Ring med løvetannfrø bak glassramme

Vi trenger å gi omsorg

Det er villblomstens dag – 15.juni, og jeg sitter på toget og leser Dagbladet mens sommerlandskap blir til striper av grønt utenfor vinduet:
«Noen sier god natt til meg hver kveld. Da blir jeg varm inni meg og sover godt» , leser jeg.
Teksten er en annonse for fosterhjemsplasser.

Og jeg kjenner stikket. Og jeg ser for meg gårdsplassen. Jeg ser for meg nakne små kropper på morgenkaldt garderobegulv. Og porten. Porten der fortvilte mødre stod med ungen sin. Den som hun ikke klarte å gi verken en god natt eller en god dag.
Løsningen ble å overlate barnet til andres omsorg, til dette barnehjemmet i Bolivia, La Paz der jeg jobbet en periode av livet.
Å gi fra seg et barn. Det fins setninger der det etterpå bare finnes stumhet. Uro. Ingen fred.

Men inne på gårdsplassen bak porten etter at sola har jaget bort morgenkulda, finnes det ord, latter, lek og kjærlighet.
Og det fins fester. Med kaker, ballonger og dans.
Og når mørket siger innover, kommer freden til gårdsrommet og lyden forflytter seg innendørs til rommet med de knirkete køysengene.Jeg ligger på samme rom som guttene.
Og hver kveld når jeg har krøpet opp i køysenga etter at jeg bredt dyna over dem, er ritualet det samme: De sniker seg opp til meg en etter en og brer dyna godt over meg.
Og så blåser de de vakreste ord på meg, og døyver hjemlengselen min » Que duermas con los angelitos » Drøm om de små englene.

Jeg sier det samme.Og vi blir varme inni oss og sover godt.