Bilde i Stavanger Aftenblad i forkant av konferansen (Fotograf: Øyvind Ellingsen)

Kors på halsen. Det var ikke som det stod i den famøse avisa Søndag Søndag dagen etter. Sting og vennene hans kom ikke til stedet med limousin og glam. De kom i minibuss. Jeg vet det, for jeg var der. Jeg trådte ut av den bussen sammen med Sting og Raoni og den belgiske fotografen Jean Pierre. Jeg gikk ved siden av Raoni, og Kathrina gikk ved siden av Sting, som la armen lett på hennes skulder mens det blitzet rundt oss. Og jeg husker at jeg tenkte: I morgen kan dette bildet være i avisa. Og vi så på hverandre vi to venninnene og vi visste som Henning Mankell sa i et intervju jeg så nå nylig: At det fins situasjoner en i øyeblikket vet at en aldri vil glemme. Jeg glemmer aldri den hånda på den skulderen. Jeg glemmer aldri at jeg satt ved siden av høvdingen Raoni på den minibussen gjennom Oslo by en kveld i 1989. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Den stolte Raoni med den store leppa som vi hadde sett i avisene og som jeg prøver å kommunisere med der i bussen mens lys flimrer forbi oss i det vårlige halvmørket. Jeg prøver å formidle til han hvorfor vi egentlig sitter på den bussen. Legitimere tilstedeværelsen vår der på et vis. Ingen sjans. Ingen av dem aner hvorfor vi egentlig sitter der. Ikke vi heller når sant skal sies, men historien har likevel en forhistorie:
Det er det høye hår og Stingposternes tid. Det er Topp og Limahl. Men først og fremst er det ungdom. Det er ungdom og det er natur, og det er Natur og Ungdom. Vi har stått utenfor Arneageren i hjertet av Stavanger og vi har demonstrert mot at MacDonalds skal inn i den ærverdige Isak Andreassens lokaler. Mc Donalds er rasering av regnskog og Isak Andreassen er historie. Sjel.
Verden kan forandres. Vi tror det går an. Og nå skal vi få møte Sting. Søknaden vår er innvilget.
Det skal være en konferanse om bevaring av regnskogen i Oslo der Sting, Raoni og den belgiske fotografen Jean Pierre Dutilleux skal sitte i panelet. Seks opprømte jenter har trukket lykkeloddet og tar toget fra Stavanger til jungelasfalt i hovedstaden en dag i mai.
Regskogsfondet blir født ut fra den konferansen. Det er historisk det vi er med på. Men det vet vi ikke da.
Og nå vet jeg ikke nå hva jeg tenkte på da jeg etter konferansen går ned fra massen av publikum til Sting og vennene hans og skal overbringe en hilsen til Raoni. Det er en brasiliansk musiker jeg kjente som bad meg overbringe en hilsen til indianerhøvdingen da jeg fortalte om konferansen. Jeg henvender meg til Jean Pierre, den belgiske fotografen slik at han kan oversette. Men jeg når ikke fram. Jeg vet ikke helt om han prøver å forstå heller. Han vil fortsette samtalen et annet sted er det jeg skjønner. Han tar en penn, skriver en lapp. Og på lappen står et hotell og et romnummer. Kom til oss seinere sier han. Og han sier helt sikkert et tidspunkt også. Men det har jeg glemt. Den kommer i det hele tatt til meg glimtvis hele historien. En utavsegselvopplevelse. Som gjør at jeg mer husker følelse og stemning mer enn detaljer i handlingen.
Det var noe med det romnummeret. Det gjorde meg urolig. Og veldig nysgjerrig. Henge med Sting og gjengen? Unektelig noe å skrive hjem om. Men hva hadde jeg å komme med? En 16 åring som ville at regnskogen skulle leve. Hva var den egentlige motivasjonen for å be meg inn i sin verden, sitt rom?

