Sølvring med fjær og inngravert dikt: «Det er den draumen»

(Tekst og smykke fra utstillingen om tap og minner på Galleri Giga sommeren 2014)

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

(Olav H. Hauge)

Det er en tidlig vårdag og jeg er på vei til Evelyn i Solheimsveien med hvitveis fra hagen.
Evelyn i huset der mine jødiske litauiske oldeforeldre bosatte seg i leiligheten under,med sine barn da de kom til Stavanger fra Oslo før krigen.
Før de en høstdag ble borte. Og bare tausheten lå igjen i en tømt leilighet .

Klær i badekaret, bleier etter min far som var født den sommeren.
Voksne forknytte stemmer som hvisket om vanskelige ting.
Evelyn har sett en familie forsvinne. Hun har sett mennesker hun så på som besteforeldre bli borte. Stryking på kinnet;borte. Sommerfuglene i magen da hun som tenåring møtte pappas onkel Selmers blikk;borte.

Men jeg er her. Og jeg er på vei med blomster. For jeg er så takknemlig for å ha blitt kjent med Evelyn. Og tenk at det var akkurat henne som er min tråd inn i den verdenen jeg bare har fornemt. Som en del av de ordene som pappa aldri uttalte.Dette disige landskapet.Tenk at Evelyn bærer på minner som er så verdifulle for meg. Og at hun har gjemt på dem som en skatt så lenge. Og at hun vil dele.

Fjæren i ringen fant jeg på veien den dagen på vei til Evelyn.Rett ved lekeplassen der noen har tagget: «Can you feel it? «

Jo, jeg føler det. Og jeg har erfart det.At noen ganger åpner det seg dører inn til rom du ikke visste om.At tiden åpner seg både framover og bakover.

Og den store drømmen, den  forblir.

Bilde i Stavanger Aftenblad i forkant av konferansen (Fotograf: Øyvind Ellingsen)

Kors på halsen. Det var ikke som det stod i den famøse avisa Søndag Søndag dagen etter. Sting og vennene hans kom ikke til stedet med limousin og glam. De kom i minibuss. Jeg vet det, for jeg var der. Jeg trådte ut av den bussen sammen med Sting og Raoni og den belgiske fotografen Jean Pierre. Jeg gikk ved siden av Raoni, og Kathrina gikk ved siden av Sting, som la armen lett på hennes skulder mens det blitzet rundt oss. Og jeg husker at jeg tenkte: I morgen kan dette bildet være i avisa. Og vi så på hverandre vi to venninnene og vi visste som Henning Mankell sa i et intervju jeg så nå nylig: At det fins situasjoner en i øyeblikket vet at en aldri vil glemme. Jeg glemmer aldri den hånda på den skulderen. Jeg glemmer aldri at jeg satt ved siden av høvdingen Raoni på den minibussen gjennom Oslo by en kveld i 1989. Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Den stolte Raoni med den store leppa som vi hadde sett i avisene og som jeg prøver å kommunisere med der i bussen mens lys flimrer forbi oss i det vårlige halvmørket. Jeg prøver å formidle til han hvorfor vi egentlig sitter på den bussen. Legitimere tilstedeværelsen vår der på et vis. Ingen sjans. Ingen av dem aner hvorfor vi egentlig sitter der. Ikke vi heller når sant skal sies, men historien har likevel en forhistorie:
Det er det høye hår og Stingposternes tid. Det er Topp og Limahl. Men først og fremst er det ungdom. Det er ungdom og det er natur, og det er Natur og Ungdom. Vi har stått utenfor Arneageren i hjertet av Stavanger og vi har demonstrert mot at MacDonalds skal inn i den ærverdige Isak Andreassens lokaler. Mc Donalds er rasering av regnskog og Isak Andreassen er historie. Sjel.
Verden kan forandres. Vi tror det går an. Og nå skal vi få møte Sting. Søknaden vår er innvilget.
Det skal være en konferanse om bevaring av regnskogen i Oslo der Sting, Raoni og den belgiske fotografen Jean Pierre Dutilleux skal sitte i panelet. Seks opprømte jenter har trukket lykkeloddet og tar toget fra Stavanger til jungelasfalt i hovedstaden en dag i mai.
Regskogsfondet blir født ut fra den konferansen. Det er historisk det vi er med på. Men det vet vi ikke da.
Og nå vet jeg ikke nå hva jeg tenkte på da jeg etter konferansen går ned fra massen av publikum til Sting og vennene hans og skal overbringe en hilsen til Raoni. Det er en brasiliansk musiker jeg kjente som bad meg overbringe en hilsen til indianerhøvdingen da jeg fortalte om konferansen. Jeg henvender meg til Jean Pierre, den belgiske fotografen slik at han kan oversette. Men jeg når ikke fram. Jeg vet ikke helt om han prøver å forstå heller. Han vil fortsette samtalen et annet sted er det jeg skjønner. Han tar en penn, skriver en lapp. Og på lappen står et hotell og et romnummer. Kom til oss seinere sier han. Og han sier helt sikkert et tidspunkt også. Men det har jeg glemt. Den kommer i det hele tatt til meg glimtvis hele historien. En utavsegselvopplevelse. Som gjør at jeg mer husker følelse og stemning mer enn detaljer i handlingen.
Det var noe med det romnummeret. Det gjorde meg urolig. Og veldig nysgjerrig. Henge med Sting og gjengen? Unektelig noe å skrive hjem om. Men hva hadde jeg å komme med? En 16 åring som ville at regnskogen skulle leve. Hva var den egentlige motivasjonen for å be meg inn i sin verden, sitt rom?

