«DET HAR SKJEDD NOKO GRUSAMT – KAN VI GÅ HEIM? «

 «DE BLIR HER. DET ER NASJONAL PRØVE»

(Fra teaterstykket «Nasjonal prøve» av Maria Tryti Vennerød)

Blir du med på et tankeeksperiment? La oss tenke Stort om skole.La oss se for oss den  virkeligheten vi ønsker oss i framtiden.Det er jo et nytt år, og statsminister Erna Solberg a.k.a Moder Theresa snakker om selve livet – vår psykiske helse.

Så- la oss droppe fokus på kommafeil og pisapoeng en stakket stund.Det kan ofte være greit å starte i en annen ende når selve handlingen er umusikalsk.

Våren 2011 var klassen min med på en konkurranse i regi av Rogaland Teater i forbindelse med teaterforestillingen «Nasjonal prøve» av Maria Tryti Vennerød. Elevene skulle på ulikt vis illustrere begrepet  «uro» som teaterstykket kretset om i form av en trussel i klasserommet. Det var utfordrende å bringe elevene inn i denne verdenen av frykt,så fjernt fra deres egen hverdag.De hadde ingen referanser til ordet skolemassakre; ingen nerve å henge symbolikken på.Og takk og pris for det,tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg ble mer og mer urolig for selve  resultatet av  konkurransen.

Vår ble til sommer, og vi ble alle til øyer av uro en dag i juli.Referanserammen ble på kort tid  brutalt  utvidet , og hele nasjonen ble satt på prøve. Jeg fryser på ryggen når jeg ser bilder av elevenes arbeider nå. Symbolikken er så relevant at de  nærmest virker som et slags frampeik.

Frampeik inn i en nåtid som så altfor fort ble fortid. Det er omtrent  2 og et halvt år siden 22.juli 2011.Det er enkel matematikk.En såkalt grunnleggende ferdighet.

Men i lys av denne datoen som fremdeles er et åpent sår i vår nasjonale hukommelse, kan kanskje også dette karakteriseres som grunnleggende ferdigheter:

-drøfte og praktisere metoder for konflikthåndtering         

-diskutere begrepene toleranse og kompromiss

-drøfte innholdet i begrepene samarbeid, medvirkning og demokrati

Legg også merke til følgende formulering fra Utdanningsdirektoratet : …» Slik kan faget fremme utviklingen av et inkluderende læringsmiljø som er fritt for mobbing og preget av trygghet og sosial tilhørighet»

Setningene overfor er kompetansemål  hentet fra faget elevrådsarbeid som ikke lenger eksisterer. Sånn midt uti det tredje verset av «Til Ungdommen» ble dette faget stille lagt ned i skyggen av den lenge etterspurte gjeninnføringen av valgfag. Det var fellesskapets forkjempere,de rødgrønne, som valgte å slukke lysene i dette rommet der en mulig motgift mot Utenforskap kunne utvikles.

22.juli er en stor historie om utenforskap.Og om kraften i et fellesskap.Den bør for alltid være et bilde på hvilken virkelighet vi må tilstrebe.

Men utvikligen går i feil retning, og det kan være  grunn til å spørre om politikerne er bærekraftige..Evner de  å løfte lærerene? Har de det i seg?

I sin kritikk av statsministerens nyttårstale etterspør Helga Pedersen hvilke konkrete  tiltak regjeringen vil sette i kraft for å forebygge og avstigmatisere psykiske lidelser.Jeg er enig med henne av hele mitt hjerte, men min drømmepolitiker blir hun ikke, for det er altså et skjørt glasshus hun sitter i:

Det har i lang tid foregått en snikreduksjonisme i norsk skole.En tendens der kvalitet utelukkende  måles ut fra poeng på det store stygge Pisabarometeret, eller score på Nasjonale prøver.En tendens der det som ikke kan måles og settes poeng på nedprioriteres fordi vi så gjerne vil være gode, ikke i kjærlighetsbetydningen av ordet, men i betydningen Flinke.

Det er klart rektorene vil ha hyggelige komplimenter – det er som Solberg sier godt for vår psykiske helse.I dag får de det i form av prestasjonsresultater fra de såkalt grunnleggende ferdighetene, og lojalitet overfor skoleeier hvis høyeste prioritet er gode resultater.Vi har en skolevirkelighet der empatien er under press, og de psykiske plagene blant ungdom øker.

