I dag åpnet Roseslottet i Oslo.

Et kunstprosjekt av Vebjørn Sand.Dette står på hjemmesiden:

«Roseslottet 2020 er en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt som har til formål å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft. Vi ønsker å fortelle historien om krigen uten å demonisere eller glorifisere, sentralt i fortellingen står individet og dets valg. Vi berører både kjente og mindre kjente sider ved okkupasjonen: krigsfangenes lidelser, de ukjente enkelt-individene, hverdagslivet, krigsseilernes drama, motstandskampene i sør og nord. Forfølgelsen av de norske jødene får stor oppmerksomhet i billedserien og antisemittismen, før og under krigen, skildres.»

Prosjektet har blitt beskyldt for å være pompøst,klisjefullt. Kanskje det.

Jeg vet ikke nok om det til verken å omfavne eller avvise det, men som Vebjørn Sand sa på rodio nettopp; de verdiene som prosjektet er bygget på er jo pompøse. De aller største.

Så fortsatte han med å fortelle om et tidsvitne som hadde vært med underveis i prosessen. Han fortalte hvordan den gamle mannen hadde holdt seg på beina med mål om å få være med på åpningen, og få se det ferdige portrettet av seg selv.

Det er lett å sette folk i bås.

Som brødrene Sand.

En gang møtte jeg og en vennninne kunstneren og en venn på en kafe i byen.

Vi var unge, gikk på videregående. De var eldre. Jeg kan ikke huske samtalen, men jeg husker vennligheten. Og jeg husker hvordan opphavsmannen til roseslottet tok imot oss på trykkeriet i sentrum neste dag, at han forklarte oss prosessen, at han viste oss et portrett av en ung mann som han hadde laget. Og at vi sa noe sånn som wow.

Det står igjen som et fint minne, et fint møte mellom mennesker. For å si det pompøst.

I dag, 13.juni er også dagen da jeg og mannen min for to år siden reiste til Krakow for å besøke Auscwitz.

På facebook skrev jeg: Nydelige Krakow i dag, i morgen Auschwitz. Fuerza.

Dagen etter stod vi i utryddelsesleiren. Det lå friske roser på gjerder, på togvognene, inne i de mørke, støvete rommene.

Vi gikk som et stille tog gjennom leiren, med stemmen til guiden i øretelefonene.Foran meg gikk en dame med en rose tatovert på skulderen. Genseren hennes hadde glidd ned. Vi var gruppe nr 40. Vi var et tall.

På et tidspunkt stoppet guiden ved et krematorium og pekte på et hus utenfor gjerdene, lenger borte.Der bodde Rudolf Høss med familie, sa hun og pekte.Der bodde de i huset sitt, med barnepiker og gartnere, med hagen og blomstene.

Fra andre etasje var det utsikt til døden. Krematoriet.

Jeg tok av meg øretelefonene og hørte den vakre fuglesangen mens jeg så mot det irrgrønne bruset i retning av der hun hadde pekt. Så kom jeg til å tenke på noe jeg hadde lest.

.

At SS -førerne gjerne gjødslet rosene i hagene sine med aske fra mennesker, aske fra krematoriene like ved. Ikke fordi de var monstre. De trøstet barna sine og beundret rosene.

Men fordi de definerte «de andre» som noe annet enn mennesker.

Lukten fra rosene var mer verdt.

For noen dager siden kjøpte vi en klatrerose til hagen vår. New Dawn het den. Jeg merket meg ikke innholdet i navnet da, men så slo det meg i dag at det er en linje i en sang fra Nina Simone.

Sleep in peace when day is done, that’s what I mean

And this old world is a new world

And a bold world

For me

For me

Stars when you shine

You know how I feel

Scent of the pine

You know how I feel

Oh, freedom is mine

And I know how I feel

It’s a new dawn

It’s a new day

It’s a new life

Måtte vi ikke sove i 100 år.