Bilder av flyktninger ved grensen til Ungarn. Høye piggtrådgjerder. Hjemløse fortvilte mennesker som bærer barn på armen.

En gang for lenge siden stod jeg på en bussholdeplass i Budapest. Det var kveld. Det var vinter, og jeg hadde mistet toget. Nå var jeg likevel på vei tilbake til togstasjonen. Jeg skulle videre til Sofia neste morgen for å nå et fly til Tel Aviv, og togstasjonen var varm nok til et par timers søvn.

Kontrasten til timene før var stor. Jeg hadde sittet inne på en varm kafè og skålt på ulike språk med en gjeng gøye ungarske menn. Jeg så på klokka for seint. Kroppen var for tung i spurten tilbake mot togstasjonen. Hadde det ikke vært for den store sekken. Men jeg husket hva de sa så lett da jeg heseblesende forlot kafeen. Kom tilbake hit da om du ikke rekker det. Vi slenger ut en madrass til deg et sted.

Stemmene var ikke like lette da jeg kom tilbake. Glassene var ikke lenger hevet. De så ned. Ble mumlende og uklare. Det kobberfargede lyset i kafeen ble neonkaldt. Det samme hadde føttene deres blitt. For hvordan  forklare denne blonde overnattingsgjesten til den hjemme? Jeg skjønte dem. Selvfølgelig gjorde jeg det. Skulle aldri gått inn den døra igjen. Skulle beholdt det bildet som det var. Hevede glass og latter og fjas. Nå var det forstyrret. Nå skurret det. Jeg hadde trodd de mente alvor. De lo av meg inni seg. Og var samtidig skamfulle på egne vegne.

Det var mørkt da jeg stilte meg opp ved bussholdeplassen. Det var vinter i en fremmed by. Jeg var alene. Hadde mista toget, og hadde ikke nok penger til overnatting.Men jeg var ikke  redd.

Mannen jeg spurte om hjelp til å tyde busstidene likte ikke at jeg skulle tilbake til togstasjonen. Han godtok ikke at jeg skulle overnatte der alene. Norsk? Kjenner du til Jan Garbarek, spør han? Ja, han har jeg hilst på, sier jeg. Har gode venner som kjenner han. Fantastisk musikk. Så kommer det varme lyset tilbake. Virkeligheten får melodi. Den gode samtalen kan oppstå hvor som helst. Også utav det blåkalde på et gatehjørne  en vinterkveld i ØstEuropa. Jeg er ikke lost. Jeg er tvert imot funnet.

Og sånn har det seg at når jeg tenker på Budapest i dag så ser jeg følgende:

En mann som henter sin lille Trabant og tar meg med til sin lille familie i en knøttliten blokkleilighet i byen. En oppredd sofa med Jan Garbarek på platespilleren som myk  godnattmusikk. En kvinne med et lite barn på armen som står opp tidlig,  og omsorgsfullt lager niste i gjennomsiktig pose som jeg kan ha med meg på toget. En mann som kjører meg til togstasjonen en tidlig februarmorgen. Varme. Så kan reisen igjen gå på skinner.

Husrom og medmenneskelighet, det er Ungarn for meg. Som så mange land er det for ungarere  i dag. Deriblant Norge som tok imot 1200 av omkring en kvart million ungarske flyktninger i 1956.

Jeg liker historier. Tanken på en historieløs verden gjør meg urolig. Måtte vaktene ved grensen til Serbia bytte ut tåregass med tårer. For om det er komplisert, så begynner det med innlevelse. Og med en vilje til å beskytte mennesker som ikke jakter etter lykken, men etter å overleve.