-Hva sa han, lærer?
Vi er i enden av brua. Snart framme på museet. Vi skal se utstillingen om frøhvelvet på Svalbard. Vi har snakket om det i klasserommet. Hvor viktig dette beskyttelseslageret er. Hvordan livsviktig post har gått mellom Aleppo og Norge.
Det er høst og det glitrer. På himmelen, og i øynene til elevene som lenge har venta på at skolen skulle begynne igjen. Ferie kan være hardt når en ikke har noe å fylle de blanke dagene med. Da blir det ventetid. Ventetida var over nå.
Hva han sa? Jeg venter litt. Usikker på hvordan jeg skal gripe det an. Noe jobber inni meg. Noe språkløst. Jeg kjenner det i magen.
Han hadde snakket på engelsk.
– Move your ass – hadde han sagt, mens han fortsatte rett fram på sykkel. Ordene treffer oss skarpt og iskaldt mens eleven ved siden av meg må hoppe til side. «Jeg går rett på samma hva jeg støter på» Smale øyne under hjelmen. Det er ikke meg ordene er mynta på. Det er han ved siden av meg. Han er ikke norsk. Ser ikke norsk ut.
Jeg klarer fremdeles ikke snakke. Jeg drar på det. Sier noe om at noen mennesker ikke er så vennlige.
-Hvorfor snakket han engelsk, lærer? Han rynker pannen.
-Jeg synes det er uhøflig å snakke engelsk. Vi er jo i Norge, lærer. Da må vi snakke norsk.
– Ja, sier jeg. Ja, du har rett.
Rekker av lysende grønt møter oss idet vi kommer inn i det hvite, åpne rommet på museet.
Frø som spirer. Bønner som spirer.
Fri oss. Fri oss fra det vonde, tenker jeg, mens jeg løfter kannen og vanner molden.