Om vi spoler historien et par timer fram i tid sitter det 5-6 jenter i en sofa på SAS hotellet.De venter på at stjernene skal ankomme. For de er der ikke ennå. Det kan de i respesjonen fortelle.
Men vi snur ikke. Vi venter.Vi har jo tross alt et ærend. En hilsen å overbringe. Noe som legitimerer at vi sitter der. Vi er ikke groupies, vi har noe som binder oss til dem på en sympatisk måte. Og viktig; jeg sitter ikke der alene.
Ventemoralen i gruppa begynner etterhvert å gå i oppløsning. Tvilen brer seg.
Jeg og venninne Kathrina blir, de andre går ut svingdøra til Oslokvelden. Så kommer de. De er ikke overrasket over at vi er der. De er imøtekommende. Jovial stemning. Og samtidig noe beklemt. Hva snakker man med Sting om når han slenger seg ned i en sofa i resepsjonen på SAShotellet? Jeg husker ikke. Kongen av Sårbarhet. Sammen med Høvdingen av Regnskogen. Vi var i selve kjernen av hva vi hadde sett og lest og hørt og vært opptatt av. Hvilke ord skal man formulere da? Konversasjonen er borte for meg, men jeg husker at Sting vendte seg mot bildet av kong Olav som hang på veggen der i resepsjonen, reiste seg, og gjorde en hilsen til han.- Er han en vennlig mann, kongen? spør Sting. Jeg svarer bekreftende. Jeg husker smil. Varme. Hvor imøtekommende de var. Og hvor dumme vi følte oss. For det er fortsatt denne hilsenen jeg vil overbringe – det er som de ikke helt skjønner.Kjenner de hverandre ikke likevel? Og det er dette romnummeret som brenner i lomma. Det gir et ubehag.
Så spør de oss:-Vil vi være deres gjester på en konsert der Sting skal bidra med et overraskelsesnummer? Jeg og Kathrina ser på hverandre, og et par minutter etter sitter vi i hvert vårt sete ved siden av hver vår helt på en minibuss på vei til NRKs lokaler.
Vi er de innvidde. Vi er en del av gjengen med vår venn Sting i spissen som blir blitzet på da vi trer ut av bussen, og så eskortert gjennom kantina med kjendisene i NRK. For oss er det ikke hemmelig at Sting skal ha konsert. Vi vet. Vi er 16 år og vi er dronninger sammen med høvdingene. Men akk, så sårbare. Så redde.
Jeg skulle så gjerne sett den lappen igjen. Den vi skrev jeg og Kathrina da vi låste oss inn på et toalett et sted i NRK lokalet etter konserten: « Dear Sting and Raoni and Jean Pierre» begynte den. Fulle av takknemlighet er vi. Og inne i oss bobler det av  av innestengt latter der vi står og ser på den absurde situasjonen med utenforblikk.
Beskjeden vi skriver fortsetter med en beklagelse. Over at vi dessverre ikke kan vente på dem etter konserten. At vi måtte gå. Unnskyldningen vi kom med skulle jeg gjerne ha sett svart på hvitt som en viktig primærkilde til denne historien.
Greia var at vi hadde fått kalde føtter. Lappen med romnummeret var blitt for varm. Vi turte ikke å være med på fortsettelsen.
Jeg prøver så godt jeg kan å forklare situasjonen da jeg ringer min alltid snille oslo-onkel Jan .
Men det koker ned til denne enkle setningen:» – Kan du komme og hente oss? «
Vi har vært på vakt. Vi trenger å hvile.

«Det blå rommet» Ring i sølv med foto av båtside inni. I noen av smykkene fra Utstillingen På Galleri Giga fikk jeg bruke elementer fra Viggo Johansens kunst som jeg stilte ut sammen med. Han bruker fargespillet i undersiden av båter som underlag for egne tegninger.

«Det var ingen andre som mente det var blått, rommet. Alle de andre menneskene sa at det var hvitt.Hvitt? Maria smakte på ordet. Nei, hvitt var ingen pen farge.Det var en kald, dum farge som Gud måtte tildele snøklokkene fordi det ikke var andre farger igjen. Det hadde bestemor fortalt den gangen hun satt levende i gyngestolen, og ikke lå i en kiste»

Jeg fant nettopp igjen min påsketentamen i norsk fra 1988.Pappa har signert med sin lett gjenkjennelige håndskrift  på linjen der det står Sett:

«Det blå rommet» heter fortellingen, og den handler om en jente som tydelig føler seg annerledes, og som er i sorg, etter å ha mistet farmoren sin- den eneste som forstod henne.

To måneder etterpå var jeg selv i sorg, og håndskriften til pappa ble som gull verdt.Det var viktig at det var akkurat han som hadde Sett.

