltid vil bære med seg minnet om det traumatiske. Og jeg tenker på oss alle. Eplet er et symbol på å dele.På kunnskap. La oss ikke forgifte det.

Jeg går på gamle stier jeg aldri før har vært. Den er over 100 år gammel. Jeg har kommet på sporet av min jødiske tippoldefar, Herman Joseph. Han flyktet til Norge med familien fra en litauisk landsby på begynnelsen av 1900 tallet. Fra forbud, pogromer. ild, innskrenkninger. Han var et par år yngre enn jeg selv er nå. Tre år var familien på vandring før de kom til Norge; ekteparet Herman og Fanny og barna Cecilie, Klara og David, min oldefar. De slo seg ned på Grünerløkka, ikke langt fra der jeg selv bodde i mange år. Rett ved elva bodde de. Elva som jeg er så glad i. Elva der jeg så vår bli til sommer og sommer bli til høst før snøen kom og det ikke lenger var så lett å trille den barnevogna oppover mot Nydalen. Barna mine.

Herman fortsatte å vandre. Han var handelsreisende på Finnskogen. I 30 år gikk han med klesbylter på rygggen om sommeren. Med kjelke om vinteren. Solgte varmende ullvarer til mennesker som var langt fra muligheten for handel.

Den yngste datteren Cecilie står oppført som Cigaretarbeiderske i en folketelling fra 1910. Hun arbeidet hos den jødiske fabrikkeier Glott som kom til Norge fra samme område som Herman Joseph.

Et område der der familien hadde bodd i generasjoner. Jeg stusser litt da jeg ser adressen til fabrikken i Torggata. Må gå inn og sjekke google maps. Det stedet kjenner jeg. Der har jo også jeg vært arbeiderske. Jobbet med hendene. Jeg har sittet i samme bygård og lagd minner i sølv. Hatt drømmer, tenkt tanker. Jeg drømmer fremdeles. Cecilies drømmer ble knapt 40 år gamle før de ble knust av hatet. Hørtes de som varselskudd de fottrinnene opp den nakne trappen i bygården grytidlig den novembermorgenen?

Jeg vandrer rundt på Grunerløkka i tankene mine. Så lite vi vet. Så lite jeg vet. Jeg husker hvordan jeg satt på kafè en høstdag rett rundt hjørnet fra der familien bodde i Nordregate. Kaffe sammen med to venner som lever av å skrive. Barnevogna like ved. Jeg husker bruddstykker av samtalen. Hvordan hun, den ene, forteller hvor opptatt hun er av jødenes historie. Det grusomme som skjedde. Jeg lytter. Men jeg sier ingenting om egen historie. Hvorfor gjør jeg ikke det? Jeg forstår det ikke. Hun heter det samme som min jødiske farmor, min venn forfatteren . Og jeg sitter på en kafè et steinkast fra der mine forforeldre ble hentet og fraktet til båten med det vakre elvenavnet. Men det vet jeg ikke da.

Jeg går videre. Åpner et nytt vindu. Kommer til skolen jeg har gått forbi så mange ganger. Grünerløkka skole. Kan de ha tråkket sine barnesko der døtrene til Herman? Sannsynligvis ikke. Familien var fattig, og trengte de pengene de kunne få fra arbeid. Jeg zoomer likevel inn. Prøver å gå inn skoleporten. Men den er stengt. Det er fredag 13.november og i skolegården på Grunerløkka skole virvler det bare høstblader. Ingen barnestemmer. De har mottatt en bombetrussel med den spesifikke datoen fredag 13. november og de har bestemt seg for å holde dørene lukket denne dagen. Jeg blir urolig. Sjekker hvor mange fremmedspråklige de har på skolen. Minnes da naboskolen Sagene i sin tid mottok trussel mot deltakelse i 17.mai toget. Minnes Kronan skole i Sverige som nylig ble utsatt for høyreekstrem vold. Jeg fryser.

