Kanskje stod du ved Vålandstårnet og så ned mot Våland skole en dag tidlig på åttitallet. Kanskje var det vinter. Kanskje var det vår. Men om du stod der en dag, og om du hadde kunnet zoome inn et av klasserommene i den gamle murbygningen der i øverste etasje , hadde du kanskje sett dette: En gutt på en pult foran til høyre i klasserommet. Mørkt hår har han. Mørkt med bølger i. fregnedryss over nesen, kort skinnjakke og brune cordfløyelsbukser. Han har en linjal i hånda. Han bruker den ikke til å sette to streker under svaret. Han vet ikke svaret. Han spør. Han snur seg mot klassen. Det er det han gjør. Med alvor i ansiktet snur han seg mot klassen og han spør om noe. Det ligger en fiskepudding på pulten hans. Hvit fiskepudding skåret opp i tykke, skeive og skjelvende skiver. Med en skitten linjal. Og hadde du lagt øret inn til vinduet og lyttet ville du hørt hva han spør klassen om. For han har ikke innestemme. – Noen som vil ha?, roper han. Han har båret en hel fiskepudding i ranselen fra huset i skogen ved tårnet og nå vil han dele. Noen ler. Noen holder hendene framfor seg som om de skulle ta imot en ball. De tar hys – og gutten i skinnjakken kaster. Fiskepuddingen skjelver gjennom rommet. Noen jenter i kroken av rommet ser ned i pulten – lager grimaser.

Det skjer fort. Og det er ikke sånn det skal være. Det skulle vært ro. Det skulle vært matro. Vi har nettopp velsignet maten og takket han som metter liten fugl. Amen. Andektig skulle rommet vært. Men frøken står rådvill ved kateteret og det er kaos. Kroppsspråket forteller om en blanding av desperasjon og oppgitthet. Kanskje ville hun misjonert på andre marker en dag som denne? Kanskje det er det hun tenker der hun står? : Jeg skulle vært i Japan og sett kirsebærtre og mennesker i blomst. Eller tenker hun på fuglene og mangfoldet i skogen? At det fins så mangt. At vi må beskytte den som ikke blir beskyttet. At det er styrke i å ta med seg en fiskepudding fra skogen til skolen når en er 11 år og ikke har en mor som står opp og pakker inn mat for seg. Jeg håper det. Jeg håper hun tenkte sånn. Det var uansett ikke nok. Men det visste vi ikke da. Ikke noen av oss.

Det er et annet lydbilde jeg husker. Et bilde jeg håper også han tok med seg videre. Et spor jeg håper han valgte å spille av fra barndommens hukommelse.

Vi hadde fått en lekse i musikk. Vi skulle lære deler av «En villand svømmer stille» på blokkfløyte.

Det er en scene i en film av Almodovar, «Snakk til henne». Caetano Veloso har akkurat spilt en sang om kjærlighet og om en trist due, og hovedpersonen i filmen, en stor mann med svart hår gråter lydløst etterpå og sier: – Denne sangen gir meg gåsehud.

Sånn er det når jeg framkaller denne situasjonen med anden som svømmer så stille også. Jeg får gåsehud. Av den triste sangen. Men mest av det som skjedde i det rommet den dagen.

For nå er det hans tur. Vi andre har klart oss greit nok. Men nå er det hans tur, og noen av oss holder pusten. Lekser, dette evinnelige synlige beviset på rot. På at det ikke er orden i noenting. På å ha gitt opp. At ingenting betyr noe. For hvem bryr seg egentlig? På den rette måten.

Men se – han fisker opp blokkfløyta fra ranselen. Han har den altså med. Det er helt stille i klasserommet nå. Han fører fløyta til munnen. Og så spiller han. Til musikklæreren, og til oss. Han snakker til henne. Og det er en helt annerledes inderlighet i tonen. For han har øvd. Han får det til.

Dette gjør vi da han er ferdig: Vi klapper. Hele klassen jubler. Han har imponert. Tatt noe på alvor og mestret det. Han ble en annen.

Musikklæreren bor rett over gata fra meg i dag. Jeg må fortelle det til henne neste gang vi møtes slår det meg. Om at jeg har tenkt så ofte på det som skjedde i det rommet den dagen. At hun fikk en gutt som gav blaffen til å ville prestere. Til å imponere.

Han lever ikke lenger, gutten med blokkfløyta og det bølgende håret. Jeg tror han knakk. Mange år seinere. Som et ubeskyttet tre i skogen. Som det hvitmalte, knekte treet klassen vår laget et par år seinere som forslag til minnesmerke over de som døde i Alexander- Kielland ulykken.

Dette skulle han visst: At jeg fremdeles tenker på han. At han har lagd en årring i minnet mitt.

At hver gang jeg går forbi der huset hans stod, blir jeg ti år, og samtidig hundre.

Jeg tenker jeg på ansvaret vi har. For hverandre. For trærne i skogen, og spesielt for de fuglene som «ei kan drage til redets lune skjød»