Vi har rom i oss av ulik farge. Noen større- noen mindre. Selv har jeg et stort blått rom i meg. Og der går albumet  «Blue» av Joni Mitchell på repeat.Den utgjør en av grunntonene i livet mitt, og jeg kan alle tekstene utanat. Men i rommet ved siden av spilles det «Happy» av Pharrell Williams på full guffe.Rett som det er tar jeg meg en svingom innom der. Og så tenker jeg: Det er jo bare livet liksom. Det er ikke så alvorlig.

Close your eyes and think of me

Selmer Samuel bodde i Solheimsveien i Paradis og var regnfrakklimer. Det var ikke nok til å beskytte mot det  uværet ingen kunne forberede seg på.

Men det er sommer i landet nå, og Selmer trenger knapt klær. Han har sterke armer og singlet og ser rett inn i kamera. Myser mot sola midt i et spadetak. Han graver i jorda. Skaper noe nytt. Sammen med familien i huset. Han er 20 år, har nettopp kommet fra Oslo, og han blomstrer. Klar for livet.

Han er fagorganisert. Han har kolleger i ryggen, mot i brystet, og ingen venner. Den eneste han fører opp som venn i den seinere  politirapporten er møllearbeider Johansen som eier huset. Han er en god del eldre. Han må ha vært en viktig person i Selmers liv.

Møllerens datter heter Evelyn og nye følelser er i ferd med å gry fram i henne.

-Lukk øynene og hold fram hånda di sier Selmer  den dagen Evelyn  fyller 12. Forsiktig legger han et perlekjede og to kronestykker i hånda hennes.  Hun kjenner det i magen.

Tiden har merket Evelyn.  Selmer vil for alltid være ung. For alltid stå til venstre i et bilde en sommerdag med et åpent ansikt vendt mot kamera. En fri fyr i arbeid. Arbeit macht frei.

Det er ingen som ber deg se inn i kamera den sene høstdagen du blir deportert og jaget inn på skipet med det vakre navnet. Donau. «An der schønen Donau». Du står ved siden av din far David og du forbanner tidens elv.

Er du nær faren din denne aller første dagen i det nye året 1943 også?  Denne første blanke dagen  i året som skal bli din siste?  Eller har du allerede måttet grave hans grav?

Paper town

Det er sommer og grå himmel og jeg sitter hjemme og skriver om Selmer Samuel, pappas onkel. Prøver å finne de rette ordene,  sette sammen biter av informasjon , prøve å forstå. Jeg har zoomet han inn. Han blir tydeligere for meg når jeg konsentrerer meg.

Ungene mine kaller meg ut av bobla. Vi skal til en annen virkelighet nær oss. Kino.

Jeg har en bok jeg vil låne på biblioteket  etterpå, og finner ikke bibliotekskortet så jeg slenger passet ned i veska.

På biblioteket  spør jeg etter boka i skranken og forsikrer meg om at det er ok å låne på legitimasjon. Men avdelingen boka befinner seg i  har stengt så jeg bestiller boka «Svik og gråsoner» og er på vei ut idet jeg ser en bunke med hefter fra byhistorisk forening. Jeg ser spørrende på bibliotekaren. -« Ja, det er bare å forsyne seg», svarer hun smilende.

Jeg sjekker innholdsfortegnelsen: «Jødene i Stavanger» heter et kapittel. Jeg blar fram, og det synker i meg. Og det stiger i meg. Og jeg tenker: Hadde dette vært en film ville det vært for usannsynlig. Det er Selmers ansikt som ser på meg. Han ser yngre ut enn på bildet fra Solheimsveien. Han er alvorlig. Er det et passbilde? Jeg blar videre. David, Sofie, Hildur Sara, de er alle der. Og jeg ser pappa i dem. I det mørke, i det kraftige, i det jødiske.  Det er bilder jeg ikke har sett før. Jeg står på et bibliotek i en by og jeg blar i en bok og jeg har lyst å skrike. Dette er min familie har jeg lyst å skrike! Se hvor fine de var! Jeg har lyst å tagge på veggen : DE VAR HER.

«-Sånn som jeg ser det får alle sitt mirakel», sier hovedpersonen i filmen etterpå.

Og hvor tett  sitter de vel ikke, mirakelet og tragedien, tragedien og mirakelet  tenker jeg, og  jeg ser for meg to søstre gå med like store mager nedover en vei byen min, og himmelen er blå, og jeg ser for meg en tom leilighet stinn av stumme skrik. I badekaret ligger en pakke med bleier.

