Jeg har papirene til pappas familie foran meg. Familien Joseff. Kopier av dokumenter som pappas adoptivmor, bestemor Solveig så nennsomt har tatt vare på ligger i en bunke foran meg. Listen over innbo i leiligheten de bodde i, finnes i ulike utgaver. Tidligere har jeg konsentrert meg om det som er skrevet på maskin. Auksjonslisten. 1 lysestake: 3 kroner. 1 blomstervase: 5 kroner.

Nå tar jeg fram det håndskrevne arket med listen over gjenstandene. Jeg zoomer inn, går inn på bokstavnivå, konsentrerer meg om å tyde den snirklete skriften på en dypere måte. Familien hadde bøker i bokhyllene. Jack London, Oscar Bråthen, Andre..?

Andre Bjerke? Det står en setning ved siden av. Jeg tar på meg brillene. Leser; Ørnen mot porten. Jeg skriver ordene inn i søkefeltet på nettet, uten store forventninger. Jeg får treff. Jeg kjenner meg truffet. En liten lyspil. Det er ørnen mot polen, ikke ørnen mot porten. Boka handler om en mislykket polarekspedisjon, en luftballongferd som Salomon August Andree ledet i 1897.Dårlige værforhold gjorde at ballongen sank sammen 65 timer etter at de de tok av fra Svalbard. I 13 dager vandret de på isen mot Kapp Flora på Frans Josef land før de oppdaget at strømmen og isen førte dem i feil retning. De reddet seg i land på Kvitøya. Og de døde på Kvitøya. De tre mennene ble først funnet over 30 år senere.

En av mennene i ekspedisjonen var fotografen Nils Strindberg. Han var den som døde først, den eneste av de tre unge mennene som var gravlagt. Faren var fetter til August Strindberg, og wikipediartikkelen fører meg videre til broren hans Tore Strindberg som var billedhogger: «Mest kjent er «Crokus», en skulptur av en ung pike som symboliserer ungdomstidens forgjengelighet» Krokus. Jeg har hatt krokus på tunga i det siste. Som smaken av safran. Som lys, forvandling, trass.Jeg skriver «krokus skulptur» i søkefeltet og ser en bronseskulptur av en naken jente stående med en krokus i venstre hånd.

Det er satt opp flere eksemplarer i Sverige. Den ene var en gave til Gøteborg fra grosserhandler Wilhelm Henriqes i 1928.

Det står at han er begravd på den jødiske gravlund i samme by.

Det er bilde av gravstøtten hans i artikkelen, den har en jødestjerne øverst. Han døde i 1931.Han opplevde ikke dehumaniseringen som skulle komme bare et tiår seinere. At tingene han eide skulle stå på en liste som etterkommerne seinere skulle dissekere. At asken etter ham skulle bli til gjødsel på andres blomster. Han opplevde å se at noe kom til å bestå etter ham. Noe uforgjengelig: Et helstøpt menneske med en blomst i hånden på et gress i en park.

Da jeg lukker søkefeltet kjennes det som jeg selv har vært ute på en liten ekspedisjon, med motsatt fortegn av Strindberg. En ekspedisjon som begynte med død, og endte med liv Jeg kjenner at det er en tur som jeg har lyst å gi ord til, så jeg begynner å sette sammen bokstaver inni hodet.

Dagen etter kommer det opp et 3 år gammelt minne på facebook. Et foto jeg har tatt av lilla krokus foran et rødt hus ved sjøen. Krokus, pokus filiokus, har jeg skrevet som kommentar. Forvandling.

Det er tatt rett ved bakken der Selmer Samuel en gang i en annen tid syklet opp bakken på en sykkel med ballongdekk. Han var fremdeles ung. Han kjente seg sterk. Kanskje var det vår? Kanskje var han midt i et kapittel av Ørnen mot polen? Hodet fullt av eventyr og luftige tanker? Det vet jeg ingenting om. Og hadde det vært sånn hadde denne teksten vært underlig. For underlig. For utrolig til å være sann.

Nesten som et følge på tre unge menn på vei over isen til Kapp Flora. Nesten som en hel familie bare plutselig skulle bli borte.

Nesten som blomstervasen familien eide skulle bli kjøpt av en nabo for 5 kroner.

I dag er det 3. mars. Datoen da mange norske jøder; kvinner, barn og eldre menn ble gasset ihjel i en leir i Europa. Auschwitz. 3. mars 1943.
I lys av det som skjer i dagens Europa er det en spesielt spesiell vårdag i dag.
Vi har sett hva dehumanisering kan føre til. Vi har sett det på bilder. Vi har sett det svart på hvitt.
Auksjonslistene.
Tingene de hadde eid, de hadde verdi. Som oldemor Sofies blomstervaser.
De kunne naboer kjøpe for 5 kroner.
Jeg har snøklokketro på blomster.
Jeg har snøklokketro på solidaritet.

