Prestekrage med blomsterengfrø i kjernen

Vi trenger røtter og vi trenger vinger
Det er godt å ha et stykke jord der en hører til. Sånn er det med hytta på Fløysvik. Bygget av pappa og
faren hans på det vakreste stedet.
For tre år siden brant hytta ned til grunnen. Mens jeg var i Zambia på skolebesøk og hadde møtt menne-
sker med Ingenting, men likevel med en energi på høyde med Victoriafallene. Det matte sløret som jeg
hadde for øynene før jeg dro var borte. Jeg hadde fått gnisten tilbake, og jeg hadde ryggsekken full av
begeistra historier. Men på flypassen på Sola ble jeg møtt av en familie som ikke skinte.
Det var en merkelig opplevelse å miste et så viktig sted, – men tross alt et hus nr. to, og samtidig komme
rett fra en verden av et materielt Ingenting. Det var som de to sterke opplevelsene utlignet hverandre og
ble nøytralisert.
Nå er hytta bygget opp igjen, og engen av prestekragene som alltid har vært der står fremdeles i skrånin-
gen ned mot vannet. Broren min er brannmann, og mange av hans kolleger var med på å slukke brannen.
Han har en prestekrage tatovert på overarmen. Minnene forblir. Elsker.