Jeg ser svik, og jeg ser gråsoner.

Da jeg kommer for å hente boka  et par dager etter  at jeg skrev teksten over, ser jeg en plakat med teksten» I AM HERE AND I EXIST»

Det er tittelen på en utstilling med portretter av syriske flyktninger og deres barn som vises i biblioteket.

Alt forandrer seg. Og alt er det samme.

Ring av sølv og beskyttelseskapsel for øyelinser. Frø fra geitrams ligger bak. Geitrams trives spesielt godt på branntomter og har derfor på folkemunne også navnet «Eldmerkje» Geitramsen har mange egenskaper. Den er bla. sårhelende.

Hvor jeg var 11.september da verden brakk ? I en leilighet øverst på Grunerløkka. Jeg hadde gått gjennom Birkelunden i lav høstsol, opp trappene i den gamle bygården, lukket døra bak meg og hilst på megleren som skulle selge leiligheten vår. Noe nytt skulle begynne. Så ble noe knust.

En erkjennelse av at nå er verden forandret. Men likevel ikke forstå  rekkevidden av det.

Noen dager før hadde jeg vist Titanic på VHS for elevene mine. Sett Kate Winslet stå på dekk med bølgende hår. Romantikk og katastrofe . Dette var annerledes.Katastrofen  var ikke pakket inn i vakker filmmusikk. Den hadde  ingen estetikk slik et minne kan få. Dette var nåtid. Det var virkeligheten som hadde kollidert. Kaos. En virkelighet kan justeres med ord. Så vi snakket om det. Prøvde å bygge opp tårnene igjen. Og tross alt var det langt fra oss. Det var bilder på TV.

Så falt vi igjen. September hadde så vidt blitt til oktober. Menneskene gikk rundt og gliret hvis de hadde glemt solbrillene som beskyttelse mot sola. Flyene tegnet striper av kritt på den store blå tavlen. En slik høst var det. Et stort blankt ark. For en liten gutt som akkurat hadde begynt på skolen vår ble det den siste. Han satt på et fly fra Milano på vei til København og han var 6 år. Snart skulle han tatt fram den lille sekken med tegnesaker og han skulle fargelagt i boka han fikk fra de snille flyvertinnene på vei inn i flyet , og han skulle sagt: Se pappa!

Tåken gav dårlig sikt på flyplassen. Og noen var blinde. Noen gjorde feil. Den verste flykatastrofen i Danmarks historie kunne vi lese om etterpå. Men vi orket ikke å lese. Vi hadde mistet en gutt som var så levende. Som var så ny.

Skole i sorg. Det er voldsomt.

September året etter har jeg  akkurat fått mitt første barn, og jeg jobber ikke lenger på samme skole. I mange år nå har jeg bodd i en annen by. Men med jevne mellomrom kommer tankene om  gutten  tilbake.Med kraft. Hvor liten han var, hvor mye han strålte. Og hvor mye det er mulig å tåle. Hvordan overlever man et barns død? Etter 22.juli er de der igjen. Så kommer jeg over en artikkel på nettet. Den har to bilder: En mor står ute  i naturen  og ser inn i kamera, og en liten jente på 7 år sitter ved siden av en gravstøtte med bilde av en smilende gutt i stripete genser. Bror og søster fikk aldri fikk møtes.

Og dette sier moren :» Livet mitt liv ble revet i stykker, og alt ble forandret av en kort nyhetsmelding på Dagsnytt. Jeg håper at de som er rammet etter tragedien på Utøya også klarer å skape seg et nytt liv (….) På 15 sekunder ble alt forandret. Jeg hadde et godt liv, det ble ødelagt. Nå lever jeg igjen, men det har jeg jobbet beinhardt for.»

I dag,  11. september 14 år etter finner jeg en liten notis bakerst i avisa der jubilantene står. Syrias president Bashar al-Assad er 50 år i dag. Han er utdannet øyekirurg i Storbritannia leser jeg.

Han er en mann som kan få andre til å se bedre. Livets ironi.

Måtte alle mødres og fedres smerte på veien og i eget land bli hans egen. Måtte det få ham til å Se.

