«Det blå rommet» Ring i sølv med foto av båtside inni. I noen av smykkene fra Utstillingen På Galleri Giga fikk jeg bruke elementer fra Viggo Johansens kunst som jeg stilte ut sammen med. Han bruker fargespillet i undersiden av båter som underlag for egne tegninger.

«Det var ingen andre som mente det var blått, rommet. Alle de andre menneskene sa at det var hvitt.Hvitt? Maria smakte på ordet. Nei, hvitt var ingen pen farge.Det var en kald, dum farge som Gud måtte tildele snøklokkene fordi det ikke var andre farger igjen. Det hadde bestemor fortalt den gangen hun satt levende i gyngestolen, og ikke lå i en kiste»

Jeg fant nettopp igjen min påsketentamen i norsk fra 1988.Pappa har signert med sin lett gjenkjennelige håndskrift  på linjen der det står Sett:

«Det blå rommet» heter fortellingen, og den handler om en jente som tydelig føler seg annerledes, og som er i sorg, etter å ha mistet farmoren sin- den eneste som forstod henne.

To måneder etterpå var jeg selv i sorg, og håndskriften til pappa ble som gull verdt.Det var viktig at det var akkurat han som hadde Sett.

Vi har rom i oss av ulik farge. Noen større- noen mindre. Selv har jeg et stort blått rom i meg. Og der går albumet  «Blue» av Joni Mitchell på repeat.Den utgjør en av grunntonene i livet mitt, og jeg kan alle tekstene utanat. Men i rommet ved siden av spilles det «Happy» av Pharrell Williams på full guffe.Rett som det er tar jeg meg en svingom innom der. Og så tenker jeg: Det er jo bare livet liksom. Det er ikke så alvorlig.

Close your eyes and think of me

Selmer Samuel bodde i Solheimsveien i Paradis og var regnfrakklimer. Det var ikke nok til å beskytte mot det  uværet ingen kunne forberede seg på.

Men det er sommer i landet nå, og Selmer trenger knapt klær. Han har sterke armer og singlet og ser rett inn i kamera. Myser mot sola midt i et spadetak. Han graver i jorda. Skaper noe nytt. Sammen med familien i huset. Han er 20 år, har nettopp kommet fra Oslo, og han blomstrer. Klar for livet.

Han er fagorganisert. Han har kolleger i ryggen, mot i brystet, og ingen venner. Den eneste han fører opp som venn i den seinere  politirapporten er møllearbeider Johansen som eier huset. Han er en god del eldre. Han må ha vært en viktig person i Selmers liv.

Møllerens datter heter Evelyn og nye følelser er i ferd med å gry fram i henne.

-Lukk øynene og hold fram hånda di sier Selmer  den dagen Evelyn  fyller 12. Forsiktig legger han et perlekjede og to kronestykker i hånda hennes.  Hun kjenner det i magen.

Tiden har merket Evelyn.  Selmer vil for alltid være ung. For alltid stå til venstre i et bilde en sommerdag med et åpent ansikt vendt mot kamera. En fri fyr i arbeid. Arbeit macht frei.

Det er ingen som ber deg se inn i kamera den sene høstdagen du blir deportert og jaget inn på skipet med det vakre navnet. Donau. «An der schønen Donau». Du står ved siden av din far David og du forbanner tidens elv.

Er du nær faren din denne aller første dagen i det nye året 1943 også?  Denne første blanke dagen  i året som skal bli din siste?  Eller har du allerede måttet grave hans grav?

Paper town

Det er sommer og grå himmel og jeg sitter hjemme og skriver om Selmer Samuel, pappas onkel. Prøver å finne de rette ordene,  sette sammen biter av informasjon , prøve å forstå. Jeg har zoomet han inn. Han blir tydeligere for meg når jeg konsentrerer meg.

Ungene mine kaller meg ut av bobla. Vi skal til en annen virkelighet nær oss. Kino.

Jeg har en bok jeg vil låne på biblioteket  etterpå, og finner ikke bibliotekskortet så jeg slenger passet ned i veska.

