Jeg har papirene til pappas familie foran meg. Familien Joseff. Kopier av dokumenter som pappas adoptivmor, bestemor Solveig så nennsomt har tatt vare på ligger i en bunke foran meg. Listen over innbo i leiligheten de bodde i, finnes i ulike utgaver. Tidligere har jeg konsentrert meg om det som er skrevet på maskin. Auksjonslisten. 1 lysestake: 3 kroner. 1 blomstervase: 5 kroner.

Nå tar jeg fram det håndskrevne arket med listen over gjenstandene. Jeg zoomer inn, går inn på bokstavnivå, konsentrerer meg om å tyde den snirklete skriften på en dypere måte. Familien hadde bøker i bokhyllene. Jack London, Oscar Bråthen, Andre..?

Andre Bjerke? Det står en setning ved siden av. Jeg tar på meg brillene. Leser; Ørnen mot porten. Jeg skriver ordene inn i søkefeltet på nettet, uten store forventninger. Jeg får treff. Jeg kjenner meg truffet. En liten lyspil. Det er ørnen mot polen, ikke ørnen mot porten. Boka handler om en mislykket polarekspedisjon, en luftballongferd som Salomon August Andree ledet i 1897.Dårlige værforhold gjorde at ballongen sank sammen 65 timer etter at de de tok av fra Svalbard. I 13 dager vandret de på isen mot Kapp Flora på Frans Josef land før de oppdaget at strømmen og isen førte dem i feil retning. De reddet seg i land på Kvitøya. Og de døde på Kvitøya. De tre mennene ble først funnet over 30 år senere.

En av mennene i ekspedisjonen var fotografen Nils Strindberg. Han var den som døde først, den eneste av de tre unge mennene som var gravlagt. Faren var fetter til August Strindberg, og wikipediartikkelen fører meg videre til broren hans Tore Strindberg som var billedhogger: «Mest kjent er «Crokus», en skulptur av en ung pike som symboliserer ungdomstidens forgjengelighet» Krokus. Jeg har hatt krokus på tunga i det siste. Som smaken av safran. Som lys, forvandling, trass.Jeg skriver «krokus skulptur» i søkefeltet og ser en bronseskulptur av en naken jente stående med en krokus i venstre hånd.

Det er satt opp flere eksemplarer i Sverige. Den ene var en gave til Gøteborg fra grosserhandler Wilhelm Henriqes i 1928.

Det står at han er begravd på den jødiske gravlund i samme by.

Det er bilde av gravstøtten hans i artikkelen, den har en jødestjerne øverst. Han døde i 1931.Han opplevde ikke dehumaniseringen som skulle komme bare et tiår seinere. At tingene han eide skulle stå på en liste som etterkommerne seinere skulle dissekere. At asken etter ham skulle bli til gjødsel på andres blomster. Han opplevde å se at noe kom til å bestå etter ham. Noe uforgjengelig: Et helstøpt menneske med en blomst i hånden på et gress i en park.

Da jeg lukker søkefeltet kjennes det som jeg selv har vært ute på en liten ekspedisjon, med motsatt fortegn av Strindberg. En ekspedisjon som begynte med død, og endte med liv Jeg kjenner at det er en tur som jeg har lyst å gi ord til, så jeg begynner å sette sammen bokstaver inni hodet.

Dagen etter kommer det opp et 3 år gammelt minne på facebook. Et foto jeg har tatt av lilla krokus foran et rødt hus ved sjøen. Krokus, pokus filiokus, har jeg skrevet som kommentar. Forvandling.

Det er tatt rett ved bakken der Selmer Samuel en gang i en annen tid syklet opp bakken på en sykkel med ballongdekk. Han var fremdeles ung. Han kjente seg sterk. Kanskje var det vår? Kanskje var han midt i et kapittel av Ørnen mot polen? Hodet fullt av eventyr og luftige tanker? Det vet jeg ingenting om. Og hadde det vært sånn hadde denne teksten vært underlig. For underlig. For utrolig til å være sann.

Nesten som et følge på tre unge menn på vei over isen til Kapp Flora. Nesten som en hel familie bare plutselig skulle bli borte.

Nesten som blomstervasen familien eide skulle bli kjøpt av en nabo for 5 kroner.