Forbi sin egen verden av konfetti. Helt til en strand med en liten gutt på 3 år som ligger med hodet ned  i sanden og ikke har mer liv i seg. Måtte han tenke at det er hans egen sønn. Måtte det få han til å handle annerledes.  Insha Allah.

Israel,Tel Aviv 22.januar 1992

Sånn husker jeg det: Min skitne store ryggsekk alene på bagasjebåndet på Ben Gurion flyplass, Tel Aviv. Folk som ser på meg på avstand.Jeg er på utsiden. Det er meg mot verden.

Jeg er merket. Jeg er uønsket.

Jeg hadde nettopp ankommet Tel Aviv med flyet fra Sofia i Bulgaria som jeg hadde kommet til med tog fra Barcelona der jeg hadde vært au pair. En noe interessant og uforståelig reiserute. Men etter å ha blitt rundlurt for penger på  eventyrlig vis i Barcelona, og derav spist epler i flere uker (slik føltes det ialfall) brukte jeg mye energi på å finne en reiserute som kunne forsvares.Økonomisk sett. Resultatet ble kreativt, og til sist ble det altså likevel en høy pris å betale – ikke minst erfaringsmessig.

Hva som drev meg? Jeg vet ikke. En voldsom opplevelseshigen, nysgjerrighet kanskje? Et slags ungdomsopprør som var blitt utsatt da bena ble slått under meg da pappa døde? Kanskje. Uansett – det siste gjorde meg usårbar.Uredd.Og også uimottagelig for andres bekymring for meg.

Nå skulle jeg altså oppleve Israel. En venninne hadde vært der og jobbet på kibbutz.Jeg ville det samme.

Jeg hadde navnet på kibbutzen i lommen, mot i blikket,- for dagen før jeg reiste fra Barcelona var jeg på fest og møtte en franskmann med familie i Israel.Jeg hadde kontakter må vite. Addresser og telefonnummer nedtegnet på papir.Men ingen som ventet meg.

Jeg hadde heller ingen bevissthet om at pappa hele livet hadde gått med jødestjerne i gull rundt halsen. Jeg var på opplevelsestur,- det handlet ikke på noe vis om søken etter identitet.

Og jeg var ikke mørk som pappa. Jeg var høy og lys og norsk og fremmed. Akk,så fremmed. Jeg representerte «de andre».Et menneske som ikke kunne plasseres,-som hadde reist via merkelige veier, og som hadde lite penger og ingen på flyplassen som ventet med plakat.

En  så sterk følelse av andres mistenksomhet og frykt  har jeg aldri noensinne hatt verken før eller siden.

Jeg ble tatt for å være en annen enn jeg er. Jeg ble så til de grader misforstått. Jeg ble sendt hjem igjen. Jeg ble deportert.

Alt skjedde så fort.Og likevel så langsomt.Slow motion. Jeg var sliten etter en lang og merkelig reise, og jeg hadde dotter i ørene etter flyreisen.Og de ville ikke forsvinne.Denne følelsen av å være så veldig på utsiden ble forsterket av at alle lyder var pakket inn i bomull..Ikke det at det at det hadde utgjort den store forskjellen. Jeg skjønte lite av de lydene som flakset rundt meg uansett. Alt var et virvar av et språk jeg ikke kunne.Mennesker som snakket om meg, forbi meg på hebraisk, uten å møte blikket mitt. Den store strenge politimannen og hjelperne hans. Jeg var 19 år, alene, og jeg hadde mistet motstandskraft.Jeg hadde ikke språk. Og det lille jeg prøvde snekre sammen av tillitsvekkende sammenhenger på engelsk,ble i det øyeblikket jeg uttalte det til et virvar av motsigelser som bare bekreftet politifolkenes mistenksomhet.Jeg skjønte det i samme øyeblikk lydene kom utav meg.

Jeg gjorde som de bad meg om. Jeg tok av meg klærne, jeg tok på meg klærne, jeg helte ut innholdet av sekken som etter hvert ble hentet inn til «forhørsrommet», jeg forklarte tabletter i toalettmappen. Jeg prøvde å virke ufarlig. Møte hardhet med vennlighet.

Jeg hadde ingen sjanse. De tok fra meg passet. Så ble jeg geleidet av  to alvorlige bevæpna millitærvakter ut i et lite millitært kjøretøy som tok meg og sekken min med ut til flyet.Det samme flyet jeg hadde kommet med, og som nå var forsinka på sin retur til Sofia på grunn av meg.