«Politikk inntreffer når et område prioriteres,i budsjetter,i prosjekter og i timeplanene fra dag til dag»skriver Eva Grinde i dagens Næringsliv 3/1.Dersom Erna Solberg ikke skjønner det,  og fortsetter med det unyanserte mattemaset, blir talen hennes like tom for innhold som et nedlagt kompetansemål i elevrådsfaget.

 Vi må bli flinkere til å ta vare på det hele mennesket i skolen, og som professor Svein Sjøberg så klokt sier:..» slutte å se på pisamålingene som det endelige stempel for kvalitet i norsk skole.»

Det må gis tid til å jobbe konkret med psykisk helse, og det fins gode og skreddersydde  opplegg for det.Men først og fremst bør det gjøres noe med den underliggende stresskulturen og ensidige verdifokuset  i skolen for at de psykiske helseplagene ikke skal bre om seg.

Det fins flere typer morgendagens helter, og noen av dem vil en dag skinne på helt andre arenaer enn de som er flombelyst av Pisa: de heter muligens Mandela,eller Malala eller Munch, og vi finner dem kanskje blant våre evnerike elever som er spesielt avhengige av den relasjonelle faktoren, og som er  sårbare for testkulturen.La oss gi dem mestringsopplevelser underveis som gir dem kraften de trenger videre.

La oss også ta vare på den potensielle Moder Theresa.Samtidig krysser vi fingre  for at kunnskapsminister Røe Isaksen ikke er en sovende Fader Jacob, men er årvåken nok til å se sammenhenger og til å prioritere. Vi har et tall på hva det kan koste dersom en bare har tid til  regnestykker;  77 menneskeliv, og en hel nasjon sin uskyld gikk vi i minus den dagen vi  ble satt på Nasjonal prøve fordi en mann plasserte seg utenfor fellesskapet.

«WorthLess»

På lørdag var det et intervju i Stavanger Aftenblad med professor i økonomi, Ola Kvaløy på Universitetet i Stavanger. Det handlet om prestasjonsbasert lønn,- i NHOs og Kristin Skogen Lunds ånd. Jeg er så uenig med han.Og det har jeg vært før. Innlegget under skrev jeg som et tilsvar til et innlegg han hadde i samme avis for to års tid siden. Det har i grunnen fått ny aktualitet. Og selv om jeg nok hadde skrevet det annerledes i dag, poster jeg det her siden det aldri kom på trykk: 

Professor i økonomi Ola Kvaløy har et innlegg i Stavanger Aftenblad 16/3 der han spør om hva som gjør lærerne så spesielle ettersom leder for Utdanningsforbundet Mimi Bjerkestrand avviser prestasjonsbasert lønn som incentiv for økt kvalitet i skolen?

”En fremragende mattelærer i sjetteklasse bør tjene så godt at han eller hun ikke bruker talentet sitt på å selge kompliserte sparerodukter”

Kvalitet er et relativt begrep. For noen vil det være i hvor stor grad denne fremragende mattelæreren i 6.klasse klarer å formidle mattekunnskap og fag i ren form, mens det for andre ville være hvordan denne læreren evner å se det enkelte barn og bidra til mestringsfølelse på et område der mange elever mangler selvtillit. Jeg vet hvilken mattelærer jeg ville valgt til mitt barn. Jeg sier ikke at faglig kunnskap står i kontrast til empati. Men faren ved å innføre slike incentiver er at en måler det som lettest lar seg måle: faglige Resultater.

For det er vanskelig å tallfeste sammenheng mellom innsats mot mobbing og faktisk mobbing. Det er vanskelig å måle en god fellesskapsfølelse. Og hvordan kan en måle i hvilken grad en lærer får en elev til å blomstre- og kanskje være Den Ene som Ser?

Det er nettopp denne type lærer som Kunnskapsdepartementets Gnistkampanje velger å løfte fram. Dere har kanskje sett filmen med den carpediemaktige læreren som overrasker elevene med dramatisering av Per Gynt i klasserommet en tidlig morgentime?

Det er trange tider for ”carpediemlæreren ” i dag. Han sliter pga den dominerende mål (e)styringsfilosofien og den stadig mer instrumentelle tenkemåten som preger skolehverdagen.Han sliter på den enkelte skole fordi han kjemper mot stramme budsjetter som rammer elevene.Og da snakker jeg ikke om slitte pulter og hullete gardiner -men om elever som ikke får den praktiske musikk eller svømmeundervisningen de har krav på, elever med individuell opplæringsplan som ikke får det faglige tilbudet de har krav på- mobbeplaner som blir liggende og støve ned i en skuff.

