Jeg,bestemor og pappa på vei til hytta 17.mai 1975. Stedet der bestemor og farfars gravstein er hentet fra.

Vi dro på søndsgsturer i bil. Ut for å se fly ta av på Sola. Over brua til Hundvåg. Se på verden gjennom bilvinduet som forstørrelsesglass. Se verden i flimrende fart. Likevel så tydelig.
– Du blir så fort brun at du får farge gjennom vinduet du, sa pappa Per bak rattet til bestemor. Så mye kjærlighet i stemmen at den nesten skalv. Og bestemor Solveig smilte om kapp med navnet sitt. Stråler i navn og i sinn. Og folder i kroppen. Som vi fikk komme så nær. Naken gammel skrukkekropp i badekaret. Den glatte ryggen som våre forsiktige barnehender såper inn. De lange slappe brystene som dupper flaten som halvfylte vannballonger.
Etterpå går vi til det hemmelige skapet i veggen på loftsrommet. Den gamle kroppen fremdeles fuktig. Du finner fram de gule syrlige sitrondropsene. Formet som båter.
Og så seiler du videre. Tiden er ikke lenger din. Men du står skrevet.
Og alltid har jeg ønsket meg ditt etternavn. Nitter. Lyst er det. Som glitter.