28.05.21

I dag har Willy navnedag.

og jeg tenker på en bestemt Willy.

Pappa kalte ham for bror.

Jeg og broren min kalte ham for kongen.

Hele familien hans ble utslettet under krigen. Han tilhørte «de andre»

Rik skog, betød etternavnet hans.

Etter krigen forandret han det.

Han ble forandret etter krigen. Selv om han fortsatte å synge sanger fra hjemlandet, Østerrike.

I dag stod jeg øverst i en gammel eplealle’ og tenkte på en dag for mange år siden.

Det var høst, dagen var fin og klar. En dame var i ferd med å plukke de modne eplene på andre siden av steingjerdet der jeg stod.

Vi hilste på hverandre.

Hun fortalte historier. Fortalte hvor mange forskjellige eplesorter det var i alleen, at det var bestefaren som drev planteskole og rosegartneri som hadde anlagt den.

-Litt av en mann det der, sa jeg.

Var han ikke kveker og?

-Jo, sa hun.

Rosegartneriet lå rett ved marka der jeg hadde vokst opp. Marka der det siden kom til å gå gestapister fram og tilbake.

Det var farfar, pappas adoptivfar som hadde bygd huset. Det lille røde i svingen som folk pleide å si.

De kjente hverandre, bestefaren hennes og min. Jeg visste det. Jeg higet etter å vite mer.

⁃ Greta…, sa damen og så på meg.. lever hun fremdeles?

-Ja, sa jeg

Hun er snart 100 år nå. Like gammel som epletrærne tenkte jeg.

Og hun sa at jeg måtte hilse så mye. For hun husket at Greta hadde vært på besøk hos moren.

Greta; farfars datter fra første ekteskap.

Mitt barndomshjem hadde også vært Gretas barndomshjem.

Det var på døra til dette røde huset i svingen politiet banket på da de skulle hente Willy den høstdagen i 1942.

Men han var ikke der. Han var i Oslo. Og det var Greta som hjalp ham. Inn i skogen. Over grensa.

Han overlevde. Og hele livet var han henne takknemlig.

En annen overlevende har gitt ut en bok i dag.

Jeg leste om henne i avisa i morges. Hun fortalte hvordan hun hadde måttet velge hvem hun selv skulle redde den sommerdagen på øya.

Å være redd. Å redde.

Jeg tenkte på det da jeg gikk forbl en boks der det stod ABB, høyspenning livsfare senere.

Jeg tenkte på det da jeg så en dame med roser i cellofan i hendene i dag.

Og da jeg stod og så nedover eplealleen og hvite sommerfugler flagra over det grønne, og det snødde lyserosa kronblader tenkte jeg på den sterke forbindelsen som fins mellom det som er livgivende. Mellom alt det og alle dem som står for noe som ønsker liv.

Mellom Greta og Willy.

Mellom Tonje Brenna og et lyttende menneske.

Melllom epleblomsten og sommerfuglen.

Jeg har brukt epletre fra brukne greiner i alleen i smykker jeg har laget.

De handler ikke bare om denne fortellingen. De handler om å ha hjertet på rette sted. Det er en kjerneverdi.

• 

• 

Alle dager har sin historie.

I dag var den sånn:

Sitter hjemme og forbereder meg til undervisning. Verandadøren åpen, boken oppslått på sidene om kroppen, sansene våre.

Øyet, med sin regnbuehinne, sin iris.

Tenkter på blomsten med de utrolige kronbladene. Sammenhengen mellom vårt øye og en blomst, og regnbuen.

Tenkte på poeten Louise Gluck. På diktsamlingen hennes som nylig er oversatt til norsk. Vill Iris. Jeg leste et sted at den tittelen er mettet med symbolikk, og at den eneste ville irisen i Norge er sverdliljen.

Den gule vakre liljen som vokser på grunt vann eller under trekronene til svartor.

Så går jeg ut døra, oppover gata, og det går opp for meg at det er den tiden. De rosa kronbladenes tid. Noen steder ligger de som en smal bekk langs fortauskanten, og på plassen med statuen snør det lette flak fra trærne som omkranser den. Jeg går sakte.

Skjønnhet. Det var ordet som falt fra en elev i klasserommet i går.

Jeg viste dem noe, og spurte dem hva de tenkte på.

Jeg kom med flere forslag.

Nei, var det en elev som sa.

Så sa han et ord på språket sitt, og jeg forstod det. Ja, sa jeg. Du har helt rett. Det er ordet.

-Hva er det på norsk? spurte han.

Og jeg sa skjønnhet. Skrev ordet på tavla, og laget en barnslig bølgete bord under.

Jeg går ned de konfettistrødde trappene på den lille plassen, inn Bolette Wiesesgate. Forbi huset der det alltid står orkideer i vinduet.

Og tenker på brevet jeg fant fra Bolette i en av eskene etter bestemor. Gleden da jeg oppdaget sammenhengen mellom navnet på gata, og skjønnskriften i brevet.

Gleden da jeg fant ut hvem hun var. En skattet skolebestyrer som kjøpte eiendom i Laugmannsgata 7 i sentrum, og drev skole der i 30 år.

Det fulgte en stor og vakker hage med eiendommen leste jeg.

Så ser jeg ned. Det ligger noe rosa på bakken. Ikke kronblad, men en sammenbrettet post it lapp.

Jeg bøyer meg ned og tar et bilde. Går forbi, og går tilbake.

Løfter den opp og bretter den ut.

Det er en vakker blyanttegning av en blomst. Daffodil. En lilje.

Jeg bretter den sammen igjen, og legger den i lommen, går videre i undring, inn porten til skolegården,

inn i klasserommet, inn i timen.

Og da timen er slutt og vi skal lukke bøkene igjen, er det en elev som henter mobilen og tar et bilde av den ene siden vi har jobbet med.

Jeg ser på ham, litt undrende.

Så sier han med stjerner i øynene at han synes det var så fint at det het regnbuehinne på norsk. For det gav så mening når han oversatte det til sitt morsmål.

Så godt det er tenker jeg.

Så godt det er når noe gir gjenklang.

Så godt det er når en glimtvis får øye på det skjønne.

• 

• 

• 

• 

•