Jeg går på turstien ved sjøen. Stopper opp ved stranda.
Det ligger store hvite fjær der i sanden. Svaneparet er borte nå. De holdt til her. I hele vinter var de her. Som store varme snøballer når de rullet hodet inn fjærdrakten. Nå ligger fjærene igjen som snøflak som ikke smelter.
Jeg ser på muren som danner en vegg i den ene enden av stranda. Jeg oppdager den på ny. Eller på gammelt. Jeg ser jeg den som 4-åring. Soldagene der. Tett inntil muren. Jeg tror jeg husker at den var varm. Og høy. Så liten jeg må ha vært. Jeg går bort til brua som forbinder pynten til svaberget i forlengelsen av stranda. Jeg oppdager  at den er murt fast i underlaget.
En dag i vinter, det hadde vært uvær, gikk jeg forbi her. Brua stakkar, den lå der velta, Helt ubehjelpelig. Jeg tok bilde av den, og noterte: Troubled bridge over water.
Jeg har utsikt mot kornsiloene. En måke hviler seg ytterst på et skilt ut mot fjorden. Jeg var her i går også. Sola hadde gått ned. Det hadde vært en vakker dag.  Himmelen hadde fått måne. I måneskinnet var de vakre, siloene. Klynger av lys mot sjøen og månen som hang der og lyste som en skjør rislampe bak skyer florlette som blondegardiner.
Nå er det fabrikker jeg ser. Brutalitet midt i naturen.

Jeg går videre og passerer stedet der jeg så tre fantastiske fugler i vinter. Jeg listet meg mot dem, kom helt nær før de oppdaget meg og forsvant.

De var knallgule på stjerten, liksom for fargerike til å høre til her. Jeg hadde aldri sett dem før. De fikk meg til å tenke på Pantanal, på Brasil, på de utrolige fuglene jeg så der.

Jeg tar til venstre på stien. Noen fugler smetter i buskene. Jeg ser rødt. Det er en rødstrupe der inne. Den sitter på en busk i skråningen der det snart vil bugne av ramsløk. Snart vil hele stien lukte skarpt av grønt og av løk.
Et par kommer mot meg. De er unge. De går hånd i hånd. Idet de passerer sier hun:
-Og rett utenfor byen er det en regnskog..

Det er bare den setningen jeg hører.

Det dukker opp noen ord i hodet. De går på repeat. Jeg stanser opp og skriver dem ned. Idet jeg avslutter notatet ser jeg på høyre side, og oppdager klynger av tidløse snøklokker lyse over brune bøkeblader.

Det kan skje noe,

det kan skje noe

som forandrer deg

for alltid

før glad

nå trist

og likevel

likevel

skal du leve

gjennom

disse dagene

Da jeg går videre oppdager jeg at benken som jeg er så glad i, er borte. Det er mitt favorittstrekk av stien, så mange ganger jeg har stoppet opp her og tatt bilder. Nesten hver gang jeg går forbi har jeg stoppet og tatt bilde.
Bilder som jeg ikke vet hva jeg skal med. Noe av magien er borte med tapet av den benken der i bøkeskogen.
Jeg kommer hjem. Mannen min har vært og vasket bilen og fått med gratis VG.

Det er en artiikkel der om en forfatter som mistet sitt eneste barn. Så oppdaget hun Marokko. Marokko ble trøst for henne.

Jeg snakket i går om Marokko. Om frykten for å miste barn der. Om frykten for at en bombe skulle sprenges da vi var der den sommeren. Det var noen dager før 22 juli.

Dagen etter har en venn tagget meg inn i en kommentar på facebook under en artikkel om jødiske Marie Sachnowitz. Hun som sang på dekk under overfarten med Donau den novemberdagen.

«Månestråle» sang hun, og sangstemmen var vakker. Et par år før var hun blitt kåret til årets bøkeprinsesse i hjembyen Larvik.

-Har du sett denne artikkelen? spør han meg.
Det er 25 februar, og dagen før satt jeg og skrev om min tippoldefar som ble deportert med samme båt. 

-Takk, skriver jeg. En veldig sterk historie.
Så går jeg opp på loftet der romaskinen står.
Selv om jeg har sett skapdøra før er det som jeg plutselig oppdager den. Jeg kan ikke huske å ha åpna den døra før.
Jeg blir overraska av alle avisene- de gamle gulnede avisene som ligger der inne.

Jeg trekker ut en tifeldig avis.
Den er fra 28. april 1936. Jeg blar. Bakerst er en annonse jeg stopper ved. Det er jødiske urmaker Becker som har opphørssalg.

Jeg har nettopp lest om familien Becker. Boka om familien ligger åpen på verkstedet.
De skal avvikle butikken står det.

Jeg legger avisa fra meg, går ut døra til hagen.

Jeg bøyer meg mot jorda og plukker med meg klokker hvite som snø, og tenker at jeg skulle ønske jeg kunne stoppe tiden.

( skrevet 25 februar 2018)