«Det som bor i deg»
En dag på forsommeren i år var jeg travelt på vei til jobb.
Vi skulle ha avslutningsforestilling (”…Å vera foggel i dag ”) med elever fra kulturskolen, og magen kjennes mer urolig av måker enn av sommer idet jeg går opp bakken til Straen-senteret. Foran meg ligger det en eldre dame på fortauet, og Asfaltselgere står på huk og prøver å få kontakt med henne; omsorgsfullt og bekymra.
Ingen av de rundt henne har mobil, så jeg ringer nødnummeret, mens asfaltsamaritanene hjelper henne opp og holder rundt henne. Hun er godt ivaretatt, og varmen som vises er utrolig rørende.Jeg må gå før ambulansen kommer-men med en visshet om at hun er i de aller beste hender, og at profesjonell hjelp snart er på plass.
Jeg har tårer i øynene etter å ha sett en så konkret omsorg rett på harde asfalten, og jeg har et nytt Asfaltblad under armen. Gitt til meg av de gode hjelperne etterfulgt av ”tommel opp” og et varmt tuusen takk for hjelpen. Takk for hjelpen…- Jeg?!
Så blar jeg altså gjennom dette gamle Asfaltbladet for et par dager siden, og blir påminnet historien, og får en bekreftelse på at det jeg opplevde virkelig var sant og sterkt.
Men historien har en liten ironisk tvist.For det viser seg at avsender av dette innlegget,-sønn til den eldre damen, var min lærer i sosialøkonomi på videregående skole.
Sosialøkonomi var ikke mitt fag, og med hånden på hjertet kan jeg si at det hadde ingenting med lærer å gjøre. I timene satt jeg og en venninne ustanselig og skrev lapper til hverandre. Kort sagt-vi fulgte ikke med i timen. En dag ble det for mye for læreren: Han ble aldeles rasende på meg, og gikk fra klasserommet i protest. Han har og hadde min fulle forståelse.Jeg ble sittende igjen skamfull og perpleks.
For det var uvant kost for en vanligvis pliktopfyllende elev.
Minnet om dette har vært så sterkt at det hoppet litt i meg da jeg så hvem avsender av leserinnlegget var.
Nå har jeg gjort opp for meg. Takk. Jeg digger fremdeles ikke sosialøkonomi.Men lite betyr vel det- i den store sammenhengen.
”Det e kje greit å vera Fugelli i dag”
Gi meg det dvelende,ydmyke,tvilende
Fri meg fra det effektive,ambisiøse,evig handlende
Visst trenger jeg plaster dann og vann
Men du må se på meg og blåse ut ilden
av såret først
Og; det må skinne som gull
lessdesigndotnet 