Ring av sølv og beskyttelseskapsel for øyelinser. Frø fra geitrams ligger bak. Geitrams trives spesielt godt på branntomter og har derfor på folkemunne også navnet «Eldmerkje» Geitramsen har mange egenskaper. Den er bla. sårhelende.

Hvor jeg var 11.september da verden brakk ? I en leilighet øverst på Grunerløkka. Jeg hadde gått gjennom Birkelunden i lav høstsol, opp trappene i den gamle bygården, lukket døra bak meg og hilst på megleren som skulle selge leiligheten vår. Noe nytt skulle begynne. Så ble noe knust.

En erkjennelse av at nå er verden forandret. Men likevel ikke forstå  rekkevidden av det.

Noen dager før hadde jeg vist Titanic på VHS for elevene mine. Sett Kate Winslet stå på dekk med bølgende hår. Romantikk og katastrofe . Dette var annerledes.Katastrofen  var ikke pakket inn i vakker filmmusikk. Den hadde  ingen estetikk slik et minne kan få. Dette var nåtid. Det var virkeligheten som hadde kollidert. Kaos. En virkelighet kan justeres med ord. Så vi snakket om det. Prøvde å bygge opp tårnene igjen. Og tross alt var det langt fra oss. Det var bilder på TV.

Så falt vi igjen. September hadde så vidt blitt til oktober. Menneskene gikk rundt og gliret hvis de hadde glemt solbrillene som beskyttelse mot sola. Flyene tegnet striper av kritt på den store blå tavlen. En slik høst var det. Et stort blankt ark. For en liten gutt som akkurat hadde begynt på skolen vår ble det den siste. Han satt på et fly fra Milano på vei til København og han var 6 år. Snart skulle han tatt fram den lille sekken med tegnesaker og han skulle fargelagt i boka han fikk fra de snille flyvertinnene på vei inn i flyet , og han skulle sagt: Se pappa!

Tåken gav dårlig sikt på flyplassen. Og noen var blinde. Noen gjorde feil. Den verste flykatastrofen i Danmarks historie kunne vi lese om etterpå. Men vi orket ikke å lese. Vi hadde mistet en gutt som var så levende. Som var så ny.

Skole i sorg. Det er voldsomt.

September året etter har jeg  akkurat fått mitt første barn, og jeg jobber ikke lenger på samme skole. I mange år nå har jeg bodd i en annen by. Men med jevne mellomrom kommer tankene om  gutten  tilbake.Med kraft. Hvor liten han var, hvor mye han strålte. Og hvor mye det er mulig å tåle. Hvordan overlever man et barns død? Etter 22.juli er de der igjen. Så kommer jeg over en artikkel på nettet. Den har to bilder: En mor står ute  i naturen  og ser inn i kamera, og en liten jente på 7 år sitter ved siden av en gravstøtte med bilde av en smilende gutt i stripete genser. Bror og søster fikk aldri fikk møtes.

Og dette sier moren :» Livet mitt liv ble revet i stykker, og alt ble forandret av en kort nyhetsmelding på Dagsnytt. Jeg håper at de som er rammet etter tragedien på Utøya også klarer å skape seg et nytt liv (….) På 15 sekunder ble alt forandret. Jeg hadde et godt liv, det ble ødelagt. Nå lever jeg igjen, men det har jeg jobbet beinhardt for.»

I dag,  11. september 14 år etter finner jeg en liten notis bakerst i avisa der jubilantene står. Syrias president Bashar al-Assad er 50 år i dag. Han er utdannet øyekirurg i Storbritannia leser jeg.

Han er en mann som kan få andre til å se bedre. Livets ironi.

Måtte alle mødres og fedres smerte på veien og i eget land bli hans egen. Måtte det få ham til å Se.

Forbi sin egen verden av konfetti. Helt til en strand med en liten gutt på 3 år som ligger med hodet ned  i sanden og ikke har mer liv i seg. Måtte han tenke at det er hans egen sønn. Måtte det få han til å handle annerledes.  Insha Allah.