Ring med nerver fra bladverk bak glassramme.

Vi trenger å anerkjenne vår sårbarhet

Bar

Ute i naturen står vi

menneskene

stamme på stamme

arr ring på arr ring

Merket

i dag kongebjørk

i morgen sørgepil

og på ny og på ny

skal månen spenne sin bue

av himmelsølv

over en skjelvende blodbøk

Vi lever i spennet mellom det vi kan ta ansvar for å gjøre noe med, og det vi ikke har mulighet til å styre.

I 2011 opplevde Norge et skjelv. Det vondeste skjedde. 22.juli førte til en oppvåkning. Den fortalte oss hvor sårbare vi er, hvor lite kontroll vi har .Og den gav oss bud om at det er noen verdier vi ikke skal ta for gitt.Det finnes noen som velger hat og frykt som sin motivasjon i livet.

Samme år skjedde det også noe for meg personlig som bidrog til en sterk personlig rystelse, og det handlet om historien til pappa som jeg tidligere bare hadde hatt små tittehull inn til.

Pappas familie på morssiden var jødisk, og alle ble drept i Auschwitz bortsett fra hans mor Selma. Hun ble skånet fordi hun hadde vært gift med en nordmann. Selma satt lenge på Grini, og hun valgte senere å adoptere bort barnet sitt – pappa, til de som hadde beskyttet ham mens hun var borte.

Å miste et barn.

På et tidspunkt da jeg var klar for det kom biter av et stort puslespill plutselig glidende til meg fra mange ulike kanter. Det var, og er fremdeles en mystisk erfaring. Alle bitene er fremdeles ikke lagt. Dette bildet som framkalles sakte har bidratt til en ny forståelse for meg, men samtidig ført til et nytt sinne som kommer fra mitt innerste jeg.

Jeg prøver å kanalisere det rett. Og jeg er glad for Stephanie Hessls oppfordring:»Bli sint!»

For jeg tenker at verden trenger raseri. På vegne av ydmykheten overfor vår sårbarhet.