Jeg hadde våknet midt på natta dagen før, sett ut av eget vindu, på en himmel som åpnet seg, en vind som jeg fryktet kunne velte kaninburet i hagen. Jeg ble svart. Redd. Tenkte – hva er det vi driver med? Det er ekstremt dette. Unaturlig. Været slår tilbake på oss nå. Vi har ikke vært snille. Og jeg tenkte på hvor heldig jeg var. Som tross alt kunne legge meg igjen under varm dyne. I et hus med tjukke trevegger.

Dagen etter får jeg melding av en venn. Er jeg hjemme en gang utpå dagen? Jeg svarer bekreftende. Han har med seg en forsinka bursdagsgave. «Den sjette utryddelsen» av Elizabeth Kolbert. Med undertittelen: «En unaturlig historie» (…)» en fengslende beretning om det ubegripelige tapet som skjer like foran øynene på oss. Kolbert viser at den sjette utryddelsen med all sannsynlighet vil bli menneskehetens mest varige arv, og får oss til å se verden – og hva det innebærer å være menneske – med nye øyne». Alt henger sammen med alt. Og vi må snakke, ellers blir det så mørkt.

Fredag 13. november er i ferd med å gå mot slutten. Jeg legger meg tidlig etter å ha besøkt en venn på andre siden av byen. Kjørt hjem over bybrua med Beatles i bilen. Byen blinkende på andre siden. Smågodt og Skavlan på andre siden.

Jeg gjør opp dagens regnskap da jeg ligger under dyna: En gave og to besøk rikere. Null ulykke.

Så dirrer det på nattbordet. Melding. Lurer på om jeg orker å se. Nesten i drømmeland allerede.

Nysgjerrigheten vinner. Tre setninger: «Takk for besøket. Paris. For en gal verden vi lever i.»

Jeg går inn på forsiden på de store avisene.Skjønner raskt omfanget. Det gjør vondt. Det er svart november og det gjør vondt. Men jeg sovner.Visst gjør jeg det.

Morgenen etter slår jeg på tv. Jeg ser mennesker uten ansiktsuttrykk innhyllet i varmekapper. Det ligner bladgull. Som levende buddhastatuer innkapslet i bladgull er de. Hellige. For alt som rører seg er hellig.» Tudo que move e`sagrado» Det var det Beto Guedes sa. Og det var det jeg hadde skrevet i reisedagboka jeg nettopp fant igjen. Den fra Sør- Amerika 1993. Setningen står ved siden av sommerfuglvingen som jeg fant i et vindu i Poconè i Brasil. Landsbyen ved inngangen til den fabelaktige hagen Pantanal. Der hver fantastisk fargerike rare fugl var som fra Paradis.

De skjøt på oss som fugler, sier en av dem innhyllet i gullkappe.

Dagen etter sender jeg en melding til en fransk venn som er dramalærer og dramamaker. Før sommeren var han i byen med sine 80 franske skolelever og fremførte dramaet «Sammen» for elever på skolen jeg jobbet. Det handlet om grenser, hat, kjærlighet, samhold, håp. Fremført med den type inderlighet som ligger Til Ungdommen.

Det var et par måneder etter angrepet på Charlie Hebdo, og flyktningekrisen var blitt til et skrik.

Det ble sittende i ryggraden på meg det stykket. Stødig som en ribbevegg.

-Terrible news from Paris.Thinking of you all, skriver jeg kjapt. Han svarer : – We must educate the young in respect for the humanity of others.That`s my job for the future: educate!!

Den ble til et lys den meldingen. Jepp. Det er hva vi må gjøre. Å leva det er å elska nemlig. Og i dag føles også denne setningen sann: Å skriva det er å skrika.

Vi må tenne våre lykter og spisse våre blyanter og ører når det mørkner.

