Ring med nerver fra bladverk bak glassramme.

Vi trenger å anerkjenne vår sårbarhet

Bar

Ute i naturen står vi

menneskene

stamme på stamme

arr ring på arr ring

Merket

i dag kongebjørk

i morgen sørgepil

og på ny og på ny

skal månen spenne sin bue

av himmelsølv

over en skjelvende blodbøk

Vi lever i spennet mellom det vi kan ta ansvar for å gjøre noe med, og det vi ikke har mulighet til å styre.

I 2011 opplevde Norge et skjelv. Det vondeste skjedde. 22.juli førte til en oppvåkning. Den fortalte oss hvor sårbare vi er, hvor lite kontroll vi har .Og den gav oss bud om at det er noen verdier vi ikke skal ta for gitt.Det finnes noen som velger hat og frykt som sin motivasjon i livet.

Samme år skjedde det også noe for meg personlig som bidrog til en sterk personlig rystelse, og det handlet om historien til pappa som jeg tidligere bare hadde hatt små tittehull inn til.

Pappas familie på morssiden var jødisk, og alle ble drept i Auschwitz bortsett fra hans mor Selma. Hun ble skånet fordi hun hadde vært gift med en nordmann. Selma satt lenge på Grini, og hun valgte senere å adoptere bort barnet sitt – pappa, til de som hadde beskyttet ham mens hun var borte.

Å miste et barn.

På et tidspunkt da jeg var klar for det kom biter av et stort puslespill plutselig glidende til meg fra mange ulike kanter. Det var, og er fremdeles en mystisk erfaring. Alle bitene er fremdeles ikke lagt. Dette bildet som framkalles sakte har bidratt til en ny forståelse for meg, men samtidig ført til et nytt sinne som kommer fra mitt innerste jeg.

Jeg prøver å kanalisere det rett. Og jeg er glad for Stephanie Hessls oppfordring:»Bli sint!»

For jeg tenker at verden trenger raseri. På vegne av ydmykheten overfor vår sårbarhet.

Evighetsfrø bak glassramme.

Vi trenger å snakke                                                                                                                

«For det er vesle Selma hun er ærlig verdt en sang, det er Selma som jeg elsker, det er Selma denne gang» (Herman Wildenvey)

Selma var min jødiske farmor, og jeg fikk aldri møtt henne. Hun gav fra seg et barn, min far for å beskytte ham under krigen.

«Mamma døde av hjertesorg», sa Sidsel, Selmas datter da jeg møtte henne første gang.

Sidsel hadde vokst opp i Kongsvinger med sine foreldre Selma og Leon, intetanende om at hun hadde en halvbror i Stavanger. Det ble først oppdaget da familien gikk igjennom gamle brev etter at faren døde.Telefonsamtalen som fulgte mellom datteren hennes Heidi som hadde tatt mot til seg å ringe Stavanger: «Jeg skulle gjerne snakket med Per Størseth…?» Stillheten og tårene etterpå. Over at det var så altfor mange år for seint.

Selma bar på en stor hemmelighet. Mannen Leon som var en av de få overlevende jødene fra Auschwitz ,visste om den, men han godtok ikke at Selma hadde berøring med sitt tidligere liv i Stavanger. Selma måtte avvise pappa, sønnen sin da han prøvde å få kontakt.

Sidsel erindrer høylytte diskusjoner i lukkede rom. Noe hun aldri fikk tak på. Hemmeligheten.

«Hun ville gitt bort sin siste femøring», er svaret Sidsel gir nå jeg spør hvordan farmoren min var. Hjertegod.

Å bære på en sorg er vondt. Å bære på en innkapslet sorg er vondere.

Prestekrage med blomsterengfrø i kjernen

Vi trenger røtter og vi trenger vinger
Det er godt å ha et stykke jord der en hører til. Sånn er det med hytta på Fløysvik. Bygget av pappa og
faren hans på det vakreste stedet.
For tre år siden brant hytta ned til grunnen. Mens jeg var i Zambia på skolebesøk og hadde møtt menne-
sker med Ingenting, men likevel med en energi på høyde med Victoriafallene. Det matte sløret som jeg
hadde for øynene før jeg dro var borte. Jeg hadde fått gnisten tilbake, og jeg hadde ryggsekken full av
begeistra historier. Men på flypassen på Sola ble jeg møtt av en familie som ikke skinte.
Det var en merkelig opplevelse å miste et så viktig sted, – men tross alt et hus nr. to, og samtidig komme
rett fra en verden av et materielt Ingenting. Det var som de to sterke opplevelsene utlignet hverandre og
ble nøytralisert.
Nå er hytta bygget opp igjen, og engen av prestekragene som alltid har vært der står fremdeles i skrånin-
gen ned mot vannet. Broren min er brannmann, og mange av hans kolleger var med på å slukke brannen.
Han har en prestekrage tatovert på overarmen. Minnene forblir. Elsker.

Sølvblomst med sommerfuglvennlige frø som ligger løst bak glass . Sommerfuglen er rik på symbolikk. Psyke, sjel, framstilles ofte som en sommerfugl, og er mye brukt for å illustrere psykisk helse.

Vi trenger å lytte

Jeg var på skolebesøk i en liten landsby i Zambia. Elevene kom på skolen i skitne morgenkåper, gjerne to
forskjellige slitte plastsandaler. Om de i det hele tatt hadde sko. Om de i det hele tatt kom, og ikke måtte
ta seg av små søsken. Klasserommene var mørke uten vinduer. Halvparten av elevene hadde mistet en
eller begge foreldrene i AIDS.
Hele landsbyen var traumeinfisert. Store sår påført av død og maktesløshet.
Det er noe mer som har brent seg fast i meg: De hadde satt lytting i system. Etter at skoledagen var slutt
ble klasserommene brukt til en annen type landsbyfellesskap. Voksne satt sammen i ring. En og en for-
talte de om vanskelige tanker i forhold til situasjonen de var i, om minner om nære de hadde mistet. De
andre lyttet i stilhet. Etter at personen hadde fullført sin historie sa de fremdeles ingenting, men gjorde
umiddelbart en rytmeøvelse i takt som en aksept for at historien var mottatt. Den ble etterfulgt av at
tilhørerne tok seg til hjertet og sa i kor, mens de så på den som nettopp hadde delt fra sitt innnerste: «I’m
touched»
Hvor mye helbredelse ligger vel ikke i lyttting og det å fullt ut akseptere et annet menneskets historie?
Kanskje ligner den din egen. Kanskje ikke. Det er i forståelse og innlevelse kimen til fred ligger. Betingels-
en for liv. Det begynner i det små. Lytt. La deg bevege.