Frø fra blomst fra den fredete øya i Oslofjorden (bak gravert pexiglass)

Det er er par dager etter 22. Juli. Vi ferierer i det gamle skolebygget på en idyllisk saltkråkanøy utenfor Oslo.
Det er solskinn og solsinn. Grunnfølelsen er behag.
På utedoen er det et bilde av en engel som ledsager en liten jente som plukker markblomster. Og jeg tenker på hvor godt det passer her på denne fredede plassen. Ikke bare i overført betydning. For øya er et fredet naturreservat med et rikt dyre og planteliv. Aldri har jeg sett så mange ulike markblomster på ett sted. Jeg må inn til Oslo og kjøpe floraen i farger tenker jeg. For jeg vil vite mer. Hvilken blomst er Dragehodet som er utrydningstruet og som har funnet det for godt å klamre seg til en liten flekk nettopp her på denne holmen. Og Hvordan ser egentlig Johannesurt ut?
Neste dag er grunnfølelsen forandret. Jeg kvier meg for å ta båten inn til Oslo. Og jeg trenger den engelen. For jeg kjenner meg liten og urolig. Jeg ser bilder av bevæpnet politi på forsidene av alle avisene. Slottet har stengt. Jødisk Museum har stengt. Og det har sneket seg inn et skjelvende ubehag i denne hete norske sommeren.
Verden har kommet til Norge med trussel om terror. Ikke hvor, ikke når – bare kanskje. Selve definisjonen på Utrygghet.
Det fins steder i verden der mennesker lever i denne utrygheten hver dag. Der bomber er mer sikkert enn regn. Jeg har tenkt mye på familier i Gaza denne sommeren. Hvordan mange må leve videre i tomrom. Hvordan hat sås. Hvordan godhet kan oppnås.
Hvordan hver og en av de som er borte var en sjelden blomst.
Og akkurat nå mens jeg sitter på en øy utenfor Oslo og ser seilbåter gli forbi tenker jeg på dem som svømte for livet og bort fra hatet den sommerdagen for tre år siden. For ikke bare er vi sjeldne, vi er søren meg skjøre og.
Og jeg tenker: det er bare ved fullt ut å akseptere denne skjørheten at vi har muligheten til å finne vår styrke.