I slik en natt må vi gjøre gymsaler og klasserom om til områder for dialog. Hver dag må vi velge tillit. Vi må lære å velge tillit. Det er ikke naivt. Det er det som binder et samfunn sammen. Det har vel aldri vært enkelt å være menneske for noen av oss. Og når noen mennesker har det virkelig vanskelig, og fremdeles er på samme vandring som Herman Joseff var for over 100 år siden, har vi ikke da alle et ansvar for å bære den bylten hans et stykke på vei? Vi risikerer noe, men farligere er det å risikere vår egen menneskelighet.

JULEAFTENEN (av Henrik Wergeland)

Hvo mindes ikke
et Veir, han troer, ei Himlen meer kan skikke?
et Veir, som om hver Sjel, fra Kains til den,
Gud sidst fordømte,
den Jord forbandede, fra Helved rømte,
som fristed dem at svige Himmelen? . .
Et Veir, hvis Stemmes
Forfærdelser ei mere kan forglemmes?
Thi Alle tænkte: det maa være sendt
for min Skyld ene;
Orkanens Tordner mig kun mig de mene;
min Synd er bleven Aanderne bekjendt . .
Et Veir, hvis Styrke
kan lære Præst og Troende at dyrke
Dæmoner i det Element, hvis Brag
den Gamle høre
fra Barnsbeen kan i sit bemoste Øre . .
et Skyens Jordskjælv, Luftens Dommedag? . .

Et Veir, som rysted
den Stærkes Hjerte i dets Skjul i Brystet,
et Himmelveir, hvori sit eget Navn
han paaraabt hørte
af Aander, Stormene forbi ham førte,
mens hver en Trætop hylte som en Ravn?
Men Ravnen gjemte
sig selv i Klippen, Ulven Sulten tæmte,
og Ræven vovede sig ikke ud.
I Huset sluktes
hvert Lys, og Lænkehunden indeluktes . . .
I sligt et Veir, da faaer du Bønner, Gud!
I sligt et Veir — det var en Juleaften —
da Nat det blev før Dagens Maal var fuldt,
befandt en gammel Jøde, nær forkommen,
sig midti Sverigs Ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til Bygden denne Side
fra Bygderne paa hiin, for Julens Skyld,
af Pigerne med Længsel, thi i Skræppen
laae Spænder, Baand og alt hvad de behøvde
for Morgendagen, Andendag og Nytaar.
Det gjorde Længslen spændt, men ikke bange;
thi endnu havde «Gamle-Jakob» aldrig
den svigtet nogen Juul: Han kom saa vist
som Juleaftnen selv.
I sligt et Veir . .
«Tys! var det atter Stormen,
som hylte gjennem Grenene? Det skreg.
Nu skriger det igjen.» Og Gamle-Jakob
flux standser lyttende for anden Gang.
Nu tier det. Thi Stormen øger paa,
som Fossen drøner over Den, der drukner.

Han vandrer atter. «Tys! igjen en Lyd!»
— en Lyd, som skar igjennem Skovens Brusen.
«Den falske Hubro skriger som et Barn.
Hvo slipper Barn vel ud i saadant Veir?
Det gjør ei Ulven selv med sine.» Og
den Gamle stolper atter frem i Sneen.
Da skreg det atter, saa han meer ei tvivler;
thi dette Stormkast, som hist borte alt
et snoet Snetaarn hvirvler over Skoven,
har ført et Ord, et enkelt Ord forbi;
og flux han drejer did hvorfra det kom,
arbeidende sig dybere i Skoven
og dybere i Sneen og i Natten,
der som en kulsort Fjeldvæg reiste sig
mod hvert hans Skridt, af Fyg kun gjennemlyst,
som om den hele vide Skov var fuld
af flyvende slørhyllede Gespenster,
der hylende sig stilled ham ivejen,
paa luftig Taa sig hvirvled, voxte rædsomt,
og saa forsvandt imellem Stammerne.
Dog kjæmper Oldingen sig frem mod Stormen.
Han vandrer naar den voxer; naar den sagtner
og drager Aande, lytter han paaknæ.
Men flux han springer op, og gaaer i Mulmet,
som Dvergen trænger gjennem sorte Muld.
. . Han hører intet meer. Den Gamle skjælver
ved Tanken, at ham onde Aander gjække,
og mumler frem de Bønner, som han veed.
Da klynker det igjen, og ganske nær;
hans eget Raab mod Stormen vender kun
tilbage i hans Mund. Men hist, ja hist!
Ti Skridt endnu! Der rører noget Mørkt sig
paa Sneen, som om Stormen legte med
en Stubbe, der var løsnet lidt i Roden.
«O Jehovah! en Arm! O Jehovah!
et Barn, et Barn! Men dødt! — »