Dette er sykt, tenkte jeg da jeg stod sammen med de to unge vaktene. Vi kunne ha vært på fest sammen, vi tre. Jeg kan være gøy.Hva tenker dere egentlig om meg? Ser dere meg som en potensiell terrorist? En fare for landet?

Jeg kunne ha sagt alt dette. Og jeg kunne ha sagt at: «Jammen…jeg har en far som er jøde.Kors og jødestjerne på halsen, kunne jeg sagt, – jeg har en far som er jøde, og selv er jeg bare en jente som wanna have fun. Og som vil plukke appelsiner.Men jeg var innkapslet. I meg selv, i språket, i et trangt og uvennlig kjøretøy, og dessuten er en avhengig av noen som lytter hvis en vil si noe viktig. Jeg hadde ikke tilhørere. Jeg var omgitt av utførere.

På flyet var det noen som så meg, og ikke på meg. Kabinpersonalet: »The crew fells so sorry for you.Would you like a glass of campari?» Mykheten i stemmen etter alt dette harde,uforsonlige. Å bli forstått. Solskinn i alkohol, og en liten dose forståelse var det jeg trengte denne kalde dagen i slutten av januar. Alt lå der i den oransje drinken som flyvertinnen bøyde seg ned mot meg for å gi. At en virkelighet kan justeres med en enkel setning.

Denne hendelsen er med meg ofte.

Jeg hadde noen å ringe til da jeg endelig ankom Sola via Sofia hvor  jeg måtte overnatte på et ammerom med  hungrig politimann kretsende  rundt meg; dette passløse, ubeskyttede mennesket på en benk i ingenmannsland.

Hele tiden visste jeg at jeg var ønsket og ventet et annet sted.Et trygt sted.

Det er enkelt å ta fatt på den åpne veien når en vet at en kan søke ly når det blåser opp.

Noen mennesker er tvunget til å alltid befinne seg  på den åpne veien. Alltid i ingenmannsland.

Fremdeles kan jeg kjenne noe av det ubestemmelige ubehaget fra denne episoden når jeg er på flyplasser.

Hardheten, og det å få virkeligheten satt på hodet sitter i meg som et skinnespor.

Og samtidig  kommer altid den samme tanken når jeg forsikrer meg om at det røde passet er i veska: Jeg  er  heldig.

Bilder av flyktninger ved grensen til Ungarn. Høye piggtrådgjerder. Hjemløse fortvilte mennesker som bærer barn på armen.

En gang for lenge siden stod jeg på en bussholdeplass i Budapest. Det var kveld. Det var vinter, og jeg hadde mistet toget. Nå var jeg likevel på vei tilbake til togstasjonen. Jeg skulle videre til Sofia neste morgen for å nå et fly til Tel Aviv, og togstasjonen var varm nok til et par timers søvn.

Kontrasten til timene før var stor. Jeg hadde sittet inne på en varm kafè og skålt på ulike språk med en gjeng gøye ungarske menn. Jeg så på klokka for seint. Kroppen var for tung i spurten tilbake mot togstasjonen. Hadde det ikke vært for den store sekken. Men jeg husket hva de sa så lett da jeg heseblesende forlot kafeen. Kom tilbake hit da om du ikke rekker det. Vi slenger ut en madrass til deg et sted.

Stemmene var ikke like lette da jeg kom tilbake. Glassene var ikke lenger hevet. De så ned. Ble mumlende og uklare. Det kobberfargede lyset i kafeen ble neonkaldt. Det samme hadde føttene deres blitt. For hvordan  forklare denne blonde overnattingsgjesten til den hjemme? Jeg skjønte dem. Selvfølgelig gjorde jeg det. Skulle aldri gått inn den døra igjen. Skulle beholdt det bildet som det var. Hevede glass og latter og fjas. Nå var det forstyrret. Nå skurret det. Jeg hadde trodd de mente alvor. De lo av meg inni seg. Og var samtidig skamfulle på egne vegne.

Det var mørkt da jeg stilte meg opp ved bussholdeplassen. Det var vinter i en fremmed by. Jeg var alene. Hadde mista toget, og hadde ikke nok penger til overnatting.Men jeg var ikke  redd.

