Blomsterkrans i sølv. Kjerne med frø fra evighetsblomst bak plexiglass. (foto: Viggo Johansen)

Vi trenger trøst

Sommeren 1988, et par måneder etter at  pappa døde dro vi til familien til  mammas fetter i Mandal.
De hadde en åker av blomster ved huset, og vi lærte å binde kranser av evighetsblomster.
Det var som å spise yoghurt etter å ha spist chili med høy brannfaktor. Det var som om noen blåste like forsiktig på såret som en blåser frøene av en avblomstret løvetann.
For når tårene er grått, og skriket mangler ord, da kan man ty til Blomsterspråket.

Trøst

Gi meg det dvelende,ydmyke,tvilende

fri meg fra det effektive,ambisiøse,evig handlende

visst trenger jeg plaster dann og vann

men du må se på meg og blåse ut ilden

av såret først