På biblioteket  spør jeg etter boka i skranken og forsikrer meg om at det er ok å låne på legitimasjon. Men avdelingen boka befinner seg i  har stengt så jeg bestiller boka «Svik og gråsoner» og er på vei ut idet jeg ser en bunke med hefter fra byhistorisk forening. Jeg ser spørrende på bibliotekaren. -« Ja, det er bare å forsyne seg», svarer hun smilende.

Jeg sjekker innholdsfortegnelsen: «Jødene i Stavanger» heter et kapittel. Jeg blar fram, og det synker i meg. Og det stiger i meg. Og jeg tenker: Hadde dette vært en film ville det vært for usannsynlig. Det er Selmers ansikt som ser på meg. Han ser yngre ut enn på bildet fra Solheimsveien. Han er alvorlig. Er det et passbilde? Jeg blar videre. David, Sofie, Hildur Sara, de er alle der. Og jeg ser pappa i dem. I det mørke, i det kraftige, i det jødiske.  Det er bilder jeg ikke har sett før. Jeg står på et bibliotek i en by og jeg blar i en bok og jeg har lyst å skrike. Dette er min familie har jeg lyst å skrike! Se hvor fine de var! Jeg har lyst å tagge på veggen : DE VAR HER.

«-Sånn som jeg ser det får alle sitt mirakel», sier hovedpersonen i filmen etterpå.

Og hvor tett  sitter de vel ikke, mirakelet og tragedien, tragedien og mirakelet  tenker jeg, og  jeg ser for meg to søstre gå med like store mager nedover en vei byen min, og himmelen er blå, og jeg ser for meg en tom leilighet stinn av stumme skrik. I badekaret ligger en pakke med bleier.

Jeg ser svik, og jeg ser gråsoner.

Da jeg kommer for å hente boka  et par dager etter  at jeg skrev teksten over, ser jeg en plakat med teksten» I AM HERE AND I EXIST»

Det er tittelen på en utstilling med portretter av syriske flyktninger og deres barn som vises i biblioteket.

Alt forandrer seg. Og alt er det samme.

Ring av sølv og beskyttelseskapsel for øyelinser. Frø fra geitrams ligger bak. Geitrams trives spesielt godt på branntomter og har derfor på folkemunne også navnet «Eldmerkje» Geitramsen har mange egenskaper. Den er bla. sårhelende.

Hvor jeg var 11.september da verden brakk ? I en leilighet øverst på Grunerløkka. Jeg hadde gått gjennom Birkelunden i lav høstsol, opp trappene i den gamle bygården, lukket døra bak meg og hilst på megleren som skulle selge leiligheten vår. Noe nytt skulle begynne. Så ble noe knust.

En erkjennelse av at nå er verden forandret. Men likevel ikke forstå  rekkevidden av det.

Noen dager før hadde jeg vist Titanic på VHS for elevene mine. Sett Kate Winslet stå på dekk med bølgende hår. Romantikk og katastrofe . Dette var annerledes.Katastrofen  var ikke pakket inn i vakker filmmusikk. Den hadde  ingen estetikk slik et minne kan få. Dette var nåtid. Det var virkeligheten som hadde kollidert. Kaos. En virkelighet kan justeres med ord. Så vi snakket om det. Prøvde å bygge opp tårnene igjen. Og tross alt var det langt fra oss. Det var bilder på TV.

Så falt vi igjen. September hadde så vidt blitt til oktober. Menneskene gikk rundt og gliret hvis de hadde glemt solbrillene som beskyttelse mot sola. Flyene tegnet striper av kritt på den store blå tavlen. En slik høst var det. Et stort blankt ark. For en liten gutt som akkurat hadde begynt på skolen vår ble det den siste. Han satt på et fly fra Milano på vei til København og han var 6 år. Snart skulle han tatt fram den lille sekken med tegnesaker og han skulle fargelagt i boka han fikk fra de snille flyvertinnene på vei inn i flyet , og han skulle sagt: Se pappa!

Tåken gav dårlig sikt på flyplassen. Og noen var blinde. Noen gjorde feil. Den verste flykatastrofen i Danmarks historie kunne vi lese om etterpå. Men vi orket ikke å lese. Vi hadde mistet en gutt som var så levende. Som var så ny.

Skole i sorg. Det er voldsomt.

