Vi trenger å huske at vi skal dø (memento mori)

Eføy: «Den vokser ganske sakte, men kan til gjengjeld bli veldig gammel. I Frankrike finnes det planter som er over 450 år gamle og i Italia snakkes det om planter som er tusen år gamle» (wikipedia)
«Lev så du lykkelig kan dø,Solveig».stod det med sirlig konsentrert håndskrift i min bestemors minnebok fra 1910.

I de ordene ligger så mye usentimental visdom at den enkle setningen knapt kan bære den.

I sommer oppdaget jeg en gammel kolerakirkegård ved sjøen på Utbjoa.Ved sjøen, men samtidig langt inni skogen den grønne.

Jeg kom dit en sen kveldstime en av disse varme soldagene, og strimer av lys gled  gjennom trekronene og danset over gravsteinene. Jeg fikk en slags følelse av å være under vann.Denne totale stillheten.Og trekronedekket som vannskorpe.

På en av gravsteinene var det risset inn et bilde av eføy.

Da jeg seinere i ferien var på kirkegården i Etne kom jeg også over en gammel gravstein med innrisset eføy øverst oppe på granittkanten.

Vel hjemme igjen finner jeg igjen et gammelt bilde av meg og farmor Solveig og farfar Steffen. Vi er utenfor bardomshjemmet en høstdag på tidlig 70-tall.

Verden er gul og oransje og det er hjemmesydde klær i cordfløyel.Jeg er knappe året. Mine besteforeldre er stolte og skrukkete og de skal snart dø.Jeg holder et eføyblad fra hekken utenfor huset i hånda. Slekt skal følge slekters gang. Og eføyen – den ser det skje, for den overlever oss.Med mange hundre år faktisk.