Alle dager har sin historie.

I dag var den sånn:

Sitter hjemme og forbereder meg til undervisning. Verandadøren åpen, boken oppslått på sidene om kroppen, sansene våre.

Øyet, med sin regnbuehinne, sin iris.

Tenkter på blomsten med de utrolige kronbladene. Sammenhengen mellom vårt øye og en blomst, og regnbuen.

Tenkte på poeten Louise Gluck. På diktsamlingen hennes som nylig er oversatt til norsk. Vill Iris. Jeg leste et sted at den tittelen er mettet med symbolikk, og at den eneste ville irisen i Norge er sverdliljen.

Den gule vakre liljen som vokser på grunt vann eller under trekronene til svartor.

Så går jeg ut døra, oppover gata, og det går opp for meg at det er den tiden. De rosa kronbladenes tid. Noen steder ligger de som en smal bekk langs fortauskanten, og på plassen med statuen snør det lette flak fra trærne som omkranser den. Jeg går sakte.

Skjønnhet. Det var ordet som falt fra en elev i klasserommet i går.

Jeg viste dem noe, og spurte dem hva de tenkte på.

Jeg kom med flere forslag.

Nei, var det en elev som sa.

Så sa han et ord på språket sitt, og jeg forstod det. Ja, sa jeg. Du har helt rett. Det er ordet.

-Hva er det på norsk? spurte han.

Og jeg sa skjønnhet. Skrev ordet på tavla, og laget en barnslig bølgete bord under.

Jeg går ned de konfettistrødde trappene på den lille plassen, inn Bolette Wiesesgate. Forbi huset der det alltid står orkideer i vinduet.

Og tenker på brevet jeg fant fra Bolette i en av eskene etter bestemor. Gleden da jeg oppdaget sammenhengen mellom navnet på gata, og skjønnskriften i brevet.

Gleden da jeg fant ut hvem hun var. En skattet skolebestyrer som kjøpte eiendom i Laugmannsgata 7 i sentrum, og drev skole der i 30 år.

Det fulgte en stor og vakker hage med eiendommen leste jeg.

Så ser jeg ned. Det ligger noe rosa på bakken. Ikke kronblad, men en sammenbrettet post it lapp.

Jeg bøyer meg ned og tar et bilde. Går forbi, og går tilbake.

Løfter den opp og bretter den ut.

Det er en vakker blyanttegning av en blomst. Daffodil. En lilje.

Jeg bretter den sammen igjen, og legger den i lommen, går videre i undring, inn porten til skolegården,

inn i klasserommet, inn i timen.

Og da timen er slutt og vi skal lukke bøkene igjen, er det en elev som henter mobilen og tar et bilde av den ene siden vi har jobbet med.

Jeg ser på ham, litt undrende.

Så sier han med stjerner i øynene at han synes det var så fint at det het regnbuehinne på norsk. For det gav så mening når han oversatte det til sitt morsmål.

Så godt det er tenker jeg.

Så godt det er når noe gir gjenklang.

Så godt det er når en glimtvis får øye på det skjønne.

• 

• 

• 

• 

•