Når Gnistkampanjen provoserer meg mer enn den begeistrer er det fordi :

1.Det er ikke slik at det er denne type lærer som blir gullforgylt i skolehverdagen. Utviklingen har dessverre gått i retning av at det er den som gjør tingene riktig framfor den som gjør de riktige tingene som blir premiert. Den lærer som gjør tingene riktig er den som ikke utfordrer budsjettet-eller setter spørsmålstegn ved prioriteringer som ofte går på tvers av kvalitetsbegrepet.. Det er et stort sprik mellom det som blir framholdt på nasjonalt hold som den gode lærer- og hva som premieres lokalt.

2. Å være den type lærer man etterspør fra nasjonalt hold krever påfyll fra et sted. Og dessverre er det slik at denne type påfyll og inspirasjon i stor grad er fraværende i skolesystemet i dag. Det er etter hvert grundig dokumentert at rektorene i regel har gått fra å være ledere til å bli rene administratorer uten kongstanker for annet enn kroner.Det medfører bla. at skolens ledere ,i motsetning til hva Kvaløy framholder, faktisk ofte vil ha problemer med å vite hvem som er de beste lærerne både ut fra deres fagkunnskap og deres evne til å bidra til elevenes selvtillit.

Dertil kommer det at de lærere som kjemper for sine elevers kvalitetsmessige tilbud ofte ender med å stå i et motsetningsforhold til ledelsen på skolen ettersom disse utfordrer både på et budsjettmessig og faglig plan.Det er god grunn til å spørre seg om disse lærerne da vil bli lønnsmessig premiert?

Det er ikke prestasjonsbasert lønn som vil gi den engasjerte læreren motivasjon til å fortsette i skolen. Det er umulig å snakke om skole uten å snakke om Meningsaspektet.De beste lærerne er i skolen fordi de i tillegg til sin faglige kompetanse mener at de har et viktig samfunsmandat i form av å inspirere, løfte, se og formidle og diskutere verdier.

En bør absolutt gjøre noe med belønningsstrukturen i skolen i dag.Mitt forslag er at en begynner med å belønne ledere som skaper en kultur for nytenkning og entusiasme slik at de lærerne som har den mye omtalte og nasjonalt framelskede Gnisten forblir.

Og til selgeren av de kompliserte spareproduktene vil jeg si:Bli ved din lest!

Leserinnlegg i Stavanger Aftenblad 9/1-13.

Erna Solberg har snakket det nye året inn, og det er selve Livet – psyken vår hun velger å vie første del av talen til.»Troen på livet vårt, menneskets verd» altså. Det er bare å nynne med,  anerkjenne og komplimentere. For jeg er så enig, og så  vil jeg jo gjerne være hyggelig.Politikere trenger tross alt  å bli løftet litt de og. Og så er det gratis, sier hun. Det er jo alltid en fin ting.

Men begeistringen min avtar fort.For klokskapen uteblir. Arbeid med psykisk helse krever  mer enn hyggelige komplimenter. Det krever dybde og  en evne til å se sammenhenger . Jeg føyer meg til Eva Grindes refleksjoner  i  Dagens Næringsliv, 3/1 : «Politikk inntreffer når et område prioriteres, i budsjetter, i prosjekter og i timeplanene fra dag til dag»

Med andre ord; arbeid med den psykiske helse koster i form av tid.Solberg  snakker om psykisk helse og verdien av en god barndom uten å nevne psykisk helsearbeid i barnehage eller skole med et ord. Det er ikke tilfeldig. For når det kommer til skole er det de harde fakta og frykt som dominerer bildet. Og de trer inn i andre del av talen.Det er en mangel på sammenheng mellom første og andre del av Solbergs tale. Retorikkekspertene burde vært  noe mer tilbakeholdne med å gi Solberg et nytt kallenavn, for i andre del  er det ikke Moder Teresa som snakker:  «Nesten hver fjerde 15-åring ligger på et kritisk lavt nivå i matematikk»,sier hun, og imperativet er ikke lenger av det etiske slaget.

Men her  er en annen type statistikk fra skolen: Annen hver jente og hver fjerde gutt i alderen 15-18 år sier de har et eller flere symptomer på depresjon ( NRK Rogaland 16/12-13) De psykiske helseplagene blant ungdom øker. En stor del av det er relatert til press og stress i forhold til skoleprestasjoner, og kanskje  nettopp det ensidige fokuset på det som de Nasjonale prøver og Pisa måler: de såkalte grunnleggende ferdighetene,som matematikk.

Når vi ønsker å bli best på pisapoeng er det lett å miste det store bildet av syne og se sammenhenger.

