Sølvring med fjær og inngravert dikt: «Det er den draumen»

(Tekst og smykke fra utstillingen om tap og minner på Galleri Giga sommeren 2014)

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

Det er en tidlig vårdag og jeg er på vei til Evelyn i Solheimsveien med hvitveis fra hagen.
Evelyn i huset der mine jødiske litauiske oldeforeldre bosatte seg i leiligheten under,med sine barn da de kom til Stavanger fra Oslo før krigen.
Før de en høstdag ble borte. Og bare tausheten lå igjen i en tømt leilighet .

Klær i badekaret, bleier etter min far som var født den sommeren.
Voksne forknytte stemmer som hvisket om vanskelige ting.
Evelyn har sett en familie forsvinne. Hun har sett mennesker hun så på som besteforeldre bli borte. Stryking på kinnet;borte. Sommerfuglene i magen da hun som tenåring møtte pappas onkel Selmers blikk;borte.

Men jeg er her. Og jeg er på vei med blomster. For jeg er så takknemlig for å ha blitt kjent med Evelyn. Og tenk at det var akkurat henne som er min tråd inn i den verdenen jeg bare har fornemt. Som en del av de ordene som pappa aldri uttalte.Dette disige landskapet.Tenk at Evelyn bærer på minner som er så verdifulle for meg. Og at hun har gjemt på dem som en skatt så lenge. Og at hun vil dele.

Fjæren i ringen fant jeg på veien den dagen på vei til Evelyn.Rett ved lekeplassen der noen har tagget: «Can you feel it? «

Jo, jeg føler det. Og jeg har erfart det.At noen ganger åpner det seg dører inn til rom du ikke visste om.At tiden åpner seg både framover og bakover.

Og den store drømmen, den  forblir.