September året etter har jeg  akkurat fått mitt første barn, og jeg jobber ikke lenger på samme skole. I mange år nå har jeg bodd i en annen by. Men med jevne mellomrom kommer tankene om  gutten  tilbake.Med kraft. Hvor liten han var, hvor mye han strålte. Og hvor mye det er mulig å tåle. Hvordan overlever man et barns død? Etter 22.juli er de der igjen. Så kommer jeg over en artikkel på nettet. Den har to bilder: En mor står ute  i naturen  og ser inn i kamera, og en liten jente på 7 år sitter ved siden av en gravstøtte med bilde av en smilende gutt i stripete genser. Bror og søster fikk aldri fikk møtes.

Og dette sier moren :» Livet mitt liv ble revet i stykker, og alt ble forandret av en kort nyhetsmelding på Dagsnytt. Jeg håper at de som er rammet etter tragedien på Utøya også klarer å skape seg et nytt liv (….) På 15 sekunder ble alt forandret. Jeg hadde et godt liv, det ble ødelagt. Nå lever jeg igjen, men det har jeg jobbet beinhardt for.»

I dag,  11. september 14 år etter finner jeg en liten notis bakerst i avisa der jubilantene står. Syrias president Bashar al-Assad er 50 år i dag. Han er utdannet øyekirurg i Storbritannia leser jeg.

Han er en mann som kan få andre til å se bedre. Livets ironi.

Måtte alle mødres og fedres smerte på veien og i eget land bli hans egen. Måtte det få ham til å Se.

Forbi sin egen verden av konfetti. Helt til en strand med en liten gutt på 3 år som ligger med hodet ned  i sanden og ikke har mer liv i seg. Måtte han tenke at det er hans egen sønn. Måtte det få han til å handle annerledes.  Insha Allah.

Israel,Tel Aviv 22.januar 1992

Sånn husker jeg det: Min skitne store ryggsekk alene på bagasjebåndet på Ben Gurion flyplass, Tel Aviv. Folk som ser på meg på avstand.Jeg er på utsiden. Det er meg mot verden.

Jeg er merket. Jeg er uønsket.

Jeg hadde nettopp ankommet Tel Aviv med flyet fra Sofia i Bulgaria som jeg hadde kommet til med tog fra Barcelona der jeg hadde vært au pair. En noe interessant og uforståelig reiserute. Men etter å ha blitt rundlurt for penger på  eventyrlig vis i Barcelona, og derav spist epler i flere uker (slik føltes det ialfall) brukte jeg mye energi på å finne en reiserute som kunne forsvares.Økonomisk sett. Resultatet ble kreativt, og til sist ble det altså likevel en høy pris å betale – ikke minst erfaringsmessig.

Hva som drev meg? Jeg vet ikke. En voldsom opplevelseshigen, nysgjerrighet kanskje? Et slags ungdomsopprør som var blitt utsatt da bena ble slått under meg da pappa døde? Kanskje. Uansett – det siste gjorde meg usårbar.Uredd.Og også uimottagelig for andres bekymring for meg.

Nå skulle jeg altså oppleve Israel. En venninne hadde vært der og jobbet på kibbutz.Jeg ville det samme.

Jeg hadde navnet på kibbutzen i lommen, mot i blikket,- for dagen før jeg reiste fra Barcelona var jeg på fest og møtte en franskmann med familie i Israel.Jeg hadde kontakter må vite. Addresser og telefonnummer nedtegnet på papir.Men ingen som ventet meg.

Jeg hadde heller ingen bevissthet om at pappa hele livet hadde gått med jødestjerne i gull rundt halsen. Jeg var på opplevelsestur,- det handlet ikke på noe vis om søken etter identitet.

Og jeg var ikke mørk som pappa. Jeg var høy og lys og norsk og fremmed. Akk,så fremmed. Jeg representerte «de andre».Et menneske som ikke kunne plasseres,-som hadde reist via merkelige veier, og som hadde lite penger og ingen på flyplassen som ventet med plakat.

En  så sterk følelse av andres mistenksomhet og frykt  har jeg aldri noensinne hatt verken før eller siden.