Om vi spoler historien et par timer fram i tid sitter det 5-6 jenter i en sofa på SAS hotellet.De venter på at stjernene skal ankomme. For de er der ikke ennå. Det kan de i respesjonen fortelle.
Men vi snur ikke. Vi venter.Vi har jo tross alt et ærend. En hilsen å overbringe. Noe som legitimerer at vi sitter der. Vi er ikke groupies, vi har noe som binder oss til dem på en sympatisk måte. Og viktig; jeg sitter ikke der alene.
Ventemoralen i gruppa begynner etterhvert å gå i oppløsning. Tvilen brer seg.
Jeg og venninne Kathrina blir, de andre går ut svingdøra til Oslokvelden. Så kommer de. De er ikke overrasket over at vi er der. De er imøtekommende. Jovial stemning. Og samtidig noe beklemt. Hva snakker man med Sting om når han slenger seg ned i en sofa i resepsjonen på SAShotellet? Jeg husker ikke. Kongen av Sårbarhet. Sammen med Høvdingen av Regnskogen. Vi var i selve kjernen av hva vi hadde sett og lest og hørt og vært opptatt av. Hvilke ord skal man formulere da? Konversasjonen er borte for meg, men jeg husker at Sting vendte seg mot bildet av kong Olav som hang på veggen der i resepsjonen, reiste seg, og gjorde en hilsen til han.- Er han en vennlig mann, kongen? spør Sting. Jeg svarer bekreftende. Jeg husker smil. Varme. Hvor imøtekommende de var. Og hvor dumme vi følte oss. For det er fortsatt denne hilsenen jeg vil overbringe – det er som de ikke helt skjønner.Kjenner de hverandre ikke likevel? Og det er dette romnummeret som brenner i lomma. Det gir et ubehag.
Så spør de oss:-Vil vi være deres gjester på en konsert der Sting skal bidra med et overraskelsesnummer? Jeg og Kathrina ser på hverandre, og et par minutter etter sitter vi i hvert vårt sete ved siden av hver vår helt på en minibuss på vei til NRKs lokaler.
Vi er de innvidde. Vi er en del av gjengen med vår venn Sting i spissen som blir blitzet på da vi trer ut av bussen, og så eskortert gjennom kantina med kjendisene i NRK. For oss er det ikke hemmelig at Sting skal ha konsert. Vi vet. Vi er 16 år og vi er dronninger sammen med høvdingene. Men akk, så sårbare. Så redde.
Jeg skulle så gjerne sett den lappen igjen. Den vi skrev jeg og Kathrina da vi låste oss inn på et toalett et sted i NRK lokalet etter konserten: « Dear Sting and Raoni and Jean Pierre» begynte den. Fulle av takknemlighet er vi. Og inne i oss bobler det av  av innestengt latter der vi står og ser på den absurde situasjonen med utenforblikk.
Beskjeden vi skriver fortsetter med en beklagelse. Over at vi dessverre ikke kan vente på dem etter konserten. At vi måtte gå. Unnskyldningen vi kom med skulle jeg gjerne ha sett svart på hvitt som en viktig primærkilde til denne historien.
Greia var at vi hadde fått kalde føtter. Lappen med romnummeret var blitt for varm. Vi turte ikke å være med på fortsettelsen.
Jeg prøver så godt jeg kan å forklare situasjonen da jeg ringer min alltid snille oslo-onkel Jan .
Men det koker ned til denne enkle setningen:» – Kan du komme og hente oss? «
Vi har vært på vakt. Vi trenger å hvile.