«I en tynn tynn tråd»
Opprinnelig laget til «Kompani Orheim-utstillingen»
Den dagen
Livet du,
ein trur ein har
og veit
og brått er Alt blitt til Ingenting
den vårdagen eg oppdaga skjønnheten
i eit flammande streif
på veg mot det salte mørke havet
tårer
Å leva det er å elska
Dette diktet skrev jeg to år etter at faren min døde av hjertestans på håndballkamp dagen etter at vi hadde blåst ut de 13 lysene på bursdagskaka til broren min. Senere denne glade bursdagsdagen våren 1988 hadde jeg stått på toppen av Ullandshaughøyden i Stavanger og sett en by bade i gyllent solnedgangslys. Jeg var på joggetur, men det var så vakkert at jeg måtte stoppe, og puste dypt – og jeg husker at jeg tenkte at jeg følte meg så lykkelig og takknemlig. I neste øyeblikk er livstråden til en du deler livet med revet over. Meningsløst er blitt et ord tomt for innhold, men nettopp derfor er det så dekkende. Jeg var overbevist om at jeg aldri kom til å smile igjen. Men jeg smiler når jeg leser dette.
Jeg vet om mange som har opplevd sjokk og sorg den senere tiden, og som har blitt minnet om hvor skjørt livet er. Klatremiljøet i Stavanger har vært spesielt hardt prøvet den siste tiden.Innblikket mitt begrenser seg til det jeg har gjennom min bror som er med i Rogaland Alpine Redningsgruppe.Men historiene han forteller treffer meg i magen fordi de handler om mot, skjørhet, uselviskhet, samarbeid, omsorg og åpenhet. En bør ikke være skråsikker på noe her i livet.Det eneste jeg tillater meg å være sikker på er at å leva – det er å elska.
(klikk på bilde for link)
lessdesigndotnet 