Evighetsfrø bak glassramme.

Vi trenger å snakke                                                                                                                

«For det er vesle Selma hun er ærlig verdt en sang, det er Selma som jeg elsker, det er Selma denne gang» (Herman Wildenvey)

Selma var min jødiske farmor, og jeg fikk aldri møtt henne. Hun gav fra seg et barn, min far for å beskytte ham under krigen.

«Mamma døde av hjertesorg», sa Sidsel, Selmas datter da jeg møtte henne første gang.

Sidsel hadde vokst opp i Kongsvinger med sine foreldre Selma og Leon, intetanende om at hun hadde en halvbror i Stavanger. Det ble først oppdaget da familien gikk igjennom gamle brev etter at faren døde.Telefonsamtalen som fulgte mellom datteren hennes Heidi som hadde tatt mot til seg å ringe Stavanger: «Jeg skulle gjerne snakket med Per Størseth…?» Stillheten og tårene etterpå. Over at det var så altfor mange år for seint.

Selma bar på en stor hemmelighet. Mannen Leon som var en av de få overlevende jødene fra Auschwitz ,visste om den, men han godtok ikke at Selma hadde berøring med sitt tidligere liv i Stavanger. Selma måtte avvise pappa, sønnen sin da han prøvde å få kontakt.

Sidsel erindrer høylytte diskusjoner i lukkede rom. Noe hun aldri fikk tak på. Hemmeligheten.

«Hun ville gitt bort sin siste femøring», er svaret Sidsel gir nå jeg spør hvordan farmoren min var. Hjertegod.

Å bære på en sorg er vondt. Å bære på en innkapslet sorg er vondere.