Mannen jeg spurte om hjelp til å tyde busstidene likte ikke at jeg skulle tilbake til togstasjonen. Han godtok ikke at jeg skulle overnatte der alene. Norsk? Kjenner du til Jan Garbarek, spør han? Ja, han har jeg hilst på, sier jeg. Har gode venner som kjenner han. Fantastisk musikk. Så kommer det varme lyset tilbake. Virkeligheten får melodi. Den gode samtalen kan oppstå hvor som helst. Også utav det blåkalde på et gatehjørne  en vinterkveld i ØstEuropa. Jeg er ikke lost. Jeg er tvert imot funnet.

Og sånn har det seg at når jeg tenker på Budapest i dag så ser jeg følgende:

En mann som henter sin lille Trabant og tar meg med til sin lille familie i en knøttliten blokkleilighet i byen. En oppredd sofa med Jan Garbarek på platespilleren som myk  godnattmusikk. En kvinne med et lite barn på armen som står opp tidlig,  og omsorgsfullt lager niste i gjennomsiktig pose som jeg kan ha med meg på toget. En mann som kjører meg til togstasjonen en tidlig februarmorgen. Varme. Så kan reisen igjen gå på skinner.

Husrom og medmenneskelighet, det er Ungarn for meg. Som så mange land er det for ungarere  i dag. Deriblant Norge som tok imot 1200 av omkring en kvart million ungarske flyktninger i 1956.

Jeg liker historier. Tanken på en historieløs verden gjør meg urolig. Måtte vaktene ved grensen til Serbia bytte ut tåregass med tårer. For om det er komplisert, så begynner det med innlevelse. Og med en vilje til å beskytte mennesker som ikke jakter etter lykken, men etter å overleve.

Blomsterkrans i sølv. Kjerne med frø fra evighetsblomst bak plexiglass. (foto: Viggo Johansen)

Vi trenger trøst

Sommeren 1988, et par måneder etter at  pappa døde dro vi til familien til  mammas fetter i Mandal.
De hadde en åker av blomster ved huset, og vi lærte å binde kranser av evighetsblomster.
Det var som å spise yoghurt etter å ha spist chili med høy brannfaktor. Det var som om noen blåste like forsiktig på såret som en blåser frøene av en avblomstret løvetann.
For når tårene er grått, og skriket mangler ord, da kan man ty til Blomsterspråket.

Trøst

Gi meg det dvelende,ydmyke,tvilende

fri meg fra det effektive,ambisiøse,evig handlende

visst trenger jeg plaster dann og vann

men du må se på meg og blåse ut ilden

av såret først

Frø fra blomst fra den fredete øya i Oslofjorden (bak gravert pexiglass)

Det er er par dager etter 22. Juli. Vi ferierer i det gamle skolebygget på en idyllisk saltkråkanøy utenfor Oslo.
Det er solskinn og solsinn. Grunnfølelsen er behag.
På utedoen er det et bilde av en engel som ledsager en liten jente som plukker markblomster. Og jeg tenker på hvor godt det passer her på denne fredede plassen. Ikke bare i overført betydning. For øya er et fredet naturreservat med et rikt dyre og planteliv. Aldri har jeg sett så mange ulike markblomster på ett sted. Jeg må inn til Oslo og kjøpe floraen i farger tenker jeg. For jeg vil vite mer. Hvilken blomst er Dragehodet som er utrydningstruet og som har funnet det for godt å klamre seg til en liten flekk nettopp her på denne holmen. Og Hvordan ser egentlig Johannesurt ut?
Neste dag er grunnfølelsen forandret. Jeg kvier meg for å ta båten inn til Oslo. Og jeg trenger den engelen. For jeg kjenner meg liten og urolig. Jeg ser bilder av bevæpnet politi på forsidene av alle avisene. Slottet har stengt. Jødisk Museum har stengt. Og det har sneket seg inn et skjelvende ubehag i denne hete norske sommeren.
Verden har kommet til Norge med trussel om terror. Ikke hvor, ikke når – bare kanskje. Selve definisjonen på Utrygghet.
Det fins steder i verden der mennesker lever i denne utrygheten hver dag. Der bomber er mer sikkert enn regn. Jeg har tenkt mye på familier i Gaza denne sommeren. Hvordan mange må leve videre i tomrom. Hvordan hat sås. Hvordan godhet kan oppnås.
Hvordan hver og en av de som er borte var en sjelden blomst.
Og akkurat nå mens jeg sitter på en øy utenfor Oslo og ser seilbåter gli forbi tenker jeg på dem som svømte for livet og bort fra hatet den sommerdagen for tre år siden. For ikke bare er vi sjeldne, vi er søren meg skjøre og.
Og jeg tenker: det er bare ved fullt ut å akseptere denne skjørheten at vi har muligheten til å finne vår styrke.

