Tejo, 2015

Sitter ved elva Tejo og myser. Sol foran, musikk bak. Og varme overalt. ”Times they are a changing” Stemmen blander seg med måkeskrik. Jeg elsker måker. Ialfall i dag. Det er en god dag her ved tidens elv som jeg ei heller forbanner en dag som denne.

Men jeg gjorde det da. Jeg husker at jeg satt her og skrev brev. Papir i vinden. Og noe med de Lillos. En setning fra en sang jeg skrev ned. Og total Uro midt i Pessoas eget rike. Så fryktelig alene. I noe så fryktelig vakkert. Erkjennelsen av at det midt i denne ensomheten likevel kom til å bli en sorg å dra herfra.Og det var ikke lenge siden jeg hadde  kommet med nattoget.

Lisboa var en film, og jeg kjente allerede at det var en film jeg ikke ville gå ut fra. Hvert hjørne var en scene. Hvert vindu en annen verden. Snurr verden. Snurr film.

Det er mørkt i gangen jeg ser inn i gjennom dørvinduet 20 år seinere. Det ser ut til at hele bygget er stengt av. De mønstrede flisene som dekker bygget er ikke lenger like mange. Muren har noen steder kommet til syne. Er dette huset? Jeg tar en ny titt på ringeklokka.Jo, det er nr 93. Rua da Prata 93. Sølvgata,som strekker seg fra hjertet av byen ned til elva som ligger og glitrer. Støvete, skyggefulle sølvgata der vi klatret ut av vinduet og opp på taket og omfavnet verden på soldager, og der vi måtte sette bøtter i hvert hjørne den vinteren Lisboa regnet bort.

En dame vasker vinduet i butikken ved siden av.

«O senhor Formiga?» sier damen og ser mildt spørrende ut. Nei, han døde for mange år siden. Han var gammel. Huset har stått tomt lenge. Snurr film. Og jeg hører den gjentakende dumpe lyden som kommer nedenfra. Stokken. Og blandingen av en dempet  beskjemthet og erting i  vår festglade leilighet etterpå. Denne mystiske Senhor Formiga som aldri helt viste hvem han var. For oss var han bare forlengelse av sin egen stokk. Han var et signal, og en bekreftelse på at vi var på rett ungdommelig kjøl. Helt til den dagen.

Jeg var alene i leiligheten. Og han var så veldig alene der han stod, utenfor døra  i den dunkle oppgangen. Lut, som bilder av Pessoa på hans eldre  dager.Men det er kan hende noe jeg har lagt til i ettertid. Han gestikulerte, han ville ha meg med ned i sin egen leilighet. Jeg lukket døra bak meg og ble med han ned inn i hans verden. Stokken hadde fått et ansikt.

Det var mørkt i den forholdsvis store leiligheten. Bare et par enkle lamper lyste opp punktvis. Det var en ensom manns leilighet. Gamle aviser i enorme mengder lå lagret i stabler på bord og på gulv.

Tunge afrikanske skatter hang på veggen og lå på hyller. Og denne lyden av tromming. Den kom ikke fra det fjerne, og den var ikke rytmisk. Formiga gestikulerte igjen, og da jeg var ferdig med å ta det mentale bildet av rommet som jeg visste var utrolig, oppfattet jeg hva han hadde hentet meg for. Han pekte mot bøttene. Dusenvis av halvfulle bøtter stod i rommet ved siden av avishaugene. Det var et desperat syn.  Avisene, møblene, han selv, var i ferd med å bli gjennomtrukket av vann. Og det var ikke sommer.

Dråpene som bøttene trommet ned i kom fra leiligheten ovenfor.Det regnet gjennom taket fra oss i øverste. Ned til hans underverden.

Det var den mest regnfulle vinter Lisboa hadde sett på 70 år, og det stod i avisene at byen holdt på å gå i oppløsning. Nå viste det seg at også avisene selv holdt på å gå i oppløsning i en gammel manns leilighet i Sølvgata som ikke glitret.

På mitt haltende portugisisk forklarte jeg at vi prøvde så godt vi kunne å samle opp  regndråpene i vår leilighet. At det var fortvilende for oss også. Det holdt ikke. Han var sint. Han hørte ikke etter.Jeg rakk ikke fram med min inviterende tone. Musikken mellom oss var fraværende.

Jeg gikk. Formiga ble til en stokk igjen. Våren kom, musikken ble høyere, dråpene forsvant og Sølvgata lå der og glitra som utallige vårer før.

Hvor mange ganger senere har jeg ikke vært i det rommet? Sittet ved siden av denne mannen og blitt fortalt om hans rike opplevelser i Afrika? Om familien han aldri fikk. Eller hadde. Om  hvorfor han  ble han som han ble? Eller var han kanskje født sånn? Gammel og bitter.

Han skulle åpne seg for meg. Som en bok. Rommet skulle bli lyst, og ingen av oss hadde noen gang hørt slike forløsende ord. Kanskje er han allerede skrevet. Eller kanskje venter han fremdeles på det, som Pessoa formulerer det i Uroens bok:

«Jeg er en figur i en roman som venter på å bli skrevet, allerede i oppløsning før jeg er blitt til, og jeg svever omkring, blant drømmene til en som ennå ikke har maktet å formulere meg.»

Ro, det ønsker jeg deg uansett senhor Formiga. Måtte du hvile i fred. Nå som du ikke lenger trenger stokken din.

Og hvem vet? Kanskje henger den forsølvet som en skatt på veggen i en annen tekst. En annen verden.