Jeg har tenkt på et bilde i dag: En rød tråd foran et rødt murbygg. Det var to dager før julaften. Jeg oppdaget tråden på fortauet, stoppet opp, og i samme øyeblikk begynte kirkeklokkene å slå. Det betød noe, så jeg fant fram mobilen, bøyde meg ned og holdt kamera stille over tråden mens jeg fanget lyden.
Det store murbygget var en gang et sykehus. Jeg ble født der, som alle døtre og sønner ble det i 1972.
Pappa ble født der, som alle døtre og sønner i 1942. Og hans mormor Sofie tilbragte julen der i 1942. Hun var innlagt for en mageoperasjon.
Mann og sønn jobbet i kulden ved Bunawerke i Auschwitz og hadde en måned igjen å leve. De to døtrene hennes var hentet i hjemmet i Paradis, og satt i fengsel på Bredtvedt.
Overlege Brekke klarte å holde Sofie igjen. En stund. Men kanskje var hun likevel lettet da hun fikk møte igjen den ene datteren sin, Hildur Sara på Bredtvedt.
Kanskje hadde hun et håp om at de alle snart skulle møtes igjen. For uten håpet, hva er vi da?
Jeg kom til å tenke på den røde tråden i dag av en grunn.
En høstdag i 2017 hadde jeg et foredrag for en pensjonistgruppe i en kirke.
Jeg snakket om pappas jødisle familehistorie. Om døtrene til Sofie; Selma og Hildur Sara som ventet på det mest dyrebare i en tid der sånne som dem var gjort verdiløse.Begge hadde voksende mager høsten 1942. Hildur Sara skjulte sin graviditet. Men det fantes en engel: Fru Maier. Hun eide Plisseen der Hildur Sara jobbet som syerske og ekspeditrise. Hun solgte tråd og stoffer.
Fru Maier var tysk katolikk. Da fødselen nærmet seg fulgte hun Hildur Sara til det katolske sykehuset i Haugesund der hun fødte en datter i skjul.
Da hun bare uker etterpå måtte avgi rapport til politiet skrev hun: «Ingen å forsørge»
Barnet ble igjen hos nonnene på andre siden av fjorden.

Jeg var i ferd med å ta opp en gjenstand fra nettet jeg hadde med meg under foredraget da det slo meg at det er sydd av datteren til Hildur Sara.
Hun overlevde. Hun kan sy med tråder i alle farger. Takket være fru Maier.
En mann kommer bort til bordet der jeg sitter og drikker kaffe etter foredraget.
-Du snakket om fru Maier, begynner han. Jeg kjenner godt til henne.
Hun var venninne av grandtanten til kona mi. På 50- tallet kjøpte hun en tomt. Den stod lenge uten bygg.
Men nå har vi bygget på den tomta.
Jeg setter kaffekoppen ned.
-Og vår nærmeste nabo er barnebarnet til fru Maier. Jeg tror faktisk sønnen hennes lever fremdeles.

I dag gikk jeg tur i området der denne tomta er, og jeg tenkte på den røde tråden i livet, at engler fins og at jeg må ta kontakt med etterkommerne.
Så blir det kveld og det blir ikke mørkere for det har vært mørkt hele dagen. Men det gjør ikke noe for en kan tenne lys og tenne i peis, og stjernene i alle vinduene blir så klare.
Jeg setter meg foran TV.
Det er et innslag fra New York.
Jeg ser teksten nederst, og inni meg hører jeg den dype stemmen til Cohen.
Nei, tenker jeg. Det er mørkt nok. Jeg vil ikke ha det mørkere.
Jøder er angrepet med machete under en privat Hannukah- feiring.
Rabbineren forteller hvordan han sprang for livet, peker på steder på kroppen der de andre ble skadet.
Den norske reporteren forteller at det de siste ukene har vært flere angrep på jøder i New York. At dette bare er det siste i rekken.

Igjen er den røde tråden der. For også tekster har en. Selv om den for min del har en tendens til å dele seg opp i for mange tynnere deltråder. Og noen ganger virker det umulig å bestemme seg for hvilken av dem jeg skal følge. For jeg er en tviler.
En av deltrådene innebærer ialfall at samme år som jeg holdt foredrag i kirken, fikk jeg en melding her på facebook. Det var begynnelsen på året, det var Holocaustdagen.
Hun fortalte at hun hadde lest noe jeg hadde skrevet om familiehistorien på nettet samme dag. At hun for tiden var i New York på studiepermisjon, at hun hadde bodd der før og at hun hver fredag gikk sammen med jødiske venner i en synagoge på Upper Westside.
«Det er nydelig. Selv om jeg hverken har jødiske røtter eller er spesielt religiøs. Hele seansen er preget av sang, budskap om anerkjennelse og respekt uavhengig kjønn, seksualitet eller religion. På folkemunne kalles de hippi-jødene fra upper west, noe som sikkert knyttes til det musikalske engasjementet og graden av klemming, dansing og vakre smil. Aldri har jeg vel sunget så høyt Halleluja av Cohen som i denne synagogen ( det er faktisk en kirke som de leier hver fredag). Gleden, omsorgen og fellesskapet er enormt. Etterpå er det mat og vin, latter og vennskap. Hver fredag ber Rabbieren oss om å bruke et minutt til å tenke på noen helt spesielle. I kveld skal jeg tenke på din farmor, og hennes skjebne»

Nå er det snart to år etter, og det har blitt seint.
Jeg tar av TVen, slukker lyset, beveger meg ut av rommet og inn på badet.Tar på vannet og rekker ut hendene da jeg legger merke til en liten hvit fjær på oversiden av pekefingeren. Jeg ser meg i speilet og ser forvirring.
Så går det opp for meg at den må ha festet seg til huden da jeg et tankeløst øyeblikk bevegde hånda ned i den ene bukselommen. En gang satt den på en fugl, før den lå på et fortau, til jeg så den og plukket den opp. Jeg skulle bruke den til noe, et smykke. For tenk at det fins. At det fins fugler, at det fins engler, at det fins frie tanker, at det fins håp. At håpet fins.
Og alt som fins har et navn. Alt som lever har et navn. Alt som har levd har et navn.
David levde. Han var mannen til Sofie og far til Selma og Hildur Sara. Han var et menneske og han har navnedag i dag. Navnet er hebraisk og betyr «han som er elsket».
På et tidspunkt mistet han navnet sitt. Han måtte tre nålen og sy sitt eget fangenummer på drakten. Han ble et tall.
2 Januar var han ikke mer.
Ved inngangen til et nytt år har jeg lyst å sy bannere med store røde sting: Du er elsket. Og gå i kjærlighetsmarsj sammen med gjengen på Upper West, og synge sanger av Leonard Cohen mens bønnerop fra moskeer og klokkeklang fra all verdens gudshus lager et vakkert lydteppe.
For uten håp, hva er vi da?