Blomsterkrans i sølv. Kjerne med frø fra evighetsblomst bak plexiglass. (foto: Viggo Johansen)

Vi trenger trøst

Sommeren 1988, et par måneder etter at  pappa døde dro vi til familien til  mammas fetter i Mandal.
De hadde en åker av blomster ved huset, og vi lærte å binde kranser av evighetsblomster.
Det var som å spise yoghurt etter å ha spist chili med høy brannfaktor. Det var som om noen blåste like forsiktig på såret som en blåser frøene av en avblomstret løvetann.
For når tårene er grått, og skriket mangler ord, da kan man ty til Blomsterspråket.

Trøst

Gi meg det dvelende,ydmyke,tvilende

fri meg fra det effektive,ambisiøse,evig handlende

visst trenger jeg plaster dann og vann

men du må se på meg og blåse ut ilden

av såret først

Frø fra blomst fra den fredete øya i Oslofjorden (bak gravert pexiglass)

Det er er par dager etter 22. Juli. Vi ferierer i det gamle skolebygget på en idyllisk saltkråkanøy utenfor Oslo.
Det er solskinn og solsinn. Grunnfølelsen er behag.
På utedoen er det et bilde av en engel som ledsager en liten jente som plukker markblomster. Og jeg tenker på hvor godt det passer her på denne fredede plassen. Ikke bare i overført betydning. For øya er et fredet naturreservat med et rikt dyre og planteliv. Aldri har jeg sett så mange ulike markblomster på ett sted. Jeg må inn til Oslo og kjøpe floraen i farger tenker jeg. For jeg vil vite mer. Hvilken blomst er Dragehodet som er utrydningstruet og som har funnet det for godt å klamre seg til en liten flekk nettopp her på denne holmen. Og Hvordan ser egentlig Johannesurt ut?
Neste dag er grunnfølelsen forandret. Jeg kvier meg for å ta båten inn til Oslo. Og jeg trenger den engelen. For jeg kjenner meg liten og urolig. Jeg ser bilder av bevæpnet politi på forsidene av alle avisene. Slottet har stengt. Jødisk Museum har stengt. Og det har sneket seg inn et skjelvende ubehag i denne hete norske sommeren.
Verden har kommet til Norge med trussel om terror. Ikke hvor, ikke når – bare kanskje. Selve definisjonen på Utrygghet.
Det fins steder i verden der mennesker lever i denne utrygheten hver dag. Der bomber er mer sikkert enn regn. Jeg har tenkt mye på familier i Gaza denne sommeren. Hvordan mange må leve videre i tomrom. Hvordan hat sås. Hvordan godhet kan oppnås.
Hvordan hver og en av de som er borte var en sjelden blomst.
Og akkurat nå mens jeg sitter på en øy utenfor Oslo og ser seilbåter gli forbi tenker jeg på dem som svømte for livet og bort fra hatet den sommerdagen for tre år siden. For ikke bare er vi sjeldne, vi er søren meg skjøre og.
Og jeg tenker: det er bare ved fullt ut å akseptere denne skjørheten at vi har muligheten til å finne vår styrke.

Jeg,bestemor og pappa på vei til hytta 17.mai 1975. Stedet der bestemor og farfars gravstein er hentet fra.

Vi dro på søndsgsturer i bil. Ut for å se fly ta av på Sola. Over brua til Hundvåg. Se på verden gjennom bilvinduet som forstørrelsesglass. Se verden i flimrende fart. Likevel så tydelig.
– Du blir så fort brun at du får farge gjennom vinduet du, sa pappa Per bak rattet til bestemor. Så mye kjærlighet i stemmen at den nesten skalv. Og bestemor Solveig smilte om kapp med navnet sitt. Stråler i navn og i sinn. Og folder i kroppen. Som vi fikk komme så nær. Naken gammel skrukkekropp i badekaret. Den glatte ryggen som våre forsiktige barnehender såper inn. De lange slappe brystene som dupper flaten som halvfylte vannballonger.
Etterpå går vi til det hemmelige skapet i veggen på loftsrommet. Den gamle kroppen fremdeles fuktig. Du finner fram de gule syrlige sitrondropsene. Formet som båter.
Og så seiler du videre. Tiden er ikke lenger din. Men du står skrevet.
Og alltid har jeg ønsket meg ditt etternavn. Nitter. Lyst er det. Som glitter.