Det oksyderte mønsteret i smykket er laget fra hennasjablonger jeg kjøpte i Marokko da vi var der i juli 2011

(smykke og tekst fra utstilling på Galleri Giga i sommer)

Vi trenger hverandre

Vi skulle til Marokko med familien. Jeg hadde vært der før.Flere måneder alene på loffen i ungdommen.Og jeg kom hjem med hennamaling på armer og bein, fylt opp til randen av magiske historier og fantastiske møter og mentale bilder av bibelske landskap og tablåer. Marokko var en erfaringsskatt.Et referansepunkt. En drøm.

Det var annerledes denne gangen. Jeg var redd. Jeg var i en redd periode i livet mitt. Jeg var redd for å dø. Jeg var redd for ungene mine. Og nå skulle vi til Marokko. Og jeg hadde valgt det selv.

De første dagene jeg var i Essaouira tenkte jeg bare på hvordan det var mulig å komme seg hjem igjen. Jeg gikk i de trange folketunge gatene og tenkte på overskriften fra tidligere på året om bombeeksplosjon og drepte i Marrakesh. Jeg gikk og ventet på smellet, og klandret meg selv for at jeg hadde utsatt familien for dette.Jeg var urolig.

Før var alle opplevelser verdt det. Ikke nå lenger. Barn forandrer alt.

Så er vi på stranda. Mannen i familien vi reiser sammen med våkner brått fra døsen: Han leser opp en tekstmelding: «Bombeeksplosjon i regjeringen»

Jeg kobler det umiddelbart til Marokko, og tenker at nå har det skjedd, det jeg fryktet. Ikke akkurat her. Men nær oss. Nær nok. Så ubeskyttet vi er.

Men det er 22.juli, og det er Norge som er i sjokk. Det er uvirkelig og absurd  å ha gått og ventet på et skjelv som skjer i det fredfulle landet en har reist ifra. De neste dagene var spesielle. Vi ble trøstet av muslimske teppehandlere, som etter hvert priste seg lykkelige over at det ikke var en av dem som stod bak det grusomme.

22.juli er tatovert inn i det nasjonale minnet. For meg har det et mønster av de tradisjonelle hennategningene som er ornamenter laget ut fra blomster.

Lenge leve mangfoldet.Lenge leve blomstene på kjærlighetsstien. Vi glemmer aldri de som ble revet bort derfra. Og vi må aldri gi grobunn for de tankene som gjorde det mulig.