Hadde lagt merke til bøkene der en annen dag, de kasserte som stod i hylla ut mot kinoen. Jeg var i ferd med å trekke ut en bok da jeg hørte en stemme nær meg.

⁃ Hei, husker du meg? En dame stod ved siden av en jente med en enhjørning som glitra på genseren. Jeg husket henne. Ble så glad. Datteren hennes var en gang elev i mitt klasserom.

Tidligere den dagen hadde jeg tenkt på henne, datteren.Stått ved inngangen til skogen, ved en enorm rododendronbusker, og husket hvordan vi lo da vi sa det rare navnet sammen. Hun hadde, som så mange ganger før pekt mot blomster når vi var ute på tur:

-Hva heter blomsten?

-Rododendron sa jeg, og vi gjentok sammen

-Ro do den dron

-Blomsten heter rododendron.

Og nå stod moren her ved siden av meg så mange år etter.Hun hadde flere ord nå. Strålte den samme styrken jeg hadde lagt merke til første gang jeg møtte henne.

Jeg gikk ut i mørket med tyngre sekk og smil om munnen. Alle historiene jeg skulle inn i. Alle historiene som finnes.

Jeg kom jeg til å huske duken datteren hennes hadde gitt meg før den aller første julen hennes her.

Det var en adventsduk. Moren hadde brodert den. Fire tente lys. Det hadde vært så mye mørke i livet deres. Krigen som gjorde at de måtte flykte. Faren tilbake i hjemlandet i fengsel. Ufriheten, uvissheten. Rottene i den lille leiligheten de kom til i det andre landet, før de kom til huset med epletreet i hagen. Etterpå slo det meg at det var farsdag den novemberdagen. Og at hun en gang hadde skrevet at hun ville bli advokat for å kunne hjelpe sånne som faren.

Bøkene ble liggende i en stabel på gulvet hjemme.

For et par uker siden leste jeg ferdig boka jeg hadde holdt på med, og løftet fram stabelen.

Tok den boka som lå nederst.

«Hundeparken» av Sofi Oksana. Jeg hadde hørt så mye om forfattaren, aldri lest noe av henne før.

Og da damen bak skranken på Sølvberget sa at om jeg bare betalte litt mer, kunne jeg fylle en hel pose, ble boka den siste som fikk plass.

Det var først nå i vår at jeg leste bakpå. En del av fortellingen var lagt til Ukraina.

Og da jeg satte meg i sofaen for å lese gav stedsnavnene og handlingen mening på en helt annen måte enn for bare noen uker siden. Jeg gjenkjente dem. Dnipro,Donbass, Mykolavij.

Det var merker etter eselører i boka. Jeg lagde raskt mine egne.

«… Syttifem prosent av Russlands borgere støttet krigen mot Ukraina. De høye tallene og mengden av soldatstøvler slo ned i bevisstheten så kraftig at det sang i ørene. Det var ikke mulig å overse dette med et skuldertrekk eller skjelle ut motstanderne og kalle dem vatniker, dumskaller som slavisk fulgte Putin. De ville i fullt alvor drepe oss»

Da jeg bladde i avisa i dag stoppet jeg ved et fargerikt bilde i grønt, blått og rosa.

«Det er tid for å finne fram blomsterenga» stod det over. En kronikk om blomsterengens betydning.

Jeg begynte å lese, og nikket til ordene: «…slutte å se på snauklipt plen som skapelsens midtpunkt»

Jeg hadde akkurat oppdaget at hele hagen var full av engkarseskudd, og tanken på det lyserosa sløret som snart skulle bre seg fylte meg med takknemlighet. Jeg bladde videre. Stoppet ved en notis i høyre marg. Overskriften: «Likstanken av døde soldater i Ukraina brer seg med vårvarmen»

Vårsolen skaper problemer i Mykolavij- regionen ettersom hundrevis av døde russiske soldater er årsaken til en sterk lukt, ifølge ordfører Vitaly Kim. (…)

Jeg hentet boka, fant fram til en av sidene med brett, leste dem igjen:

«Jeg var i live. Våren ville snart slå ut i blomst. Kanskje ikke kastanjer, akasier og popler som i Kiev, men blomster i alle fall. I en raptus av løssluppenhet bestemte jeg meg: Den sjette sommeren i det nye livet mitt skulle bli en god sommer. Slutt på frykten! Minnene skulle blekne, blåmerkene bli bra. Det var kanskje til og med mulig å være lykkelig»

-Jeg vil be dere tenne et lys for de drepte ukrainerne i dag, sa den ukrainske presidenten til det danske folketinget i dag.

Lys kan tennes med fyrstikker, det kan tennes i øyne, det kan oppstå med engkarsen i en hage, i latteren over et rart blomsternavn på et fremmed språk.

Det kan også broderes med rød tråd, med forsiktige sting for å dempe arr.

Jeg leter etter det. Jeg leter etter det overalt.

Ring av gjenbrukt sølv, med frø fra den lysende gule blomsten Erantis, (Vinterblom) en av de første blomstene som dukker opp i hagen om våren