J
Jeg hører radio mens jeg kjører bil på vei hjemover.
Regnet har gitt seg.
Sigrid Bonde Tusvik snakker om drivkraft.
Om sjel og om sommerkropp.
Hun har en egen trener, sier hun.
Fra Afganistan. Forteller at hun liker ham fordi han er så ærlig.
Og så har han en så fin holdning til livet. Han er hennes livscoach, fortsetter hun.
-Paradis, det er jo her, pleier han å si
Det er jo jorda det.
Fra verdensrommet ser vi hvor vakker denne blå og grønne kloden er.
Sånn snakker han, livscoachen hennes.
Jeg passerer minnesmerket over de falne i 2. verdenskrig i samme øyeblikk.
Det ståri utkanten av den lille bøkeskogen som har blitt vårgrønn.
Gule villtulipaner langs kanten av veien, røde tamme tulipaner i bedet foran den lille kjernefamilen som utgjør Frihetsmonumentet.
Tusvik snakker om styrketreing, beskriver markløft, sammenligner det med noe millitært, noe med jagerfly, og hun ler og unnskylder seg, for det henger ikke helt sammen.
Sier at hun kommer fra en familie av millitærnektere
Jeg parkerer bilen utenfor huset, går ut – ned trappa med kirsebærtreet som lager en rosa portal mot bukta.
Tar til venstre langs Paradisveien med lydbok på øret.
Magnoliatreet i den store hagen er avblomstra. Så fort det har gått.
Et lite gresk flagg høyt oppe i et vindu.
Handlingen i boka er derfra, fra Athen.
Jeg ser rosen først.
Den ligger foran meg på harde asfalten som et slakt, som en kontrast til valmuene som står i knopp langs gjerdene.
Det var måneden etter denne, vår var blitt til sommer, at jeg besøkte leiren der det lå så mange enslige røde roser på gresset, ved brakkene, ved toget, det uten vinduer, det som fraktet dem som kyr.
Jeg angra på at jeg ikke hadde tatt med en selv.
Jeg bøyer meg for å ta bilde av blomsten foran meg, og ordene som kommer samtidig på øret kunne gått som en rulletekst på filmen jeg har inni meg.
«Når fred blir til krig
når kjærlighet vendes til hat»
Jeg stopper og lytter, spoler tilbake og noterer ordene som følger:
«fødes noe til verden
en rent dødelig kraft
Hvis kjærlighet er det som skal gløre oss
udødelige er hat det motsatte.
Og det er forbløffende hvor mange detaljer hatet tilraner seg slik at ingen forblir urørt av det»
Jeg går videre. Det vokser mat langs fortauskanten. Ramsløk som muligens har forvilla seg ut fra en av de gamle hagene.
Jeg går opp bakken rett etter broen, krysser til andre siden idet jeg er ute på hovedgaten og beveger meg i retning hjemover.
Jeg stopper ved snublesteinene tett ved det lave hvite gjerdet.
Legger merke til blomstene der. Løvetann på hell, valmuer i knopp, også der.
Det stod om minnesmerket ved bøkeskogen i avisa i dag. I rubrikken:
75 år siden.
I 1947 bevilget formannsskapet penger til at det skulle reises et minne over de 196 fra byen som døde under krigen.
Navnene på bakken foran meg var ikke blant dem.
Det skulle ta tid før de ble synlige igjen, før vi sa høyt at vi ikke skulle glemme.
Det vokser markjordbær på berget ikke langt fra huset. De hvite blamstene skal snart forvandles til rødt søtt fruktkjøtt.
Jeg dikter opp et ord, mens jeg tenker på et av navnene på snublesteinen. Samuel.
Han var så ung. Han var så sterk.
Markjordbærløft
Jeg er nesten hjemme igjen da jeg ser inn i en hage. En dame er i ferd med å samle
løvkvister ved en høy grønn hekk.
Hun har et stort hvitt hjerte festet på venstre side av jakka.
En refleks.
Å se. Å bli sett.
En ryggmargsrefleks.
Å velge.
Å velge med hjertet.
Smykke:
Rett før det på ny brøt ut krig i Europa, fikk jeg tilbake smykker jeg hadde sendt fra meg. De hadde vært med på en juleutstilling.
De fleste smykkene hadde noe med roseblader å gjøre.
Tittelen: «Det er den draumen»
lessdesigndotnet 