Fra utstillingen «There ain`t no cure for love» på Galleri Giga. Mange av historiene tar utgangspunkt i egen sorg etter min fars plutselige død. Smykker med tørkede roseblad i ramme av sølv. På en elv av salt.

Frykt ikke

Vi trenger hverandre

rammet av flamme og skygge
slipper vi alt vi har i hendene
og løfter en rose
rosen har rett

så samle dine blomster i en vid bukett
samle ditt lys for å se gjennom mørket
samle din glede for å bære all gråt
samle ditt håp for å holde på drømmen
samle dine tanker for å tåle all tvil

så samle ditt menneske
samle våre medmennesker
samle oss sammen

(Lars Saabye Christensen, etter 22.juli)

Dagene etter 22.juli opplevde vi at blomster har kraft. Elver av roser, tog av roser. Å møte det svarte med farger. Slå ring rundt hverandre.

Jeg var i Marokko da unge mennesker svømte for livet. Fra en mann som angrep kjærligheten og det menneskelige fellesskapet.

Det hadde alltid vært Marokko som var  rosenes og trøstens land for meg.

I nettopp den kulturen terroristen ville ramme opplevde jeg en omsorg så stor at det har preget hvordan jeg tenker.

Jeg reiste dit etter videregående. Alene, med lite penger i lomma og null frykt i blikket. Jeg hadde allerede mistet. Det gjorde meg uredd. Og jeg var fri fra tanken på at andre var redde for å miste meg. Lenge. Så slo akkurat den tanken inn med full kraft. Jeg stod i en telefonkiosk i en liten landsby i Atlasfjellene, og jeg brøt sammen. Sorgen og den dårlige samvittigheten  kom som en uventet bølge da jeg hørte  stemmen til de hjemme. Jeg hadde fått penger til å ringe hjem av Hamid, eieren av Hotel Adrar der jeg bodde gratis og samtidig fikk en hel haug av omsorg og historier. Hamid forstod. Han løftet meg varsomt ut av det tunge. Han tok meg med lenger inn i fjellene. Jeg tror han skjønte at jeg måtte lenger inn for å komme ut. Vi kjørte forbi daler av roser der kvinner tidlig om morgenen sanket blader til parfyme. Vi kjørte forbi elver som klukket seg gjennom irrgrønt gress. Røde fjell. Kasbah.Vi kom til hotellet som en venn av hans drev. Der fikk jeg seng og mat og ro. Og så kunne jeg gråte. Lenge. Kraftige sorgetterdønninger etter et plutselig tap. Minnet er så sterkt at det sitter i kroppen. Jeg kommer aldri til å glemme dem som kom med varme tepper og te til meg da jeg skalv. Og som strødde roseblader på frokostbordet mitt. De samlet min glede så jeg kunne bære all sorg. Rosen har rett.