Psykisk helse handler mye om mestring, og min påstand er at det  blir mindre og mindre plass  til et mangfold av mestringsarenaer i skolen. Jeg har to konkrete eksempler på det her fra Stavanger: For et par år siden og med kort tids mellomrom forsvant  to slike arenaer for byens skoleungdom i form av entrepenørmessen Wam («What a mess») og Skolenes Kunstfest.Begge var  i regi av Stavanger kommune, i samarbeid med relevante nærmiljøinstitusjoner. Jeg er redd  dette et konkret symptom på en virkelighet der en nedprioriterer det som ikke kan måles fordi en ikke ser den fulle verdien av prosjektene.

I Kvalitetsmeldingen for Stavangerskolen er man opptatt av mestring og motivasjon. Begge deler henger nøye sammen med vår psykiske helse, og ikke minst læring.Som deltager på begge disse arrangementene kan jeg melde om elever som var så motiverte at de kom på skolen for å jobbe med prosjektet utenfor skoletid.Det felles målet løftet og motiverte elevene.Og hør bare:  Det løftet også meg- læreren.Jeg ble Lærerløftet. Jeg kjente begeistring og arbeidsglede, og min psykiske helse hadde godt av det. Prosjektene hadde med andre ord positive ringvirkninger.For motivasjon smitter.

Jeg leser i Kvalitetsmeldingen for Stavangerskolen at motivasjonen blant 10.klassingene har gått ned.Lampene lyser ikke rødt, men det utgjør likevel en utfordring. Min bekymring er at tallene kan være et signal om en snikende tendens med bakgrunn i  at vi ikke tar oss råd til å prioritere det som motiverer.For vi frykter;At vi ikke skal bli best i nasjonale(les;Nasjonale prøver) eller internasjonale kunnskapsmesterskap. (Les;Pisa). Frykt er en farlig drivkraft.Den er humørløs, og den gjør oss fremmedgjorte og psyke. Ikke minst er mange av våre evnerike elever , de som sprenger grenser og setter utfordrende spørsmålstegn, skadelidende for denne utviklingen.

En viktig form for forebygging av psykiske helseplager er med andre ord å gi rom for det hele mennesket.Også i skolen.

Men  det kan også være avgjørende å jobbe konkret med temaet  og bidra til avstigmatisering. Det fins skoler som finner tid til dette arbeidet. Jeg er glad for at jeg jobber på en av dem. Rett før jul satte vi av tre hele dager der  temaet var psykisk helse.Vi hadde eksterne foredragsholdere som snakket om å være venn med livet, og som delte av egne sterke opplevelser med mobbing. Vi så elever som ble berørt, som lyttet og forstod.Vi så elever blomstre,  og vi så noen krype litt lenger ut av skallet sitt.Forståelse og innlevelse er essensielt for menneskeverdet.

Bror Just Andersen ved Nasjonalt Folkehelseinstitutt   bekrefter det vi aner.Han har forsket på  skoler som fulgte prgram om psykisk helse, og funnene han gjorde i doktorgradsavhandlingen var imponerende:   Fra et år til det neste var tallet på elever som sleit med angst blitt halvert, og mobbing var redusert med en tredjedel.(2011)Ungdommer blir rett og slett friskere, og de søker lettere hjelp av  å ha kunnskap om psykisk helse som det i utgangspunktet er mye uvitenhet rundt.

Det er altså god samfunnsøkonomi i dette.Både inspirert og provosert av  statsministerens tale, er min nyttårshilsen til Stavangers skolepolitikere  som følger: Kjære dere! Håper dere kan gi  hyggelige komplimenter og Respons til de skolene som allerede jobber med psykisk helsearbeid i skolen i det nye året.Og gi gjerne insentiv og oppmuntring  til de skoler som ikke har det  på timeplanen. Kan hende vil det også gi seg positive utslag i tallene i  Kvalitetsmeldingen? Gjør arbeid med psykisk helse i skolen til et stempel for kvalitet! Ellers blir Solbergs tale like tom for innhold som et nedlagt kompetansemål  i elevrådsfaget.

«Ønskekvist»

For et par dager siden gikk jeg rundt her i nabolaget mitt og tenkte på hvor utrolig heldig jeg er. Som bor i et område med historie og gamle hus og store trær, – gigantiske trær som risler, og kvitrer og lager lysspill på veggen inne her vi bor.

Jeg blir rolig og varm om hjertet av å se på store trær og bladverket som danser.