Jeg ble tatt for å være en annen enn jeg er. Jeg ble så til de grader misforstått. Jeg ble sendt hjem igjen. Jeg ble deportert.

Alt skjedde så fort.Og likevel så langsomt.Slow motion. Jeg var sliten etter en lang og merkelig reise, og jeg hadde dotter i ørene etter flyreisen.Og de ville ikke forsvinne.Denne følelsen av å være så veldig på utsiden ble forsterket av at alle lyder var pakket inn i bomull..Ikke det at det at det hadde utgjort den store forskjellen. Jeg skjønte lite av de lydene som flakset rundt meg uansett. Alt var et virvar av et språk jeg ikke kunne.Mennesker som snakket om meg, forbi meg på hebraisk, uten å møte blikket mitt. Den store strenge politimannen og hjelperne hans. Jeg var 19 år, alene, og jeg hadde mistet motstandskraft.Jeg hadde ikke språk. Og det lille jeg prøvde snekre sammen av tillitsvekkende sammenhenger på engelsk,ble i det øyeblikket jeg uttalte det til et virvar av motsigelser som bare bekreftet politifolkenes mistenksomhet.Jeg skjønte det i samme øyeblikk lydene kom utav meg.

Jeg gjorde som de bad meg om. Jeg tok av meg klærne, jeg tok på meg klærne, jeg helte ut innholdet av sekken som etter hvert ble hentet inn til «forhørsrommet», jeg forklarte tabletter i toalettmappen. Jeg prøvde å virke ufarlig. Møte hardhet med vennlighet.

Jeg hadde ingen sjanse. De tok fra meg passet. Så ble jeg geleidet av  to alvorlige bevæpna millitærvakter ut i et lite millitært kjøretøy som tok meg og sekken min med ut til flyet.Det samme flyet jeg hadde kommet med, og som nå var forsinka på sin retur til Sofia på grunn av meg.

Dette er sykt, tenkte jeg da jeg stod sammen med de to unge vaktene. Vi kunne ha vært på fest sammen, vi tre. Jeg kan være gøy.Hva tenker dere egentlig om meg? Ser dere meg som en potensiell terrorist? En fare for landet?

Jeg kunne ha sagt alt dette. Og jeg kunne ha sagt at: «Jammen…jeg har en far som er jøde.Kors og jødestjerne på halsen, kunne jeg sagt, – jeg har en far som er jøde, og selv er jeg bare en jente som wanna have fun. Og som vil plukke appelsiner.Men jeg var innkapslet. I meg selv, i språket, i et trangt og uvennlig kjøretøy, og dessuten er en avhengig av noen som lytter hvis en vil si noe viktig. Jeg hadde ikke tilhørere. Jeg var omgitt av utførere.

På flyet var det noen som så meg, og ikke på meg. Kabinpersonalet: »The crew fells so sorry for you.Would you like a glass of campari?» Mykheten i stemmen etter alt dette harde,uforsonlige. Å bli forstått. Solskinn i alkohol, og en liten dose forståelse var det jeg trengte denne kalde dagen i slutten av januar. Alt lå der i den oransje drinken som flyvertinnen bøyde seg ned mot meg for å gi. At en virkelighet kan justeres med en enkel setning.

Denne hendelsen er med meg ofte.

Jeg hadde noen å ringe til da jeg endelig ankom Sola via Sofia hvor  jeg måtte overnatte på et ammerom med  hungrig politimann kretsende  rundt meg; dette passløse, ubeskyttede mennesket på en benk i ingenmannsland.

Hele tiden visste jeg at jeg var ønsket og ventet et annet sted.Et trygt sted.

Det er enkelt å ta fatt på den åpne veien når en vet at en kan søke ly når det blåser opp.

Noen mennesker er tvunget til å alltid befinne seg  på den åpne veien. Alltid i ingenmannsland.

Fremdeles kan jeg kjenne noe av det ubestemmelige ubehaget fra denne episoden når jeg er på flyplasser.

Hardheten, og det å få virkeligheten satt på hodet sitter i meg som et skinnespor.

Og samtidig  kommer altid den samme tanken når jeg forsikrer meg om at det røde passet er i veska: Jeg  er  heldig.