Ak, tænkte Stjernerne i denne Nat,
da Bethlemsstjernen lyste mellem dem,
at intet Godt paa Jorden kunde skee?
Thi ingen af dem saae, at Gamle-Jakob,
saa glad som om en Skat han havde funden,
flux kasted bort sin hele Rigdom: Skræppen,
trak af sin knappe Kjole, hylled den
om Barnets Lemmer, blottede sit Bryst,
og lagde saa dets kolde Kind derved
indtil det vaagned af hans Hjertes Slag.
Da sprang han op. Men nu hvorhen? Thi Stormen
har blæst hans Spor igjen. Det ei bekymred.
Thi han i Tordenen i Skovens Toppe
nu hørte Davids Jubelharper kun;
ham Fygene nu syntes som Cheruber,
der viste Vej paa svanehvide Vinger,
og i det Maa og Faa, han fulgte, følte
han Herrens eget stærke Fingertræk.
Men Huus paa vilde Tiveden at finde
i slig en Nat, da Lys ei turde brænde?
Og midtvejs laa der kun en enkelt Plads;
det lave Tag ei skilles kan fra Sneen,
den sorte Væg ei fra et Klippestykke.
Dog standstes ved en Under han af den.
Der sank han ned. Han mægted ikke mere;
og mange Vindstød foer før med sin Byrde
han aarkede at slæbe sig til Døren.
Han banked sagte først, thi Barnet sov;
og nu først savned han sin tabte Skræppe,
fordi han intet ejede at give
de gode arme Folk, som snarlig ville
med gjæstfri Hasten aabne Døren. Ak,
han banked mange Gange før det svared:
«I Jesu Navn, hvem der i slig en Nat?»
«Den gamle Jakob. Kjende I mig ei?
den gamle Jøde?»

«Jøde!» skreg forfærdet
en Mands- og Qvinderøst. «Da bliv du ude!
Vi eje ingenting at kjøbe for,
og blot Ulykke vil du bringe Huset
i denne Nat, da Han blev født, du dræbte.»
«Jeg?»
«Ja dit Folk, og det er Synden, som
igjennem tusind Led skal straffes.»
«Ak!
Inat da Hunden lukkes ind?»
«Ja Hunden,
men ingen Jøde i et kristent Huus.»
Han hørte ikke meer. De haarde Ord
ham koldere end Vinden gjennemhvinte,
og slængte, stærkere end den, ham ned
i Sneen, bøjet over Barnets Slummer.
Da syntes ham, mens han mod Vindvet stirred,
om ei det hvide Ansigt atter kom
tilsyne dog, som om han sank i Duun,
at liflig Varme gjennemflød hans Aarer,
og at bekjendte Væsner, hviskende
som Sommervindens Æolsspil i Græsset,
omsvævede hans Leje, indtil En
med løftet Finger sagde: kom! han sover.
Og i en oplyst Sal ved Siden af
forsvandt de Alle; Barnet kun forblev der
ved Foden af hans Leje, dragende
hans Puder stedse bedre om ham, til
det forekom ham selv, at han sov ind.
— Det Sneen var, som voxte om den Døde.
«O Jesus! Jøden sidder der endnu!»
skreg Manden, da han saae om Morgnen ud.
«Saa jag ham bort! Det er jo Juledag,»
faldt Konen ind. «Og se den Jødeskjelm,
hvor fast han holder Bylten klemt til Brystet!»
«Han er paatrængende med sine Varer.