Jeg prøvde å fange storheten i trærne ved å ta bilder med mobilkameraet. Jeg tenkte å legge ut en kjærlighetserklæring til lokalmiljøet mitt på facebook.Skape balanse- vise at jeg ikke Bare er sint liksom. Om jeg nå bare jeg fikk fanget den rette vinkelen ville storheten tale for seg selv. Ikke noe galt med nakne tær foran azurblå sjø, men jeg liker nå også trær mot blå himmel.

Mobilkamera funker best for tær. Det ble ikke noen billedhyllest til nabolaget mitt.

Men i dag er jeg alene i huset, verandadøren står åpen, og jeg hører trærne som hvisker i vinden. Jeg setter meg til for å gjøre noe så prosaisk som å rydde opp på dataskjermen og kommer over en utgave av ”Stavangeren” – medlemsblad for byhistorisk forening – som jeg av en eller annen grunn har lastet ned.

Der finner jeg en artikkel om gamle hager i Stavanger av Per Grimnes, og jeg merker meg disse setningene :”Ledaal var Kiellendfamiliens landsted. Hagen ble anlagt sent på 1700-tallet, da de eldste trærne ble plantet.Bøketrærne skal ha vært en del av en plantelast som skulle til tsaren i St. Petersburg, men på grunn av uvær strandet skipet i vårt farvann.Trær ved Møllebukta og ved Utstein kloster skal ha samme opprinnelse.”

I februar i år ble denne alleen ved Utstein kloster fjernet. Jeg vet det fordi jeg klippet ut artikkelen som var på trykk i Stavanger Aftenblad 9.februar med tittelen :”Her sto trærne som trolig skulle til den russiske tsar ”

Mobilkamera ville vært et helt greit redskap for å fange dette virkelighetsbildet. For her var det ikke mye hellighet igjen;

Årringene tilbake som arr i naturen. Vakre giganter som har vært her lenger enn oss ble fjernet på bestilling  fra eieren som mente de lå farlig nær eget hustak.

De over 240 år gamle trærne var ikke vernet, og på tross av at det ikke var tegn til at trærne hadde råte, klarte en ikke å hindre at en spesiell historie ble revet opp med rota.

Historieløshet gjør meg dårlig.Jeg vil ikke leve i en verden av papp.

Hadde noen av hageeierne nær meg fjernet de vakre store trærne utenfor vinduet vårt  hadde noe blitt amputert. Jeg kjenner sterkt for de trærne. De jorder meg når behovet for å fly blir for sterkt. Og jeg liker at de har stått her lenger enn oss,- med den følelsen av kontinuitet det gir.

Et av de flotteste trærne vi har utsikt til står i hagen til Mia Berners barndomshjem.Mia Berner – damen som alltid kledte seg i rødt, som ofte så rødt og som flyttet fra hva hun opplevde som et besteborgerlig Stavanger til Oslo, og seinere Sverige der hun etterhvert ble en anerkjent akademiker.

Jeg har nettopp lest erindringsboka hennes ”Tretten” . Morten Strøksnes gjengir de siste ordene som hun etterlot ham før hun døde.De usentimentale setningene treffer meg i magen.

”Jeg skal bli norsk statsborger en av dagene, men de norske kvernene er trege.Vi får se om de rekker det.Stater bryr jeg meg ikke om.Bare lokale trakter og store verdensarealer.Jeg fikk skjønne venner i Norge.Takk for livet! Ta dere et glass og vær som folk!”

Eller som trær. Som store rotfaste trær som strekker seg mot himmelen og som rasler uten sabler.

Hørte på Ask Emblas sang «Fathers eyes» på radio på verkstedet i dag. Den har en høy stjerne blant mine «guilty pleasures».  Samtidig holdt jeg på å emaljere dette anhenget og kom til å tenke på noe som hendte en ti års tid tilbake. Jeg hadde hentet inn Aftenposten,-ut fra avisa detter det ut et reklamebilag, og jeg støkker til. På framsiden av dette bilaget er det et øye.det dekker hele siden. Og det er pappa sitt øye. Pappa ser på meg.Pappa som ikke lever lenger. Det øyeblikket..Frysningene på ryggen. Men det varer altså ikke lenger enn et øyeblikk – til jeg setter bildet i sammenheng med overskriften på bildet; Flux. Tittelen på bladet som en fotografvenn hadde tatt bilder til. Bilder av meg. Det er mitt eget øye som ser opp på meg. Jeg har hatt flere slike gåsehudopplevelser der fortid møter nåtid. Egentlig faller de raskt til bakken når jeg prøver å formidle det magiske i dem. Det kan fort bli som å fortelle om sine nattdrømmer. Stjernestøv blir fort til asfaltstøv når begeistring møter mottaker, og noen ganger er det best å la være. Og heller beholde historien inni seg, og opprettholde magien og mystikken. Men nå er det altså sagt. Og jeg tror jeg kommer til å fortsette med det. Asfaltstøv eller ikke.

