«Det blå rommet» Ring i sølv med foto av båtside inni. I noen av smykkene fra Utstillingen På Galleri Giga fikk jeg bruke elementer fra Viggo Johansens kunst som jeg stilte ut sammen med. Han bruker fargespillet i undersiden av båter som underlag for egne tegninger.

«Det var ingen andre som mente det var blått, rommet. Alle de andre menneskene sa at det var hvitt.Hvitt? Maria smakte på ordet. Nei, hvitt var ingen pen farge.Det var en kald, dum farge som Gud måtte tildele snøklokkene fordi det ikke var andre farger igjen. Det hadde bestemor fortalt den gangen hun satt levende i gyngestolen, og ikke lå i en kiste»

Jeg fant nettopp igjen min påsketentamen i norsk fra 1988.Pappa har signert med sin lett gjenkjennelige håndskrift  på linjen der det står Sett:

«Det blå rommet» heter fortellingen, og den handler om en jente som tydelig føler seg annerledes, og som er i sorg, etter å ha mistet farmoren sin- den eneste som forstod henne.

To måneder etterpå var jeg selv i sorg, og håndskriften til pappa ble som gull verdt.Det var viktig at det var akkurat han som hadde Sett.

Vi har rom i oss av ulik farge. Noen større- noen mindre. Selv har jeg et stort blått rom i meg. Og der går albumet  «Blue» av Joni Mitchell på repeat.Den utgjør en av grunntonene i livet mitt, og jeg kan alle tekstene utanat. Men i rommet ved siden av spilles det «Happy» av Pharrell Williams på full guffe.Rett som det er tar jeg meg en svingom innom der. Og så tenker jeg: Det er jo bare livet liksom. Det er ikke så alvorlig.