Mandag morgen går jeg forbi en bussholdeplass i gata jeg bor i.
Skyggen fra skiltet på det hvite tregjerdet. De ville valmuene under, de som dukker opp på disse tider hvert et sted de har muligheter for å puste. Jeg merker meg det.
Jeg tenker at det er som et dikt da jeg fortsetter bortover gata.
Eller som livet sjøl.
Holde. Holde av. Lys. Skygge. Blomster.
Jeg fortsetter ned mot Waisenhusgata. På et tidspunkt løfter jeg blikket og får øye på FN-flagget høyt oppe i et vindu i et gammelt murbygg.
Dagen etter skal jeg lære at waisen betyr foreldreløs på tysk. Og jeg blir minnet på overgrepene og uretten som ble begått i de hvitmalte trehusene på Storhaug, der det en gang bodde foreldreløse barn.

Sometimes I feel like a motherless child.

Rett foran domkirken stopper jeg ved Sigbjørn obstfelderplass.
Tar et bilde av de røde rosene som har kommet på plass der i den store grønne krukka. Like fint som hvert år.
Jammen er denne kloden et merkelig vakkert sted.
Jammen kan jeg noen ganger kjenne at jeg må ha gått av på feil holdeplass.

Onsdag morgen spør datteren min om vi noen gang har angret på at vi flyttet tilbake til Stavanger.
Vi snakket om da hun var liten, om tid og minner.
Og jeg sier at nei, jeg kjenner ingen anger for Stavanger, og jeg ramser opp alt det fine ved byen.
Men; det er godt å føle at en hører litt til i andre byer også, sier jeg.
Oslo, Bergen, Lisboa.. Alle steder har jo noe som er fint, noe som en ikke finner andre steder.
Og hun nikker. Så spør hun meg om jeg kunne tenke meg å bo i en by i et annet land. Lisboa for eksempel. Byen som jeg har fortalt om, som hun vet jeg er så glad i.
Og jeg sier nei. Og hun forstår ikke hvorfor. Og jeg sier at jeg alltid ville kjent meg annerledes der, og jeg tenkte på tegningen og notatene jeg hadde funnet igjen.
Jeg, på tur med ryggsekk, med et skilt foran: Ja, jeg er norsk. Jeg husker at jeg noen ganger følte meg som et tårn. Ville bare gjemme meg bort. Være en kjeller. Noen ganger. Ikke alltid.
Men den følelssen av å være på siden, ikke høre helt til, kjenne seg fremmed, jeg har kjent på den. Hvem har ikke det?
Men jeg kunne dra hjem til der jeg hørte til. Jeg kunne dra hjem og bli der, gli inn.
Andre må kjenne andres blikk på seg hele tiden, følelsen av å være utenfor, ikke så mye kanskje, men litt. Litt på siden.

Onsdag kveld ser jeg at flere har delt et bilde av en mann på Facebook. Han har et navn. George Floyd.
Og under, setninger som gjør meg urolig. Say my name.
Please I can’tbreathe.
Noe har skjedd. Hva har skjedd? Jeg skriver navnet i søkefeltet og det kommer opp artikler, videoer, bilder.
Et ansikt i smerte under en bil, et kne på halsen. Ansiktet til han som eier kneet; så tilforlatelig, så uaffisert.
En holdeplass full av blomster.
Black lives matter.
Og det treffer meg i magen.

Torsdag morgen får jeg en melding fra en familievenn.
«Rydder i Bjørgs papirer» står det. Sammen med et bilde av pappa fra hytta ved et festdekket bord. Blomster på hvit duk, ballonger festet oppunder festteltet.
Jeg ser på håret hans.
Jeg har tenkt så mye på det svarte håret hans i det siste.
Hvor tilfeldig det er at jeg alltid har hørt at jeg ser typisk norsk ut når jeg har vært ute i verden.
Pappa så ikke typisk norsk ut.
Han nevnte det aldri med et ord mens han levde. Det var først seinere jeg fikk vite at han var utsatt. Da han var barn, da han var ungdom.
Sjelsord. Skjellsord.
Jøde. Døde.
Jeg kjenner presset bak øynene da jeg går ut ytterdøra, beskytter meg bak solbriller og sykler bort til bussholdeplassen som jeg passerte på mandag, stopper opp og tar et bilde av skyggen fra skiltet og blomstene som stod der like åpne og lysende som dagen før.
Da jeg snur meg legger jeg merke til regnbuetegningen i vinduet på andre siden av gaten.
Alt skal bli bra. Og under; et navn. Et jentenavn.

Jeg sykler til verkstedet med sola i ansiktet. Over broen, ned mot sjøen, inn i bygget.
Der begynner jeg på disse ordene.
For jeg får ikke ro. Jeg får ikke puste.
Jeg finner teksten til Sometimes I feel like a motherless child, og finner ut at hun som er kjent for den heter Odetta Holmes. At hun var aktiv i borgerrettighetsbevegelsen, at moren hennes het Flora.
Radioen står på og de snakker om Trump, om at Twitter for første gang har merket posten hans som villedende. Foran meg ligger en gul lapp: post- sannhet er pre-nazisme. Det var fjor i sommer jeg skrev ned ordene med myk blyant. De ble uttalt på radio..
Å skrive dem ned hjalp meg å puste.
Jeg kjenner at jeg trenger sola.
SÅ jeg tar en pause, går tur langs fjorden. Samler på lyset, samler på hvite seil og epletre i blomst og svane i skyggen av syrintre med vingen over ungene sine som en beskyttende myk paraply. Samler på markblomster.
Jeg bestemmer meg for å gå hjem for dagen da jeg er tilbake på verkstedet.
Tar ikke av meg solbrillene inne.
Men rett før jeg går ut ytterdøra må jeg stoppe. Må jeg ta av meg brillene for å se tydeligere.
For der er hun, Odetta. Foran, blant alle de andre lp-ene.
Jeg løfter den opp. Leser titlene på sangene.
Leser: Yes I see.
Leser; Anthem of the rainbow.

Og jeg tenker at noen ganger føler jeg meg jordet.
Noen ganger føler jeg at det er akkurat her jeg skal være.
Jeg sier navnet hans inni meg: George Floyd.
Jeg sier navnet hennes inni meg:
Johanne Ihle – Hansen.
Så sykler jeg hjem. Forbi skriften på muren på andre siden av gata. Skamangst.
Forbi nabobygget, der ordet PUST, står skrevet med store blå bokstaver.
Og jeg puster. Jeg puster.