Øyet som anheng har en sterk symbolikk som beskyttelse mot det onde blikk i ulike kulturer.  «Mitt» øye handler like mye om det utadrettede ; å Se og være våken.  Etter å ha vært på markering av nedleggelse av snublesteinene til minne om de drepte jødene her i Stavanger i går, tenker jeg at vi mer enn på lenge lever i en tid der det er viktig å være våken og ha et skråblikk på samfunnet vi lever i.

Det er et stort tankekors for meg at samtidig som snublesteinene legges ned, vurderer de samme politikerne å vedta tiggerforbud på Domkirkeplassen, og nasjonalt foregår det en stadig mer innstrammende og mistenkeliggjørende politikk overfor flyktninger.  Den beste måten å hedre de jødiske navnene på minneplankettene ville være å si fra når urett skjer, og bekjempe alle tilløp til å sette mennesker i bås.  Greta Størseth, 92 år var en av de som hadde øynene sine med seg da det gjaldt som mest. Takket være henne er det et navn som mangler på snublesteinene i Stavanger. Jeg snakket med henne på telefon fra Oslo for et par dager siden. Kul dame som har utrettet mye. Men som fremdeles har et skråblikk både på seg selv og samfunnet hun er en del av. Og jeg tenker og jeg håper at det er sant som Ask Embla synger:»I ‘m not done here yet». Jeg vil også se i 50 år til. Minst.

“Og kva er så skilnaden på ein heimelaga ting, og den frå fabrikken? Den eine har sjel og den andre ikkje , for den som skapar ein ting med eigne hender, let etter seg noko av seg sjølv i det han lagar»

 (Fra romanen “Svar på brev frå Helga”)

Hvor mange ganger har jeg ikke stått i accessoriesavdelingen på Hennes og Mauritz eller Lindex, eller utenfor en eller annen gullsmedbutikk som Stavanger flyter over av, og følt dette: Demotivasjon. Meningsløshet. For det finnes jo så mange ting der ute.Fine ting.Ting som til og med er laget ut fra den samme geniale ideen jeg hadde.Den som jeg altså trodde  var genial. Den som jeg trodde var min.

Mer og mer tenker jeg at rettferdiggjørelsen av det jeg driver med for meg ligger i det håndlagde.

Romanen ”Svar på brev frå Helga” av Bergsveinn Birgisson er også håndlagd. Ikke siden jeg skrev fanbrev til Maria Gripe som tenåring, har jeg hatt samme behov for å fortelle en forfatter hvor utrolig bra jeg syntes boka var (Jeg fikk for øvrig rødmende muligheten på Sølvberget nå i vår)

“Kvart oppslag av boka er eit par opne handflater. Papiret hud som sitrar etter kontakt med naturen sjølv”, sier Mette Karslsvik I Morgenbladet.Enig.

”Svar på brev frå Helga” handler om verdier. Om konflikten mellom pengesamfunnet og bondesamfunnet på Island. Og den handler om kjærlighet og valg. Den dype kjærlighet til naturen – og til Helga.

Jeg leste boka på samme tid som jeg var i ferd med å flytte inn i nytt  verksted, og jeg oppdaget snart det absurde Reservert Helga – gullskiltet på veggen i fellesarealet. Se det-tenkte jeg.Da er det vel en mening med det hele da.

Det er Helga sin navnedag i dag, og jeg er snart på vei til verkstedet i strålende høstvær for å prøve å lage noe fint. Og helst genialt. Om ikke annet; noe håndlagd.

 «Sønnen deres, Selmer, den høye mørke arbeidskaren, som gav sommerfugler i magen og perlesmykke og mynter i hånden» Smykke til Evelyn

Det slår meg hele tiden. Ofte er utfallet av en sak like avhengig av hvordan ting gjøres som av hva som gjøres.

Det er lett å snuble der mennesker møtes.

Stavanger kommune har lagt snublesteiner utenfor huset i Solheimsveien der mine jødiske oldeforeldre bodde og ble deportert fra i 1942. Det er jeg og de øvrige etterkommerne takknemlige for. Det er en viktig synliggjøring av et vondt kapittel i Stavangers nære historie. Et stille, men insisterende merke mot urett.

Så- rent faglig følger jeg Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Marie Smith Solbakkens innlegg i Stavanger Aftenblad der de setter spørsmålstegn ved beboernes motstand mot snublesteinene.