Jeg,bestemor og pappa på vei til hytta 17.mai 1975. Stedet der bestemor og farfars gravstein er hentet fra.

Vi dro på søndsgsturer i bil. Ut for å se fly ta av på Sola. Over brua til Hundvåg. Se på verden gjennom bilvinduet som forstørrelsesglass. Se verden i flimrende fart. Likevel så tydelig.
– Du blir så fort brun at du får farge gjennom vinduet du, sa pappa Per bak rattet til bestemor. Så mye kjærlighet i stemmen at den nesten skalv. Og bestemor Solveig smilte om kapp med navnet sitt. Stråler i navn og i sinn. Og folder i kroppen. Som vi fikk komme så nær. Naken gammel skrukkekropp i badekaret. Den glatte ryggen som våre forsiktige barnehender såper inn. De lange slappe brystene som dupper flaten som halvfylte vannballonger.
Etterpå går vi til det hemmelige skapet i veggen på loftsrommet. Den gamle kroppen fremdeles fuktig. Du finner fram de gule syrlige sitrondropsene. Formet som båter.
Og så seiler du videre. Tiden er ikke lenger din. Men du står skrevet.
Og alltid har jeg ønsket meg ditt etternavn. Nitter. Lyst er det. Som glitter.

«Hei! Er det nokon her som har erfaring med å ta med 10.klassingar til Spania? Det er ikkje tradisjon for det på skulen min, men eg vil gjerne ta med klassa mi neste år, og set stor pris på tips. Kvar bør vi reise? Kva bør vi gjere der? Korleis finansiere? osv. Håper på mange gode innspel!»

Meldingen er postet kvart over ni på en helt vanlig tirsdag på facebooksiden for spansklærere i Norge.

Jeg leser den. Blir imponert, og tenker; en sånn spansklærer vil jeg også være. Jeg vil ta elevene med på tur. Ut i  verden. Gjøre undervisningen relevant.Og samtidig sniker det seg inn en tanke, en bekymret tanke. Dette ansvaret, for en hel klasse med ungdommer, ikke barn, men heller ikke voksne.

Jeg har tøffet meg tidligere på dagen i spansktimen. Vist elevene video fra BBC Topgears tur i Bolivia, på en vei jeg har sett ned fra: «El camino de muerte». Deathroad. Dagens ord på tavla: Muerte. Død. Og jeg har fortalt elevene at det eneste jeg tenkte på mens jeg satt på bussen langs den veien med så mange kors og kunstige blomster, var at jeg skulle samme veien hjem igjen.

Hjem igjen. Det var det de skulle. Og det er fremdeles denne vanlige tirsdagen, og sola står ikke høyt på himmelen. En klasse er på vei hjem fra opphold i Spania. 16 elever med stjerner i øynene. Et helt solsystem i kroppen. De var de heldige utvalgte. Viva España. Viva la vida.

I avisartikkelen neste dag er ansiktene deres visket ut. Øynene borte. De kom aldri hjem.  Historiene om lykken, om vinden og skyggen i Barcelona, om redselen på flyet de så ned fra, vil aldri bli fortalt. Og så mange liv er for alltid forandret.

Vi snakket om det i klassen timen etter. Samme dag som det var innført ett minutts stillhet i delstaten i Tyskland, er det knappenålsstille også mens jeg forteller.

Og så går vi videre. Vi kan gå videre. Det er snart påske. Jeg skriver på tavla : Feliz Pascua. Dagens ord : Feliz. Lykkelig. Snart er verden gul og søt, og sola står høyt på himmelen.

Og sånn er det. Vi lar oss berøre, men vi står på siden. Det var ikke vi som fikk den telefonen som knakk virkeligheten i to.

De var 15 år. De hadde knapt begynt å synge. Det er ikke sant det refrenget jeg hørte dagen etter: «Everything happens for a reason»

Det fins mening, og det fins meningsløshet. Det står spikret.

God påske.