Med stive Blik han seer herind, som om
vi havde Penge nok at kjøbe for.»
«Dog gad jeg see hvad han i Bylten har.»
«Viis frem da, Jøde!»
Begge treen de ud.
Den frosne Glands de saae i Ligets Øine.
De blegned meer end det, de skreg af Skræk,
og skjalv af Angrens Slag.
«O Jemini!
Hvad Uheld her er hændt!»
De op ham reiste,
og Bylten fulgte med. De aabned Kjolen.
Der hang, med Armene om Jødens Hals,
Margrethe, deres Barn — et Liig som Han.
Saa slaaer ei Lyn, saa rappe Orm ei bider,
som Skræk og Smerte Ægteparret slog.
Saa bleg som Faderen var ikke Sneen,
saa hylte Stormen ei som Moderen.
«O Gud har straffet os! Ei Stormens Kulde,
vor egen Grusomhed har dræbt vort Barn!
Forgjæves! ak, som Jøden paa vor Dør
paa Naadens ville vi forgjæves banke.»
Da Skogen veibar blev, kom Bud fra Gaarden,
hvor lille Gretha fostredes ilægd,
og hvorfra hun, da Helgen ind blev ringet,
før Veiret kom, var vandret af sig selv,
Forældrene at gjæste Juleaften.
Dog kom det ei at spørge efter Barnet,
men efter Jøden fra de Bygdens Piger,
hvis Haab nu til at kunne gjæste Kirken
kun stod til Nytaarsdagen, om han fandtes.
Der laa han død i Stuen foran Arnen,
hvor Manden med et Blik som Jødens frosne,
og i en Stilling krum som Ligets, sad,
i Baalets røde Aske stirrende

og stedse øgende dets Brand, at Liget
dog kunde blive strakt og Haanden korslagt.
Men foran laa paaknæ Margrethas Moder,
sin Lilles stive Arme bøjende
bestandig fastere om Ligets Hals.
«Hun ei tilhører mere os,» hun hulked,
«Han har vort Barn sig tilkjøbt for sin Død.
Vi tør ei skille liden Gretha fra ham;
Thi Hun for os maa bede Jesus om
hans Forbøn hos sin Fader; thi for Ham
vil arme Jøde klage — — .»

Sølvring med fjær og inngravert dikt: «Det er den draumen»

(Tekst og smykke fra utstillingen om tap og minner på Galleri Giga sommeren 2014)

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

Det er en tidlig vårdag og jeg er på vei til Evelyn i Solheimsveien med hvitveis fra hagen.
Evelyn i huset der mine jødiske litauiske oldeforeldre bosatte seg i leiligheten under,med sine barn da de kom til Stavanger fra Oslo før krigen.
Før de en høstdag ble borte. Og bare tausheten lå igjen i en tømt leilighet .

Klær i badekaret, bleier etter min far som var født den sommeren.
Voksne forknytte stemmer som hvisket om vanskelige ting.
Evelyn har sett en familie forsvinne. Hun har sett mennesker hun så på som besteforeldre bli borte. Stryking på kinnet;borte. Sommerfuglene i magen da hun som tenåring møtte pappas onkel Selmers blikk;borte.

Men jeg er her. Og jeg er på vei med blomster. For jeg er så takknemlig for å ha blitt kjent med Evelyn. Og tenk at det var akkurat henne som er min tråd inn i den verdenen jeg bare har fornemt. Som en del av de ordene som pappa aldri uttalte.Dette disige landskapet.Tenk at Evelyn bærer på minner som er så verdifulle for meg. Og at hun har gjemt på dem som en skatt så lenge. Og at hun vil dele.

Fjæren i ringen fant jeg på veien den dagen på vei til Evelyn.Rett ved lekeplassen der noen har tagget: «Can you feel it? «

Jo, jeg føler det. Og jeg har erfart det.At noen ganger åpner det seg dører inn til rom du ikke visste om.At tiden åpner seg både framover og bakover.

Og den store drømmen, den  forblir.