Men for å få et helt og mest mulig sant virkelighetsbilde er kontekst essensielt, og i denne sammenhengen fordrer denne kontekstforståelsen at jeg går inn i det kommunen har gått forbi; det personlige og emosjonelle.

Min farmor Selma er den eneste i familien Joseff som ikke har fått sin egen minnestein i Solheimsveien. Fordi hun overlevde. Hun hadde vært gift med en nordmann, og ble spart, i regelrytteriets navn, Hun hadde i 1942 en nyfødt baby, min far, som hun siden valgte å adoptere bort til ekteparet som passet ham mens hun gikk i dekning.

Min far døde plutselig i 1988. Sorgen var tung, og den ble ble tyngre ved at jeg akkurat hadde formet noen spørsmål som handlet nettopp om hans jødiske bakgrunn, som han aldri klarte å snakke om, – og jeg var for ung til å utfordre. Ordene hang fast, – det ble en historie om stillhet. Så ble det altså helt stille. Og det har vært stille lenge, helt til historien kom til meg igjen via gode hjelpere.Og i dette bildet har Evelyn Schjelderup i Solheimsveien vært en veldig viktig person.

Å komme til henne var som å komme hjem. Det har vært tårer, det har vært historier, det har vært varme, og det har vært gjensidig takknemlighet. Jeg er så glad for at minnene om familien Joseff hviler akkurat hos henne.

For det var sol som ble til mørke den dagen i 1942 da en småforelsket 13 åring brått mistet en hel familie som hun var så glad i. Og det har satt seg som et arr i bevisstheten hennes.

Hun forteller om Sofie og David Joseff som fort ble som  besteforeldre å regne; Kjærlige klapp på kinnet. Sønnen deres, Selmer, den høye mørke arbeidskaren, som gav sommerfugler i magen og perlesmykke og mynter i hånden.

Om døtrene Selma og Hildur Sara med sine voksende mager, og den nysgjerrigheten som vekkes i en 13-åring av det.

Det fins sterke historier bak navnene på minnesteinene og personene som kan fortelle dem rett fra hjertet finnes i denne verden. Å personliggjøre det kollektive minnet utgjør noe av essensen for prosjektet; Knytte den store historien om ondskap til den lille og nære.

I forkant av nedleggelsen av minnesteinene har en totalt utelatt dette aspektet. En har ikke banket på en eneste av de berørtes dør,verken huseiernes eller etterkommernes; datter,barnebarn og oldebarn .

Når de ansvarlige I Stavanger kommune ikke på noe vis kommuniserer med huseierne selve dagen for nedleggelsen, men graver steinene ned kloss innntil huset uten på noe vis ha lyttet til eller anerkjent de personlige historiene, ja da overskrides en privat grense og det kjennes krenkende.

Grunnen til at det etter sigende ikke har vært protester andre steder I Norge handler muligens om at man i de andre norske kommunene har opptrådt mer respektfullt i forhold til de berørte, og hatt en prossess I forkant.

Det er dessuten sjelden en finner de samme menneskene i huset etter så mange år. Det gjør minnene og huset i Solheimsveien unikt, og det fordrer ydmykhet.

Jeg håper at Evelyn i Solheimsveien etterhvert får rom til å formidle sterke, personlige minner. For der slipper alle inn.Om en banker på først. Og går varsomt inn- for det skal en alltid gjøre i rom der sterke minner bor.

«Untie me» – mansjettknapper med tekstiler fra gamle slips bak plexiglass.

Casual Friday

«Undring er frukten og frøet»
Valmuekapsel og sølv. Valmuen har mye symbolikk knyttet til seg-
helbred, magi, drømmer.

Den siste tiden har jeg møtt mange mennesker som har sterke historier om krenkelse med seg i sin livsbagasje. De er av ulik art, men det finnes noen fellesnevnere for hva de har vært utsatt for: Det handler om makt, mangel på forståelse og vilje til innlevelse.Om å være for mye eller for lite av noe- og det handler om jante, – det handler om den mistenksomme tro.

Du skal ikke tro. «For den som tror at alle frukter modnes samtidig med jordbærene, vet ingenting om druer» (Paracelsus)

Undring er frukten og frøet. Og jeg heier på den sårbare!

Go sårbarhet!

Du har møtt dem har du ikke?

Hun som vender blikket bort når du står med hendene i været og jubler. Han som ublygt takker for rosen det er du som har sådd.

Du har møtt den tause flokken etter at du har stått foran dem og gitt av det innerste i deg. Og du tenker- hvorfor sier de ingenting ?

