28.05.21

I dag har Willy navnedag.

og jeg tenker på en bestemt Willy.

Pappa kalte ham for bror.

Jeg og broren min kalte ham for kongen.

Hele familien hans ble utslettet under krigen. Han tilhørte «de andre»

Rik skog, betød etternavnet hans.

Etter krigen forandret han det.

Han ble forandret etter krigen. Selv om han fortsatte å synge sanger fra hjemlandet, Østerrike.

I dag stod jeg øverst i en gammel eplealle’ og tenkte på en dag for mange år siden.

Det var høst, dagen var fin og klar. En dame var i ferd med å plukke de modne eplene på andre siden av steingjerdet der jeg stod.

Vi hilste på hverandre.

Hun fortalte historier. Fortalte hvor mange forskjellige eplesorter det var i alleen, at det var bestefaren som drev planteskole og rosegartneri som hadde anlagt den.

-Litt av en mann det der, sa jeg.

Var han ikke kveker og?

-Jo, sa hun.

Rosegartneriet lå rett ved marka der jeg hadde vokst opp. Marka der det siden kom til å gå gestapister fram og tilbake.

Det var farfar, pappas adoptivfar som hadde bygd huset. Det lille røde i svingen som folk pleide å si.

De kjente hverandre, bestefaren hennes og min. Jeg visste det. Jeg higet etter å vite mer.

⁃ Greta…, sa damen og så på meg.. lever hun fremdeles?

-Ja, sa jeg

Hun er snart 100 år nå. Like gammel som epletrærne tenkte jeg.

Og hun sa at jeg måtte hilse så mye. For hun husket at Greta hadde vært på besøk hos moren.

Greta; farfars datter fra første ekteskap.

Mitt barndomshjem hadde også vært Gretas barndomshjem.

Det var på døra til dette røde huset i svingen politiet banket på da de skulle hente Willy den høstdagen i 1942.

Men han var ikke der. Han var i Oslo. Og det var Greta som hjalp ham. Inn i skogen. Over grensa.

Han overlevde. Og hele livet var han henne takknemlig.

En annen overlevende har gitt ut en bok i dag.

Jeg leste om henne i avisa i morges. Hun fortalte hvordan hun hadde måttet velge hvem hun selv skulle redde den sommerdagen på øya.

Å være redd. Å redde.

Jeg tenkte på det da jeg gikk forbl en boks der det stod ABB, høyspenning livsfare senere.

Jeg tenkte på det da jeg så en dame med roser i cellofan i hendene i dag.

Og da jeg stod og så nedover eplealleen og hvite sommerfugler flagra over det grønne, og det snødde lyserosa kronblader tenkte jeg på den sterke forbindelsen som fins mellom det som er livgivende. Mellom alt det og alle dem som står for noe som ønsker liv.

Mellom Greta og Willy.

Mellom Tonje Brenna og et lyttende menneske.

Melllom epleblomsten og sommerfuglen.

Jeg har brukt epletre fra brukne greiner i alleen i smykker jeg har laget.

De handler ikke bare om denne fortellingen. De handler om å ha hjertet på rette sted. Det er en kjerneverdi.

• 

•