Og du blir usikker. Og du slår blikket ned.Og du sprekker ballongene. En etter en.

For ballonger slutter uansett å puste der gråskapen bor.

Velkommen til smålighetens univers. Det er der ringene ikke har virkninger. Det er der den gode sirkelen er konturløs.

Det er der epler blir liggende å råtne. For hvorfor gav du nå egentlig det eplet? Hva var det du ville oppnå?

Og virkeligheten din forgiftes av andre menneskers frukt.

Men bakom hviskes det at den som føler for mye- det er du.

Frukt ikke!

Dette er din tid. Bær sinnet, gleden og sorgen din som en krone- med tårene som perler-og fortsett med å slippe alle inn i kongeriket ditt. Der å herske er takk uten tikk eller teknikk.

Fortsett med å gi epler og la de andre gå på slang. For din frukt er ikke forbuden, den er sann.

Fortsett med å gi av hele deg.

For vet du hva? Det konkurrerende mennesket er snart konkurs, og se; snart vil makten snu seg mot sårbarheten og rope : feige lag!»

«Primært» Smykkeserie tilegnet asylbarna.Laget av gamle ludobrikker og sølv.Alle barn har rett til lek.

Det var solskinn, det var mandag, det var i dag, og jeg var på vei over broa til politistasjonen fra Paradis.Bildet på lappen jeg plutselig hadde i hånda var av det paradisiske slaget.

Hun smilte, dama. Jeg tror jeg sa et fjernt takk og smilte igjen. Så oppdaget jeg teksten: «Snart slutt på all lidelse!»

Jeg kommer ikke til å kaste den lappen. Noen ganger får ting som en normalt ville smilt litt ironisk av, en ny og spesiell betydning. En helt vanlig jehovastekst blir til en gullmynt. Sånn var det i dag, en helt vanlig og samtidig uvanlig mandag på vei over en bro –  med urolige tanker i hodet, og viktige ord i sekken. Ord om beskyttelse. Beskyttelse fra lidelse.

En søknad og en bønn til UDI om at et lite jentebarn må skånes fra å bli deportert til et land der faren for å bli utsatt for et alvorlig menneskerettighetsbrudd- kjønnslemlestelse – er stor. Jeg viste lappen til moren til jenta da vi møttes på stasjonen – og teksten ble veldig sterk.  “We have to pray», svarte hun lavt.

Jeg håper at denne lille jenta en dag vil oppleve å leke i Norge, uten faren for deportasjon hengende over seg. Ingen barn skal måtte bo i mørket. Barn skal bo i farger.Barn skal lage farger.Barn skal leke. Det er Primært.

Jeg bøyer meg i støvet for ildsjelene som insisterende og urokkelig arbeider for asylbarnas sak.Mange av dem har stått på lenge.Og lenge før grasrotengasjementet ble vekket.En av dem er Kari Gellein.Sammen med Tine Poppe (foto) har de skrevet boka «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg», som er et sitat fra Neda som har bodd på Dale asylmottak i 10 år, og som nå står i fare for å bli deportert ut av landet.I går stod Tine Poppe og Kari Gellein som avsendere av denne talende teksten på støttesiden for Neda på facebook:

SKAL VI TÅLE DETTE?

I januar 2012 begynte vår reise rundt på ulike asylmottak i Norge for å lage dokumentarboken «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Et møte med lengeværende barn i norske asylmottak. Det er vanskelig å beskrive det mørket som møtte oss. De stille rommene fulle av angst, de lave stemmene og barneøynene med blikkene uten lys og håp, blikkene man ellers bare treffer i de verst rammede krigsområder andre steder i verden. Den stille gråten uten ord, og apatien som følge av å befinne seg i en limbotilværelse. Lukten av redsel. Fravær av håp. Av hensyn til barna kunne vi aldri ha formidlet alt vi opplevde i disse møtene. Men barna lever i dette mørket, dag ut og dag inn. I den humanitære stormakten Norge. Stemningen i rommene på mottaket på Dale hos Neda og familien i disse dager ville nok vært for hard kost for de aller fleste. De er kommet til det punktet de frykter verst av alt i verden. Deportasjonen står utenfor og banker på døren. Vi snakker med Neda på telefonen jevnlig. Det er hun som formidler til omverdenen hva som skjer, som storesøster for livredde søsken og foreldre. Hvor lenge kan en tolvåring tåle denne påkjenningen? Hvorfor er ikke denne mishandlingen av barn førstesider på alle norske aviser? Hva har skjedd med lille Norge?